Denne artikkelen har tidligere vært publisert hos Trønderdebatt (2. august 2023).
Oslo tingrett har 125 ansatte dommere. Nok en gang har en av dem midlertidig stanset et uttak av store rovdyr. Denne gangen hindres et vedtak om skadefelling av ei bjørnebinne med to unger som i flere år har gjort betydelig skade på beitedyr i Snåsa og Steinkjer kommuner, i et beiteområde som er prioritert for beitedyr, utenfor det vedtatte yngleområdet for bjørn i Trøndelag.
Siden staten sokner til denne tingretten, er det Oslo tingrett som behandler alle saker om lovligheten av forvaltningsvedtak om felling av store rovdyr omkring i Norges land. Den aktuelle saken er den tredje forføyningssaken om felling av store rovdyr siden desember 2021. De to første handlet om lisensfelling av ulv etter krav fra blant annet organisasjonene Noah – for dyrs rettigheter og Foreningen våre rovdyr. Også denne gangen har organisasjonene stevnet staten for det aktuelle vedtaket om uttak av bjørner i Trøndelag.
I begge de to foregående sakene om felling av ulv har Oslo tingrett til slutt blitt parkert av Borgarting lagmannsrett med klar melding om at tingretten har misforstått regelverket for rovviltforvaltning, et regelverk som over mange år er utarbeidet og praktisert på grunnlag av en rekke grundige behandlinger i Stortinget, et bredt kunnskaps- og erfaringsgrunnlag innen forskning og forvaltning og ikke minst i tråd med flere rettsavgjørelser i lagmannsrett og Høyesterett de siste årene.
- Les også: Bjørn felt i Innlandet torsdag morgen
Vi i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk er trygge på at det samme vil skje i den aktuelle bjørnesaken. Vedtaket om stans av uttaket av bjørnebinna med to unger vil bli omgjort, enten av tingretten selv eller av høyere instanser hvis det går så langt. Likevel illustrerer saken et problem i norsk rovdyrforvaltning. Det er fare for at vi må leve med slike juridiske omkamper helt til alle de 125 dommerne i Oslo tingrett har fått opplæring i at norsk viltforvaltning bygger på et solid faglig kunnskapsgrunnlag, årevis med erfaringer og gjentatte forlik og lovarbeider i Stortinget.
For hver ny sak vil rettsvesenet erfare at de argumentene som organisasjoner som Noah og Foreningen våre rovdyr bringer inn for retten er lite kunnskapsbasert, ofte usaklige og i avgjørende grad et uttrykk for politisk uenighet om vedtatt forvaltning snarere enn relevante juridiske innsigelser.
I vedtaket av 27. juli i år legger Oslo tingrett vekt på at uttaket kan være i strid med naturmangfoldloven og at effektuering av vedtaket vil true den aktuelle bjørnebinna og hennes to unger.
Retten har ikke vurdert om vedtaket bryter naturmangfoldloven, men viser til de to organisasjonenes påstand om at uttaket er ulovlig. I praksis sier Oslo tingrett at dette skjønner vi ingenting av og trenger mer tid, derfor må uttaket stanses.
Når det gjelder det andre forholdet retten legger vekt på, er det god grunn til å stille spørsmål om kompetansen til dommere i Oslo tingrett.
Retten har i praksis lagt til grunn for forføyningen at en gjennomføring av vedtaket vil true den aktuelle bjørnebinna og hennes to unger. Det må vel kunne kalles å sprenge en åpen dør. Selvfølgelig er vedtaket en trussel mot de aktuelle bjørneindividenes liv, ettersom departementets vedtak handler om å avlive dem. Rettens bekymring for slikt er ikke hjemlet i norsk rovdyrpolitikk. Det ligner mer på en omfavnelse av Noahs syn om at enhver avliving av et rovdyrindivid er en forbrytelse.
- Les også: Etiker John Vucetich mener ulveforkjempere bør skrelle vekk de argumentene som ikke virker
Naturmangfoldlovens viktigste skranke for uttak av store rovdyr er at det ikke skal true bestandens overlevelse. Og bestandens overlevelse i den relevante betydningen er den samlede svensk-norske bjørnebestanden. Det er ikke omstridt, hverken politisk eller juridisk, bortsett fra Noah og Foreningen våre rovdyr og deres venner som nekter å ta inn over seg fagbiologisk kunnskap.
Med 2800 bjørner i Sverige og 165 bjørner i Norge i en sammenhengende bestand finnes det ikke ett eneste bjørneindivid i Norge som har avgjørende betydning for bestandens overlevelse. Sagt på en annen måte, norske myndigheter klarer ikke under noen omstendighet å gjøre et vedtak som truer den skandinaviske bjørnebestanden, ikke en gang teoretisk. Det finnes ingenting man kan gjøre for å svekke bestandens overlevelse ved å skyte bjørn i Norge.
Likevel har saksøkerne anført at myndighetene i vedtaket ikke har utredet eller sannsynliggjort at uttaket av en bjørnebinne med to unger i Snåsa ikke truer bestandens overlevelse. En tingrettsdommer med et minimum av innsikt i norsk (og svensk) rovviltforvaltning ville enkelt skjønt at dette er et faktum, enten man henviser til solid vitenskapelig kunnskap eller til erfaringsbaserte selvfølgeligheter.
At et uttak av bjørn kan true eller utsette måloppnåelsen for brunbjørn i Norge, vedtatt av Stortinget, er en annen sak. Men det er uansett ikke i strid med naturmangfoldloven. Stortinget som lovgiver var eksplisitt i forarbeidene i naturmangfoldloven på at det ikke er noen tidsfrist for måloppnåelsen som setter andre hensyn til side.
- Les også: Ulverettssak: Staten vant i Høyesterett
Et annet ankepunkt som tingretten fikk på bordet fra saksøkerne er lovens krav om at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Fjerning av beitedyra fra det aktuelle området er et tiltak som kunne løst konflikten rundt store tap til bjørn. Men i vedtaket vurderer Klima- og miljødepartementet dette som en utilfredsstillende løsning. En bjørnebinne som har slått seg til i et område vil erfaringsmessig bli der i mange år. Flytting av beitedyr vekk fra et beiteprioritert område er ikke et aktuelt verktøy i norsk rovdyrforvaltning.
- Les også: Bjørn felt innenfor Flendalsgjerdet
Tydelig soneinndeling for henholdsvis store rovdyr og beitedyr er Stortingets hovedstrategi for konflikthåndtering. Forutsigbarhet for dem som berøres av rovdyrforvaltningen har hele tiden vært viktig for Stortinget – og Høyesterett har vært like tydelig på viktigheten av dette.
Når saksøkerne, organisasjonene Noah og Foreningen våre rovdyr, anfører at beitedyra i Snåsa må vike av hensyn til bevaring av bjørn, er det en ærlig mening. Men for Oslo tingrett som skal vurdere det juridiske i departementets vedtak, er det relevant å huske at forvaltningen i sine vedtak skal balansere hensynet til rovdyrvern på den ene siden og på den andre siden hensynet til dyrelidelse, beiterettigheter, distriktspolitikk og menneskelige behov.
For saksøkerne Noah og Foreningen våre rovdyr er dette uproblematisk. De mener matproduksjon på utmarksbeite er uten verdi og at slike aktiviteter med fordel kan avvikles uten opphold. Slike prioriteringer er sentrale i disse organisasjonenes formål og burde være godt kjent for dommere i Oslo tingrett.
Saksøkerne Noah og Foreningen våre rovdyr er uenige i vedtatt norsk rovdyrpolitikk. De har prøvd å påvirke Stortinget til å endre vedtatt politikk i mange år, men knapt klart å endre et komma. Det bør ikke forundre noen, all den tid det ikke finnes ett eneste politisk parti på Stortinget som har vedtatt å redusere matproduksjon på utmarksbeite i Norge.
Oslo tingrett har derimot vist langt større interesse for å diskutere norsk rovdyrpolitikk. Denne invitasjonen benytter miljøorganisasjonene seg av. Og som nevnt: Dette må vi kanskje leve med helt til alle 125 dommere i Oslo tingrett har fått hjelp til å skille politikk og juss i norsk rovdyrforvaltning.
Illustrasjonsbildet øverst i artikkelen er tatt av Andreas Haldorsen og benyttes under en (CC BY-SA 4.0)-lisens.