Miljødirektoratet publiserte forrige uke to rapporter som besvarer et oppdrag fra Klima- og miljødepartementet om å gjennomføre en faglig vurdering av en mulig reduksjon av bestandsmålene for ulv og bjørn.
I rapportene framgår det at direktoratet ikke anbefaler lavere bestandsmål for verken ulv eller brunbjørn.
Rovdyr.org har bedt om kommentarer fra Klima- og miljødepartementet isaken, og har fått svar på to spørsmål på e-post.
– Hvilken vekt har Miljødirektoratets tilråding i denne saken? Ønsker departementet fortsatt en reduksjon i bestandsmål for de to artene?
– Faglige tilrådinger er viktig som grunnlag for å kunne fatte gode politiske beslutninger. Det gjelder også i denne saken. Tilrådingen er nylig oversendt fra Miljødirektoratet, og vi har foreløpig ikke tatt stilling til videre oppfølging av dette, svarer statssekretær Kjersti Bjørnstad i Klima- og miljødepartementet.
Det var i mars i år at Miljødirektoratet fikk i oppdrag å gjennomføre en faglig utredning av en mulig reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og brunbjørn, noe regjeringen varslet i Hurdalsplattformen høsten 2021, som en del av Støre-regjeringens mål om at «det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk».
- Les rapporten om brunbjørn her. (PDF, 1,50 MB)
- Les rapporten om ulv her. (PDF, 1,35 MB)
– Dersom departementet ønsker å gjennomføre en reduksjon av bestandsmålene, må eventuelle nye bestandsmål fastsettes av Stortinget. Når ser departementet for seg at det er aktuelt å sende en sak til nasjonalforsamlingen om reduksjon av bestandsmålene?
– Jeg vil ikke spekulere rundt tidsperspektivet her. Vi vil nå først sette oss grundig inn i dette og gjøre de nødvendige vurderinger. Dersom vi kommer til at bestandsmålene bør endres, vil det bli sendt en sak fra regjeringen til Stortinget. Eventuelt tidspunkt for dette må vi komme nærmere tilbake til, svarer Bjørnstad.
Bestandsmål i dag
Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn er i dag på 13 årlige ungekull, mens det nasjonale bestandsmålet for ulv er et intervallmål på 4–6 valpekull, hvorav 3 ungekull skal være i revir som i sin helhet ligger i Norge. Ynglinger i grenserevirer regnes som et halvt valpekull.
Bestandsmålet for bjørn er ikke noe år blitt oppfylt siden det nåværende måltallet ble fastsatt av Stortinget i 2011, mens bestandsmålet for ulv er oppfylt hvert eneste år siden det gjeldende målet ble vedtatt av nasjonalforsamlingen i 2016.
Noen gjennomgående poenger i de to rapportene er at Miljødirektoratet stiller seg kritiske til lavere bestandsmål fordi det er uvisst hva slags konsekvenser en måltallsreduksjon vil få for Norges evne til å oppfylle internasjonale forpliktelser knyttet til bevaring av store rovdyr, fordi det er uklart hva konsekvensene vil bli for konfliktnivået knyttet til rovviltforvaltningen og fordi skader på sau i beiteprioriterte områder ofte forårsakes av streifende ulver og bjørner fra Sverige, og dermed i liten grad påvirkes av reduserte politiske ambisjoner for hvor mange ynglinger det skal være av de to artene i Norge.
Klage hos Bernkonvensjonen
Knut Morten Vangen er leder for Viltseksjonen i Miljødirektoratet. Han har svart på en rekke spørsmål som Rovdyr.org har sendt på e-post.
Miljødirektoratet skriver i ulverapporten at: «Norge har en åpen sak hos Bernkonvensjonen som gjelder vår forvaltning av ulv. Det vil etter Miljødirektoratets vurdering være uheldig å redusere de norske ambisjonene for ivaretagelse av ulv, all den tid denne saken ikke er lukket. Gitt et utfall der konvensjonen gir klagerne medhold og kommer til at Norges forvaltning av ulv ikke oppfyller våre forpliktelser, vil det bli behov for å se på de nasjonale føringene for forvaltning av ulv på nytt. Det å stadig endre de gjeldende føringene for konfliktfylte forvaltningsområder (som ulveforvalting), anbefales ikke.»
Det er organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter som har klaget norsk ulveforvaltning inn for Bernkonvensjonen.
– Miljødirektoratet har flere tiårs erfaring i å følge klager til Bernkonvensjonen over Stortingets tolkninger av handlingsrommet som følger av konvensjonsteksten. Hvor stor er sannsynligheten for at Bernkonvensjonens standing committee vil gå videre med den aktuelle klagen?
– Det gjenstår å se hva som blir utfallet i den aktuelle saken hos Bernkonvensjonen, og Miljødirektoratet har ikke grunnlag for å vurdere sannsynligheten av utfallet av den aktuelle saken, skriver Vangen.
Videre i Miljødirektoratets ulverapport kan det leses at: «En stor del av det offentlige ordskiftet om ulv de senere årene har vært knyttet til om forvaltningen følger Stortingsvedtak, naturmangfoldloven og de internasjonale forpliktelsene som Norge er bundet av igjennom Bernkonvensjonen. Forvaltningen har i mai 2023 fått en nasjonal rettsavklaring på at vi med dagens bestandsmål for ulv, gitt at naturmangfoldlovens vilkår er oppfylt, kan forvalte ulvebestanden i tråd med de måltallene Stortinget har vedtatt. Slike uttak av ulv kan gjøres både utenfor og innenfor ulvesonen. Det å nå endre måltall, og på nytt skape en juridisk uavklart situasjon for forvaltningen av ulv, frarådes.»
I mai kom Høyesteretts kjennelse i saken om gyldigheten av Klima- og miljødepartementets vedtak fra 2019 om lisensfelling i Letjenna-reviret. Da kom en enstemmig Høyesterett fram til at vedtaket var gyldig, og dermed samtidig til at den norske forvaltningsmodellen for ulv er lovlig.
– Høyesterett har i sine juridiske avveininger lagt til grunn rovviltforlikenes forutsetning om at en måloppnåelse av Stortingets vedtatte bestandsmål betyr at Norges forpliktelser i henhold til Bernkonvensjonens bevaringsmål er oppfylt. Rettsavklaringen det henvises til forholder seg til Stortingsvedtak og til kravet om den samlede bestandens overlevelse, og ikke til en faglig levedyktighetsanalyse om minimum norsk bestandsmål. Hvorfor mener Miljødirektoratet at et nytt vedtak om redusert bestandsmål automatisk vil gi en juridisk uavklart situasjon?
– Slik vi leser Høyesteretts dommene forholder Høyesterett seg til det gjeldende bestandsmålet som ble vedtatt av Stortinget i juni 2016. Og følgelig vil en endring av målet påvirke rettsavklaringen vi nå har, svarer Vangen.
Samarbeid med Sverige
I 2020 uttalte en gruppe norske og internasjonale eksperter at det ikke gir noen mening å snakke om levedyktighet for ulv i Norge isolert sett, og at ulv i Norge må sees i sammenheng med ulv i Sverige. Ekspertgruppa avviste dermed et oppdrag fra Stortinget om lage en levedyktighetsanalyse kun for ulv i Norge.
I ulverapporten fra Miljødirektoratet står følgende: «Rapporten fra et ekspertpanel som hadde workshop i mars 2020, har gitt en god beskrivelse på forskjellen på det biologiske og det juridiske perspektivet av forvaltningen av ulv i Norge. Ekspertgruppen anbefalte at Norge og Sverige etablerer et mer forpliktende forvaltningssamarbeid om ulv, og påpekte at et slikt samarbeid potensielt kan gi større fleksibilitet til å oppfylle forpliktelsene under Bernkonvensjonen. Miljødirektoratet tilrår at regjeringen følger denne anbefalingen.»
– Miljødirektoratet advarte i 2020 Stortinget mot å følge opp dette innspillet om et mer forpliktende forvaltningssamarbeid om ulv på grunn av vesentlige ulikheter, ikke minst juridiske, mellom Norge og Sverige. Hva har endret seg siden Miljødirektoratet nå anbefaler et mer forpliktende samarbeid?
– Miljødirektoratet var, og er ikke imot et slikt tettere samarbeid med nabolandene om forvaltning av ulv. Men vi gjorde i 2020 en vurdering av hvor realistisk det var å få til et slikt samarbeid i nær fremtid, samt at vi sa noe om hva som åpenbart ville kunne skape utfordringer for et samarbeid. Det ble påpekt at et eventuelt initiativ til å gå inn i en nærmere dialog om et tettere forvaltningssamarbeid først og fremst er et politisk spørsmål, og det er det fortsatt, skriver Vangen.
I mai i fjor vedtok det svenske stortinget, Riksdagen, følgende formulering: «regjeringen bør undersøke mulighetene for et samarbeid med Norge om forvaltningen av den skandinaviske ulvestammen ettersom populasjonen befinner seg i begge landene». Den gangen stilte den norske regjeringen seg åpen for ulvesamarbeid, med en forutsetning om at Norge får beholde kontrollen.
Fra 15 til 13 bjørneynglinger
Bestandsmålet for bjørn er blitt redusert én gang tidligere. Det skjedde i 2011, da Stortinget kuttet målet fra 15 til 13 årlige ynglinger.
I Miljødirektoratets rapport om bjørn heter det at: «I rovviltforliket fra 2011 står det at rovdyr ikke skal representere et skadepotensial i kalvingsområdene for tamrein, men en tydelig soneforvaltning i reinbeiteområder i Norge er utfordrende å praktisere, da rovvilt og reindriftsnæring er avhengig av store, sammenhengende arealer. Kalvingsområder kan dekke store områder som er vanskelig å unngå ved etablering av tilstrekkelig store og godt arronderte forvaltningsområder for rovvilt. Overlapping av områdebruk for reindrift og rovvilt er ikke mulig å unngå med dagens fordeling av nasjonale bestandsmål. Klima- og miljødepartementet presiserer i brev av 12. mars 2015 at en tydelig soneforvaltning mellom prioriterte rovviltområder og prioriterte beiteområder også gjelder for tamrein. I prioriterte rovviltområder skal det legges til rette for tiltak som gjør at tamreindrift kan kombineres med å oppnå bestandsmålene for rovdyr. Hvis et kalvingsområde befinner seg i et prioritert rovviltområde, er utgangspunktet at reindriften skal tilpasses rovviltforekomsten.»
– Kalvingsland i prioriterte bjørneområder i dag finnes to steder i landet, i en viss grad i Pasvik i Finnmark og i betydelig grad med flere kalvingsområder i det prioriterte bjørneområdet i Indre Namdal i Trøndelag. Å skille rovdyr og tamrein i kalvingstida er ekstremt vanskelig. Hvordan mener Miljødirektoratet at reindriften i praksis skal tilpasse seg rovvilforekomsten i kalvingsområdene i Indre Namdal? Vil Miljødirektoratet anbefale inngjerding av kalvingsland i Nasjonalparken i Snåsa og Lierne?
– Miljødirektoratet har ikke vurdert hvilke konkrete forebyggende tiltak som er, eller kan være, aktuelle i ulike områder, og dette var heller ikke en del av utredningsoppdraget, svarer Vangen.
– Miljødirektoratet argumenterer for endring av arealet av bjørnesona i Midt-Norge. Utvidelse sørover eller vestover betyr inn i flere kalvingsland og aktive sauebeiter. Også i Nordland ønsker Miljødirektoratet yngleområder for bjørn i kalvingsland sør i regionen (i og rundt Hattfjelldal). Er det utenkelig at lavere ambisjoner for bjørnereproduksjon i disse områdene kan gi mindre behov for arealendringer og dermed virke konfliktdempende?
– Nei, men resultatet av å endre ambisjonene er svært usikkert, også dersom måltallet fjernes. Miljødirektoratet har for øvrig ikke tatt stilling til hvilke områder som skal, eller kan, inngå som forvaltningsområder for bjørn, skriver Vangen.
Store kvoter i Sverige
Svenske myndigheter har de siste årene vedtatt stadig større lisensfellingskvoter for bjørn. Årets kvote er på 647 bjørner, mens fjorårets kvote var på 622 dyr. Begge disse kvotene har vært av rekordstørrelse. Siste store beregning av bjørnebestanden var i 2017, da antall dyr ble estimert til 2900. En ny større oversikt ventes i løpet av 2023.
Miljødirektoratet skriver: «Bestanden av brunbjørn i Sverige er redusert, og handlingsrommet for Norge er mindre. Det er viktig å sikre sammenhengende rovviltbestander på tvers av regiongrenser og landegrenser, ettersom dette gir en større robusthet for overlevelse både på kort og lang sikt. Det å finne felles forvaltningsløsninger på tvers av landegrensen kan være verdifullt for begge land, og bør prioriteres.»
– Når et stort antall bjørner skytes på svensk territorium nært grensa til Norge, forsinker det oppnåelsen av politiske mål for bjørn her til lands. Hvilke mulige forvaltningsløsninger ser Miljødirektoratet for seg i denne sammenhengen?
– Miljødirektoratet har ikke gått nærmere inn på konkrete løsninger, men vi mener at et tettere samarbeid over grensen kan være verdifullt. Vi er enige med svenske og finske myndigheter om å skrive et tilsvarende felles rammeverk for bjørn som vi har utarbeidet for ulv og jerv. Vi er i startfasen av dette arbeidet som vil kunne belyse utfordringer for forvaltning av bjørn i alle tre land, svarer Vangen.