«Skal det være sau i Finnmark?» Dette spørsmålet var tema for et møte i Varangerbotn i Nesseby kommune tidligere i januar. Møtet var det Finnmark Bondelag og Tana Bondelag som arrangerte.
Blant de rundt 60 som hadde møtt opp, ville nok de aller fleste svart et rungende «Ja!» på spørsmålet om småfeholdets framtid i fylket. Men beitesommeren som har vært skaper uro blant sauebøndene. Hvis soneforvaltning generelt er vanskelig å lykkes med, er det nok enda litt mer krevende i det nordligste fylket.
Sauebønder i Finnmark søkte i 2023 om rovvilterstatning for 1116 dyr, hvorav 491 er erstattet, viser nylig offentliggjorte tall publisert på Rovbase.no. Myndighetene har erstattet 203 voksne søyer og 130 lam som tatt av bjørn, og dermed står bjørn for 68 prosent av erstattede tap.
Bjørn Tore Søfting er sauebonde, nestleder i Finnmark Bondelag og leder i Finnmark Sau og Geit. Han innledet med å vise til at det er 127 sauebruk i Finnmark, på et areal som tilsvarer Danmarks størrelse. Saueholdet har gått jevnt nedover i mange år. Antall voksen sau var over 18 000 i 1969, mens det i 2023 var drøyt 9000 – en halvering på litt over 50 år.
Søfting forklarte at det hadde vært særlig mange bjørneangrep på sau utenfor de bjørneprioriterte områdene i Finnmark gjennom beitesesongen 2023: i Neiden, Sirma, Bergeby, Austertana og Lakselv. I tillegg kommer ett tilfelle i bjørneprioritert område i Pasvik.
Bjørn er registrert som største skadevolder på sau i Finnmark I 2023, etterfulgt av kongeørn, understreket Søfting.
– Det er vanskelig å se for seg at en skal kunne opprettholde saueholdet i Finnmark i nåværende form, dersom det ikke blir gjort noen grep når det gjelder rovviltpolitikken, sa han.
Allerede før fjorårets beitesesong trakk daværende leder av Rovviltnemnda i Troms og Finnmark seg, nevnte Søfting.
Da John Roald Karlsen gikk av i protest på forsommeren i fjor, var det nettopp mangelen på forutsigbar soneforvaltning som var hovedgrunnen, forklarte den tidligere nemndslederen til Rovdyr.org i mai. Dette var første gangen en nemndsleder frasa seg vervet siden ordningen med rovviltnemnder ble opprettet i 2005.
Søftings oppsummering av rovviltproblematikken var som følger:
– Skader er vanskelig å dokumentere, og forvaltningen oppnår ikke nok ynglinger i rovviltprioriterte områder. Det er vanskelig å få fellingstillatelser, og når man får tillatelse, er uttaket vanskelig å gjennomføre. Tapene skjer i økende grad i beiteprioriterte områder.
Rasmus Høyning jobber som rovviltforvalter hos Statsforvalteren i Troms og Finnmark. Hans innlegg handlet om hvordan Statsforvalteren jobber med rovvilt i beiteprioriterte områder.
Han viste til bestandsstatusen for rovdyr i Finnmark, og kunne fortelle at det er registrert flere jerveynglinger enn det regionale bestandsmålet, men at den registrerte gaupebestanden ligger litt under mål, og at fylket har mål om seks årlige ynglinger av bjørn, men at de offisielle tallene indikerer at det bare er født halvparten av målet.
– Det er tatt ut 58 store rovdyr i Finnmark siden 1. januar 2020, og det mener vi er en god del. Likevel får vi høre at mange har en opplevelse av at det ikke blir gitt skadefellingstillatelser i Finnmark, sa Høyning.
– Statsforvalteren må jobbe innenfor visse rammer. Når vi skal gi tillatelse til å felle et rovdyr, er det viktig å ta ut riktig individ, og det er vanskelig å vite hvilken bjørn som tar mye sau. Noen bjørner spiser nesten bare blåbær, og dem ønsker vi ikke å felle. Hvis alle rovdyr som tar én sau blir tatt ut på skadefelling, blir det lite igjen, sa han.
Høyning ønsker heller ikke å forskjellsbehandle beitebrukere. Han vil unngå at skadefellingstillatelser sitter løsere i ett tilfelle enn et annet. Han forklarte også at Statsforvalteren må vurdere en rekke kriterier når en vurderer å utdele et skadefellingsløyve. Ett kriterium er områdets betydning som beitemark, men det er krevende når hele Finnmark er viktig beitemark for enten sau eller tamrein, understreket Høyning.
Videre må Statsforvalteren ta skadenes omfang og utvikling med i betraktningen, i tillegg til potensialet for framtidige skader og mulighetene for den enkelte beitebruker å gjennomføre forebyggende tiltak mot flere rovviltangrep.
– Alle kriteriene er viktige og vi skal vurdere dem samlet. Vi vil ikke ta ut en bjørn som nesten ikke rører sau, for vi har også ansvar for å nå den todelte målsettingen – hvor vi skal ta hensyn til både beitebruk og rovdyr.
Rovdyra bruker enorme områder, og oppholder seg både i beiteprioriterte og rovviltprioriterte områder. Hvis en rovdyrart ligger under bestandsmål, må vi gjøre grundige avveininger, fortsatte Høyning.
– Hva med spørsmålet om det skal være sau i Finnmark? Det tar ikke Statsforvalteren stilling til. Vår oppgave er å gjennomføre den vedtatte politikken, sa rovviltforvalteren.
Høyning viste til den pågående prosessen knyttet til en mulig reduksjon i bestandsmålene for bjørn og ulv på nasjonalt nivå. En slik reduksjon kan også tenkes å føre til lavere ambisjoner for antall bjørner i Finnmark. Også her vil det i så fall være Stortinget som vedtar politikken og Statsforvalteren som må gjennomføre den, gjentok Høyning.
Han ga uttrykk for at overvåkingen av bjørn i det store og hele vurderes som god i Statsforvalterens øyne, men at det ikke kan utelukkes at det finnes rom for forbedringer. Et annet inntrykk som har festet seg hos Statsforvalteren, er at bjørnene ser ut til å komme tidligere ut av hi på våren enn tidligere.
Men – det vil alltid være konflikt rundt rovviltforvaltningen, uansett hva Statsforvalteren foretar seg. konstaterte han.
– Hvis vi gir avslag på en søknad om skadefelling, vil den som søker alltid være uenig. I motsatt fall, hvis vi gir tillatelse, får vi klager fra verneorganisasjoner. Det vil alltid være noen som er misfornøyd, sa Høyning.
Leif Erik Varsi fra Sirma i Tana driver det sauebruket i Finnmark som ligger nærmest forvaltningsområder for både bjørn, jerv og gaupe. Han har en besetning på rundt 140 vinterfôra søyer og har drevet saueholdet siden 2015.
Har innledet med å takke Statens naturoppsyn for uttak av jerv i nærområdet, men gikk raskt over til å berette om hvordan han over år har følt seg mistenkeliggjort av forvaltningen.
I 2016, Varsis første driftsår, tapte han 9 prosent av sauene og 20 prosent av lammene på beite. Da kom Mattilsynet på uanmeldt kontroll under lamminga, for de antok at bonden drev for dårlig.
– Men de fant at alt var i den skjønneste orden. Seinere det året ble to jerver felt like bak huset mitt i løpet av den første uka av lisensfellingsperioden. Vinteren som fulgte ble ytterligere syv jerver tatt ut i Tana kommune, sa han.
Også i 2019 hadde Varsi store tap til jerv, men opplevde avkorting av erstatningen for tapte dyr. Statsforvalteren mente han ikke hadde gjort nok for å avverge skadene, til tross for at Mattilsynet mente drifta fulgte alle regler og retningslinjer, forklarte sauebonden.
– Statsforvalter, direktorat og mattilsyn setter spørsmålstegn ved bondens evne til å ta vare på dyra, og peker på alt mulig annet enn rovdyrproblemer. De skyver ansvaret for den manglende forvaltningen over på den enkelte bonde, sa Varsi.
Han ga uttrykk for at jerv og gaupe er én ting, men bjørn er noe helt annet.
– Bjørnen forårsaker enorme dyrelidelser. Dessuten blir arbeidsmengden massiv, og det blir en vanvittig fysisk og psykisk belastning på bonden og familielivet, sa Varsi.
Han mener bjørnestammen er i stor vekst i Tana kommune. Sist år kom bjørneangrepene samtidig som dyra ble sluppet i utmarka, mens de året før kom éi uke etter beiteslipp.
– Bjørnen er en trussel mot saueholdet i hele kommunen, sa Varsi,
Jo Dikkanen har en besetning på 150 vinterfôra sauer i Nesseby. Han trakk fram hvor traumatisk bjørneangrep er for både folk og fe.
– Du ser på dyra hvor stresset de er. Også frykten for bjørneangrep er en stor belastning, sa han.
Dikkanen fortsatte med å forklare at bjørneskadde sauer ikke er like vanskelige å dokumentere som skader etter andre rovviltarter.
– Dyra ligger nærmest i hauger når bjørnen har vært der. Slik er det ikke med ørn, gaupe eller jerv. Under sanking prioriterer vi ikke å dokumentere kadaver, for det blir ukjent dødsårsak uansett, sa han.
En annen påkjenning for beitebonden er den ekstra arbeidsmengden som følger et bjørneangrep.
– Uansett hva du holder på med, må du slippe alt du har i hendene. Du må ut og se til de dyra som fortsatt lever og dokumentere de som er tatt for å kunne søke om skadefelling. Det andre gårdsarbeidet blir ikke gjort, og nå om vinteren ser jeg annenhver dag noe under snøen som egentlig skulle vært gjort i sommer. Det er også mye papirarbeid når bjørnen slår til, det føles som om du slåss med byråkratiet, sa Dikkanen.
Saueholdet er ingen særlig lukrativ geskjeft, og det er andre typer arbeid som finansierer traktor og annet landbruksutstyr.
– Seifisket i sommer gikk fløyten, for vi måtte være på fjellet og dokumentere. Da vi omsider fikk ja til skadefelling, måtte jeg sitte i skogen hele natta. Og da må du være skjerpa hvis bjørnen dukker opp. To til tre timers søvn hver natt går ikke i lengden, sa han.
– Dere kan jo tenke dere hva slags e-poster dere hadde sendt ut om dere hadde vært ute hver natt, sa Dikkanen, henvendt til salens byråkrater og saksbehandlere.
Han ønsket flere tilgjengelige virkemidler for skadefellingslag, slik at lokale mannskaper kan få tilgang til metoder som benyttes av Statens naturoppsyn.
Neste sauebonde til å snakke til de frammøtte var Robert Severin Pedersen fra Lakselv i Porsanger. Han har en stor besetning på 320 vinterfôra sauer, og har tidligere slitt mest med angrep fra jerv. De seinere årene har han hatt en økning i tap til gaupe og ørn, spesielt ørn, forklarte han.
I 2023 mistet han 30 prosent av lammene og 22 prosent av de voksne søyene. Bjørneangrepene gjorde seg virkelig gjeldende i august etter at bjørn etter alt å dømme hadde oppholdt seg i nærheten en god stund i forveien.
– Bjørn inn i beiteområdene gjør sanking veldig vanskelig, sauene sprer seg i alle retninger, blir urolige og redde for folk, sa Pedersen.
I tillegg til at det er vanskelig å finne kadavre for skadedokumentasjon, er det en kamp for å bli trodd av forvaltningen når vi sier det er bjørn i beiteområdet, forklarte Pedersen. Selv har han benyttet varmesøkende kikkert for å følge med på om sauene er urolige i mørket.
– Dokumentasjonskravet for skadefelling er for høyt. Finner du ett kadaver tatt av bjørn, så ligger det nesten alltid flere i nærheten – gravd ned eller lagt i en bekk, sa Pedersen.
Han ønsker at forvaltningen skal fatte skadefellingsvedtak med lengre varighet, gjerne to uker av gangen.
– Bare én uke er ikke nok til å komme i gang, til å bli kjent i området og til å lete etter en bjørn som er veldig vanskelig å finne på barmark. Enda bedre ville det vært om vi kunne få Statens naturoppsyn til å ta ut bjørnen med helikopter. Hvis vi hadde sett en vilje til å ta ut skadedyr fra myndighetenes side, ville vært konfliktdempende, sa Pedersen.
Irene Gallawara fra Vadsø har sammen med tidligere nevnte Bjørn Tore Søfting 230 vinterfôra sauer i Vadsø. For dem er det kongeørn som er problemet, og for denne arten er det ingen soneforvaltning, og heller ingen bestandsregulering.
I 2023 slapp Gallawara og Søfting 375 lam på utmarksbeite, men 70 av dem gikk tapt.
Hun listet opp en rekke tapsreduserende tiltak i som er iverksatt i besetningen. Dyra beiter på innmark til langt ut på forsommeren og har tilgang til leskjul. Små flokker med sau og lam plasseres på ulike jorder, noe som gjør det lettere for dyr og folk å ha god oversikt, og det føres tilsyn flere ganger hver dag.
I 2022 og 2023 har Gallawara og Søfting deltatt i et forsøksprosjekt hvor lammene får halsklaver som kan forebygge mot ørnepredasjon. Det er Norsk institutt for bioøkonomi som står ansvarlig for forsøksprosjektet.
– Når sau og lam er i utmarka, har vi daglig tilsyn. Dette blir mye lettere i og med at alle våre sauer har radiobjeller. Da vet vi til enhver tid hvor dyra faktisk befinner seg, sa hun.
Gallawara forklarte også at det enkelte år har vært færre angrep på lam fra kongeørn.
– Noen år er det tamrein som kalver like i nærheten, andre år kalver de andre steder. Vi ser i hvert fall at tapene går ned hvis det er reinkalver i nærheten. Det er en form for skadeforskyving, og man finner kadavre av reinkalv i stedet for lammekadavre, sa Gallawara.
Neste taler var Erlend Fiskum. Han er talsmann for rovviltsaker i Norges Bondelag. Selv kommer han fra Grong nord i Trøndelag, i den delen av fylket som er bjørneprioritert område, og her er småfeholdet mer eller mindre lagt ned.
Også Fiskum var opptatt av rovviltforlikene og den todelte målsettinga, og trakk særlig fram punkt 2.2.19 i Stortingets rovviltforlik fra 2011:
«Det er et felles mål at tapstallene for beitenæringen må ned. Soneinndelingen må forvaltes tydelig. I prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra til å effektivisere slikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd. I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet. Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein.»
– Oppnåelse av bestandsmål påvirker ikke skadefelling i beiteprioriterte områder, det kan vi lese tydelig i rovviltforliket. Vi etterlyser at dette faktisk blir fulgt. Vi får det ikke til per i dag, og dere i Finnmark er ikke alene. Jeg snakker med beitebrukere i hele landet, og de sliter også – særlig der jeg bor selv, sa Fiskum.
Han var også innom erstatningsforskriften, som inneholder reglene for hvordan og når husdyr skal erstattes etter rovviltangrep. Rovviltskadeerstatninger gjøres på bakgrunn av sannsynlighetsvurderinger. Derfor er det avgjørende at det er påvist regelmessig rovviltskade på husdyr i beiteområdet i beitesesongen eller at beiteområdet har fast bestand av rovvilt.
– Det er stor uro rundt spørsmål om avkorting av rovviltskadeerstatning i Troms og Finnmark. Avstandene i Finnmark er store, særlig i Finnmark. I tillegg er terrenget krevende med få veier. Statens naturoppsyn har begrensede ressurser til å dokumentere rovdyrtatte dyr. Alt dette til sammen gjør det vanskelig å dokumentere at et kadaver faktisk er tatt av rovvilt. Derfor bør vi diskutere om Troms og Finnmark bør få lettelser i kravet til dokumentasjon for å få erstatning for rovdyrtatte sau og lam, sa Fiskum.
Han mener også kongeørna utgjør en massiv utfordring. Kongeørna var som nevnt den nest største skadevolderen på lam i Finnmark i 2023.
– Ørna er en rovviltart vi ikke forvalter. Den har gått fra totalfredning til en svært livskraftig bestand i dag. Den er ikke lenger nesten utryddet som den var for 50 år siden, og vi må få på plass en fornuftig forvaltning, sa Fiskum.
Per Fossheim er utmarksrådgiver i Norsk Sau og Geit. I sin presentasjon la han vekt på beitebruk med storfe, sau og rein som et viktig grunnlag for bosetting i Finnmark.
– Øst-Finnmark er strategisk viktig for Norge, noe som blir særlig framtredende i dagens situasjon i Europa. Det er ikke så mange andre næringer utenom beitebruken som kan bidra til å opprettholde bosettingen mange steder i Finnmark, sa Fossheim.
Fossheim forklarte at det skurrer for ham når det snakkes om en «norsk bjørnebestand».
– Det er snakk om forekomster av bjørn i Norge. Vi har en sørlig bjørnebestand, som har sin hovedutbredelse i Sverige, og så er det en annen bestand som har sin hovedutbredelse i Finland og Russland. Dette er viktig å ha med seg når vi snakker om bjørneforvaltningen i Norge, sa han.
Fossheim uttrykte også bekymring for økende tap av lam til ørn.
– Det er godt kjent at det ikke finnes mange nok ville byttedyr for å oppnå rovviltmålsettingene i de nordlige landsdelene. Den viktigste næringskilden for gaupe og jerv er tamrein, og hvis beitebruken forsvinner, må vi også regne med at rovdyra forsvinner. Landbruket trenger forutsigbarhet og trygge rammevilkår. Da kan ikke rovdyrpolitikken legge opp til at rovdyra skal spise tamdyr, sa Fossheim.
Spørsmålet er, mente Fossheim, om det er vilje i forvaltningen til å beskytte landbruket.
– Psyken til beitebrukeren kan ikke være det som skal ofres for at storsamfunnet skal nå målene for rovviltpolitikken, sa han.
Mot slutten av møtet gikk ordet til Paul Eric Aspholm. Han forsker blant annet på bjørn ved Nibio Svanhovd i Sør-Varanger, like ved russergrensa. Han forklarte hvordan antallet bjørn og bjørneynglinger i Finnmark beregnes på grunnlag av DNA fra avføring, hår, spytt og ekstraksjon fra spor på bakken.
Enn så lenge kunne ikke Aspholm si noe om antall bjørner i Finnmark i 2023, for resultatet av overvåkningsarbeidet er ikke klart ennå. Men han fortalte at det i 2022 ble beregnet at det var 68 bjørner i Finnmark. Av dem var 30 ikke tidligere registrert i fylket, så de kan være unge dyr, innvandrede bjørner eller eldre dyr som ganske enkelt ikke tidligere er oppdaget.
- Les også: 829 bjørner kan felles i Sverige og Finland – russisk bjørnejakt er «sensitiv informasjon»
Aspholm kunne videre fortelle at det ikke var dokumentert mer enn fire bjørner i Tana kommune i 2023, en av kommunene med de største bjørneproblemene i fjor.
– Folks registreringer av bjørn bekymrer meg mye. Noe har skjedd slik at bjørnene flytter seg nordover. Vi ser også at det blir mindre elg og at vandringsrutene til elgen har endret seg. Det er ingen grunn til å tro at beitesesongen 2024 kommer til å bli bedre enn fjoråret. Vi klarer ikke å påvise flere bjørner, men det er noe som foregår som vi ikke klarer å forklare, sa Aspholm.
Stortinget har som nevnt satt bestandsmålet for bjørn i Troms og Finnmark (rovviltregion 8) til seks ynglinger. Antall ungekull beregnes ut fra en matematisk modell på grunnlag av individer dokumentert ved DNA.
– Modellen gjør at ynglinger i Norge deles med Finland, men den fungerer ikke på samme måte for finske ynglinger. Vi trenger en metode for å beregne antall ynglinger bedre i grenseområder. Hadde vi hatt en slik metode, ville nok bestandsmålet allerede vært oppnådd i Finnmark, sa Aspholm.
Aller sist ut var Kjersti Bjørnstad (Sp), statssekretær i Klima- og miljødepartementet. Hun har et særlig ansvar for å følge opp rovviltsaker.
– Skal det være sau i Finnmark? Om dette temaet kunne jeg holdt verdens korteste innlegg, for svaret er ja. Vi skal brødfø egen befolkning, og det er strategisk viktig å opprettholde beitebruk i Finnmark. I tillegg er det vanskelig å se for seg noe som er mer bærekraftig enn å spise dyr som har gått på beite i norsk natur, sa Bjørnstad.
Regjeringen ønsker å ligge nært bestandsmålene for alle rovviltartene, slik også Stortinget gjennomgående har vedtatt i sine ulike forlik. Samtidig har regjeringen satt i gang ulike prosesser som har til formål å redusere bestandsmålene for både ulv og bjørn, men også jerv og gaupe i de nordlige delene av landet.
Når det gjelder bestandsovervåking, understreket Bjørnstad at uavhengighet er et viktig prinsipp.
– Det er viktig at denne oppgaven ikke er underlagt politisk styring. Noe annet ville vært uryddig. Men vi har god dialog med Rovdata, som har ansvaret for å skaffe oversikt over bestandene. Det finnes allerede prosjekter for å bedre kvaliteten på overvåkingen av gaupe i Norge og det er spennende å høre at NIBIO snakker om bedre overvåking/beregning av bjørn også, sa hun.
Bjørnstad viste til regjeringens tiltakspakke for å ivareta hensynet til både reindrift og utbygging av kraft og nett. Den inneholder en bestilling til Miljødirektoratet om å vurdere grep som kan redusere rovvilttrykket før kalvingsperioden i år, som hovedsakelig finner sted i mai.
Tiltakspakka inneholder også en juridisk vurdering av Bernkonvensjonen, som verner planter og dyr, opp mot de folkerettslige forpliktelsene Norge har overfor reindrifta.
– Begge disse tiltakene vil sannsynligvis også hjelpe sauebønder i Finnmark, siden lavere rovvilttrykk for reindrifta også vil bety lavere rovvilttrykk for sau og lam på utmarksbeite, sa Bjørnstad.