Reineiere i Hjerttind reinbeitedistrikt i Troms har prøvd mange forskjellige tiltak for å verne kalvene mot ørn. Men det ene tiltaket de har tro på, å avlive ørn, får de ikke prøve ut.
– Jeg kunne skrevet en bibel om alt som er galt med forvaltningen, sukker John Mathis Oskal.
I fjor skrev Rovdyr.org om at reinbeitedisktriktet Hjerttind, på samisk Stállonjárga, hadde fått skadefellingstillatelse på kongeørn etter store tap, men noen ørnefelling ble det ikke noe av. I år har turen gått til Salangen i Troms for å møte reindrifta på hjemmebane.
– Vi har prøvd alt: Kalving i gjerde, i skogen og på høyfjellet. I fjor hadde vi reinen i skogen, for vi tenkte det ville gjøre dyra mindre utsatt for ørn. Men det eneste vi oppnådde var vel egentlig mer dokumentasjon. Reinen vil helst gå spredt, så det ble innmari mye jobb, sier Oskal.
– I år er det uvisst om tapene er på samme nivå, vi får ikke noen samlet oversikt før vi samler reinen til slakt på høsten, legger han til.
Han ønsker seg en ørneforvaltning med kvotejakt før ørnene legger egg i månedsskiftet mars–april.
– Bestanden må ned. Slik som det er nå, blir det en kunstig høy bestand, hvor beitenæringene må fø opp ørnene. Vi får heller ikke erstattet alt ørna tar, og det går ut over økonomien. Det blir vanskelig å planlegge, og det sitter langt inne å investere i utstyr du trenger til drifta når alt er så usikkert, sier Oskal.
Noen år er definitivt verre enn andre. Kalvetilgangen når slaktetida kommer, varierer mellom 20 og 60 prosent.
Forsking i stampe
I 2016 vedtok Stortinget å gjennomføre et prøveprosjekt om forvaltning av kongeørn i Troms. Prosjektet skulle også inneholde en prøveordning med felling av ørn som gjorde skade på beitedyr. Åtte år seinere er det lite framdrift å rapportere om.
– Vi har hatt forskning her på slutten av 90-tallet. Da kom forskerne fram til at nesten 80 prosent av tapene våre var til rovdyr. Det blir veldig mye ekstra styr når vi må tilrettelegge for forskerne og liten sannsynlighet for at forskningen resulterer i bedre forvaltning, sier Oskal.
Videoene viser ørneskadde reinkalver i Stállonjárga reinbeitedistrikt. Video: Privat
Reineierne i Hjerttind har flere ganger sagt nei til å delta i forskningsprosjekter.
– Det eneste som virker er færre ørner. Hvis vi kunne tatt ut de som er i kalvingsområdet, ville det hjulpet. Nå er det slik at man søker skadefelling, og så går det flere uker før man får svar, sier han.
Rovdyra følger etter
Oskal viser til en kartlegging som har vist at Hjerttind reinbeitedistrikt er blant de distriktene i Reindrifts-Norge hvor beiteområdene er mest forringet på grunn av annen arealbruk.
– Der det ikke er bebyggelse, er det vei, og der det ikke er vei, er det kraftlinjer. Da samles reinen på mindre arealer, og rovdyra følger etter. Flytter man reinen ned til skoggrensa, vet man hva som venter. Det er kadaver etter kadaver etter kadaver.
Statsforvalteren i Troms og Finnmark sendte i mai en bekymringsmelding om rovviltforvaltningen i regionen, og skriver at de «finner det nødvendig å uttrykke bekymring for utviklinga i både reindriftsnæringa og i beitenæringene i landbruket som følge av tap til rovdyr».
I brevet, som er sendt til både Landbruks- og Miljødepartementet, skriver Statsforvalteren at:
«I Troms ligger kalvetilgang etter tap på ca. 30-40 %, som forteller hvor stor del av kalveproduksjonen som reineier sitter igjen med i form av slaktedyr eller nyrekruttering til flokken. Troms har generelt hatt store svingninger i produksjonen, blant annet som følge av utfordrende vinterbeiter og ustabile klimatiske forhold. Vinterbeitene er mer ujevnt fordelte, og utgjør den mest begrensende faktoren for de fleste distrikter i disse to områdene. Imidlertid har sommerbeitene generelt meget høy kvalitet. Dette innebærer at Troms og Nordland ligger i toppen når det gjelder kjøttkvalitet og høye slaktevekter.»
Mangler virkemidler
Statsforvalteren understreker i sitt brev at de har som oppdrag å både ivareta rovviltet og beitenæringa. Samtidig har Statsforvalteren fått følgende signal fra regjeringen om hva slags overordnede prioriteringer som skal sette rammene for det daglige arbeidet:
«Statsforvalteren skal føre en mer restriktiv rovviltforvaltning der tapet av beitedyr er lavest mulig, skadefellingen er effektiv og der vi ligger så nær bestandsmålene for alle rovviltartene som mulig innenfor rammene av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og rovviltforlikene.»
Det er en psykisk belastning for reineierne når ørna tar rein eller kontinuerlig sirkler over flokken. Video: Privat
Målsettingen om en mer restriktiv er forvaltning er hentet rett fra Hurdalsplattformen, som er Støre-regjeringens tiltredelseserlæring.
Problemet er bare, framgår det av brevet: :
«Statsforvalteren i Troms og Finnmark forholder seg til gjeldende regelverk og rammene vi har, og det har ikke kommet endringer i regelverk på dette området. Det innebærer at vi i praksis ikke har fått nye virkemidler til å følge opp den overordnede prioriteringen om å føre en mer restriktiv rovviltforvaltning.»
Statsforvalteren oppsummerer situasjonen med at beitenæringene ikke lenger har tillit til forvaltningen, men legger til at «Verre er det imidlertid å se at næringene går sterkt tilbake, der tap til rovvilt kan være en vesentlig årsak.»
Oppgitt ordfører
Ordfører Simon Løvhaug (Sp) i Salangen kommune mener det er et problem at han som lokalt folkevalgt ikke får god nok kontakt med direktorat og departement i saker som omhandler rovviltforvaltningen.
– Etter at Statsforvalteren sendte sin bekymringsmelding har vært helt stille fra de sentrale myndighetene. Jeg har forsøkt å spørre litt i de ulike departementene, men det virker som om budskapet går inn ene det øret og ut det andre, sier Løvhaug til Rovdyr.org.
Den 26 år gamle ordføreren er selv sauebonde og kjenner de lokale beitenæringene godt. Han forteller om tapsprosenter i Salangen på mellom ti og tolv de siste årene.
– Men dette er gjennomsnittet for kommunen. Enkelte besetninger opplever mye verre tap. I tillegg ser vi en forgubbing i beitenæringa, og en nedtapping av besetningene rundt omkring. Det er vanskelig å opprettholde dyretallet over tid. Der er rovviltet en medvirkende årsak, i tillegg til økonomien. Men, så klart, når du ikke har dyr å sende til slakt etter beitesesongen, rammer det også økonomien, sier Løvhaug.
Beiteprioritert
Selv om Salangen er B-område for alle rovdyrartene, blir det mer og mer gaupe, ifølge ordføreren. Når kommunen er B-område, betyr det at det ikke skal være mål om yngling av noen store rovdyrarter, og dessuten gjelder rovviltforlikets punkt om at det ikke skal være «rovdyr som representerer et skadepotensial» der.
– Vi ser gaupe nærmere og nærmere innpå bebyggelsen. Nå om sommeren har det vært gaupeobservasjoner fra folk som kjører kantslått. Når det gjelder angrep på sau og lam, har det vært ganske stille hittil, men en veit jo aldri når det smeller, sier Løvhaug.
Han er klar på hva han mener må til for å gjenopprette tilliten til forvaltningen.
– Det må bli lettere å ta ut rovdyr som gjør skade på buskap i beiteprioritert område.
Ønsker kvotejakt
Lenger sør, i Nordland, tas det initiativ for å skyte ørn.
– Vi har nådd grensa for lenge siden. Nå er det på høy tid å få fjernet trusselen og ta ut langt flere ørner, sier Kim Haugan Schei, gruppeleder for Senterpartiet i Nordland fylkesting og dessuten leder i Rovviltnemnda i Nordland i en pressemelding i juni.
Hans utspill skapte en god del debatt og ble tema for NRK og andre medier i Nord-Norge. Schei mener kvotejakt på ørn må komme på plass snarest mulig.
Både hav- og kongeørna har vært fredet siden 1968, og bare unntaksvis åpner forvaltningen for å ta ut kongeørn for å avverge skade på bufe eller tamrein.
Schei mener også at ørna skaper problemer for sjøfugl.
– Ørner som står klare til angrep ved fuglefjellene er blitt et vanlig syn. Selv om ørna ikke får tak i byttet sitt, jages fuglene unna redene, og eggene blir et enkelt bytte for andre fugler, som måse og ravn, sier Schei.