Fitjarøryene beitelag har mellom 600 og 700 utegangersauer i skjærgården mellom Stord og Bømlo i Vestland fylke. I et øylandskap som tidligere var befolket av fiskerbønder er det i dag for det meste sommerhus, og kulturlandskapet trenger aktiv skjøtsel for å bevare kystlynghei og fjerne sitkagran – mange av øyene er nå helt fri for dette omdiskuterte importerte treslaget. Lite folk gir også mer rom for ørn.
John Inge Vik fra Austevoll har vært sauebonde i rundt 30 år, og i mange av årene har han slitt med store tap til kongeørna.
– De siste årene har det vært ganske mye tap. Bare i de beiteområdene vi bruker, har vi tre hekkende par pluss ungfugl. I år er det mye bedre, for det er et reir hvor eggene ikke har klekket. Så det er svinn, men ikke sånn at vi mister fem lam i uka, slik som det har vært enkelte andre år, sier Vik.
De andre hekkeplassene for ørnene ser ut til å være lenger unna i år enn tidligere år. I andre områder hvor det er hekkende ørn, er svinnet større, mener han.
– Tre ganger i år har jeg sett ørna fly avgårde med noe som ser ut som lam. Poenget er uansett at det er tilfeldigheter som avgjør om skadene blir store, sier Vik.
Trussel om beitenekt
Våren 2014 truet Mattilsynet med beitenekt, og ville Vik skulle fjerne alle sauene i løpet av høsten, ifølge en artikkel i Bondebladet det året.
– Da hadde ørna reir på samme øy som vi hadde sauer. Tapene var oppe i over 30 prosent. Jeg måtte høyt opp i systemet for å få dispensasjon og ha lov til å ha dyr fremdeles. Vi måtte flytte dyrene fra én øy til en annen, men for en ørn er det jo bare noen vingetak, så er den borte på neste øy, sier Vik.
Etter det har driftsformen vært en litt annen, og bonden har fått bygget stort fjøs for å kunne ha ungdyr hjemme om vinteren.
– Det har hjulpet kolossalt. Vi driver jo egentlig med utegangere som er på øyene hele året, og vi har måttet investere ganske mye, og det blir mye tilleggsarbeid med transport av dyra, lamming på innmark, utvidet tilsyn og ekstra vinterfôr, sier Vik.
– Hvordan skulle forvaltningen av kongeørna sett ut hvis du fikk bestemme?
– Kongeørna er jo ingen utrydningstruet art. Hvis det hadde vært mulig å ta ut de verste skadegjørerne, ville det hjulpet. For meg ser det ut som at det er hunnene som tar mest lam. Hadde en kunne tynnet ut litt, så ville det gått noen år før de bygger seg opp igjen akkurat her, og det begynner på nytt. Det har skjedd en gang før her i Fitjarøyene, hvor hunnen i parforholdet forsvant, og da var det nesten ikke tap. Så gikk det noen år, og det ble mer og mer.
Avvist skadefelling
Vik har flere ganger søkt om skadefellingstillatelse, men fått avslag. Det er ikke mulig å konkret fastslå hvilken ørn som er skadevolder, har vært den tilbakevendende begrunnelsen.
– Har ørnesituasjonen vært en trussel for at dere fortsatt skal orke å holde på?
– Det er veldig fint å se ørn i naturen. Det er flotte dyr, men det må være mulig å kunne ta ut dyr som gjør skade. Det er sunn fornuft. Når vi har vært på vårt mest frustrerte, har vi så klart lurt på om det er noen vits å bale med dette her, sier Vik.
– Det mange ikke tenker på, er at de største tapene til ørn skjer når søyene produserer mest melk. Så mister de lammene sine, og vi må ut og melke så søyene ikke får spreng. Det er ikke alltid vi får tak i skremte dyr. Så er det koldbrann og fluemark og dyr som dør langsomt. I slike situasjoner tenker man ofte på om det er noen vits å fortsette, legger han til.
Beitelaget har en fulltidsansatt som fører tilsyn med dyra året rundt. I tillegg er det mange andre i beitelaget som deltar aktivt.
– Jo oftere du er og ser etter dyra, jo bedre. Særlig i lamminga er det viktig å være mye i området. Vi har faste plasser hvor vi gir dyra litt kraftfôr, slik at det skal være lettere å følge med og at dyra skal bli tammere, sier Vik.
Smartere og dummere
Rundt om på Fitjarøyene er det lett å se hvilke av øyene som beites og skjøttes og hvilke som er gjengrodd med kratt og trær. Samtidig preges landskapet av vindmøller i det fjerne – langt unna til fots, men ikke for en ørn.
– Havørna er nok mye dummere og svinser rundt blant vindmøllene, men kongeørna tror jeg holder avstand. Den er smartere, sier Vik.
«Kystlyngheier er flere tusen år gamle kulturmarkstyper som er formet av beiting, brenning og slått», heter det på Miljødirektoratets nettsider, hvor det også kan leses at bare 10 prosent av de tidligere lyngheiområdene i Norge gjenstår. Det er særlig etter andre verdenskrig at mye av kystlyngheiene har forsvunnet.
«I Norsk rødliste for naturtyper fra 2018 er kystlynghei oppført i kategorien sterkt truet. Statusen er dermed uforandret fra den første rødlista for naturtyper, som kom 2011», skriver direktoratet videre.
– Det kan virke paradoksalt at ørna er så strengt vernet, og at det gjør det såpass utfordrende for dere som skal opprettholde kystlyngheien?
– Vi er opptatt av helheten i kulturlandskapet, og ikke bare kystlynghei. Det er også mange nedlagte gårdsbruk og annet beitelandskap som vi holder i hevd i tillegg til å svi lyng. Hadde det ikke vært dyr som gikk der ute, så ville det grodd igjen raskt.
Koser seg
Sviinga av kystlynghei skjer om seinvinteren, i februar og mars.
– Det blir som en mosaikk, vi svir litt hvert år på hver øy. Da får dyra lyng i mange ulike størrelser og aldre å beite på. Hvis det kommer litt snø om vinteren, vil det være lyng som er så stor at den stikker opp og dyra kommer til. På en av øyene ble det svidd rundt 500 mål i påsken, og du ser godt at dyra liker det. Alle har den samme askegrå fargen i ulla. De koser seg veldig med disse plantene, sier Vik.
– En annen ting er at beiting, sviing og å holde vegetasjonen nede er viktigere enn folk forstår. Mange av øyene som ikke holdes i hevd er så fulle av flått at en nesten bør nekte folk å gå i land.