«Rovviltforvaltning og reindriftsnæringen: Hvordan kan en todelt målsetting praktiseres i samsvar med internasjonale konvensjoner?»
Dette er tittelen på en artikkel av Svein Morten Eilertsen, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi og Jan Åge Riseth, sjefsforsker ved forskningsinstituttet NORCE, trykket i boka Utmark i endring som utkom nylig på Cappelen Damm, og som også kan lastes ned gratis.
I artikkelen konkluderer forskerne at rovviltpolitikkens todelte målsetting om både bærekraftig utvikling for beitenæringene og for rovviltbestandene ikke fungerer for reindrifta. Forskerne ser behov for omfattende omlegginger av norsk rovviltforvaltning.
- Artikkelen kan leses i sin helhet her. (PDF 6,4 MB)
Forvaltningen innebærer at noen områder skal være prioritert for beitedyr mens andre skal være yngleområder for rovdyra. Det har ført til at sauehold med dyr på utmarksbeite i mange rovviltprioriterte områder er avviklet, noe som igjen har gitt stor reduksjon i rovdyrtap av sau og lam det siste drøye tiåret. Noen tilsvarende nedgang i rovdyrtatte tamrein har ikke funnet sted.
– Saueholdet har klart å få rovdyrtapene en god del ned, men det er ikke godt nok forstått at reindrifta og saueholdet er veldig forskjellige. Der ligger en del av problemet, sier Jan Åge Riseth til Rovdyr.org.
– Reindrifta står med ett bein i den gamle virkeligheten, med sjølforsyningsbruk som er avhengig av at naturen fungerer, og det andre beinet i den moderne virkeligheten. Der hvor sauen fores inne om vinteren og delvis kan beite på innmarka med rovviltavisende gjerder, er reinsdyra ute på naturbeite året rundt. I enkelte tilfeller fôres reinen, men det er en nødløsning, og skal det gjøres i større grad, går reindrifta bort fra den økologiske nisjen som den tross alt har basert seg på. Noen reindriftsutøvere har forsøkt med kalving innenfor gjerde, men erfaringa er at de tiltrekker seg ørn og må legge inn ekstrainnsats i å skjerme simler og kalver, sier han.
Vanskelige driftsforhold
Reindrifta er under press. Veier og toglinjer utgjør fare for påkjørsler og fragmenterer beiteområder. Utbygging av industri, kraftproduksjonsanlegg, boliger og hytter tar store arealer – ikke bare på grunn av arealene som bygges på, men også fordi reinen holder stor avstand. Klimaendringer gir stadig oftere beitekriser. Turfolk og mosjonister i utmarka forstyrrer.
Rovdyrtrykket gjør ikke situasjonen lettere. Mange steder i grenseområdene er reindriftas kalvingsland prioritert til ynglende bjørn, jerv eller gaupe.
– Ett eksempel på at den todelte målsettingen ikke fungerer er Nordland, som er altfor smalt sett opp mot både reindriftas og rovdyras arealbehov. Soneforvaltning i regionen fungerer bare på papiret. Også rovdyrforskerne som har evaluert den regionale rovviltforvaltningen påpeker problemet, og det er ganske sterkt å lese, sier Riseth.
Nordland er én av landets åtte rovviltregioner. Hver region har en rovviltnemnd, som skal utforme forvaltningsplaner hvor det defineres hvor yngleområdene for de ulike rovviltartene skal ligge. Riseth viser til en evaluering av den regionale rovviltforvaltningen som Norsk institutt for naturforskning gjennomførte i 2016, hvor det blant annet konkluderes med at «det er et misforhold mellom kravene om en svært presis forvaltning og de naturlige forutsetningene».
I Nordland munnet misforholdet ut i en konflikt mellom nemnda og Klima- og miljødepartementet, som i 2018 overtok forvaltningsplanen fra nemnda for å gjøre det departementet mente var nødvendige endringer. Nemndas plan gjelder inntil videre.
– Politikerne ønsker seg en annen en naturgeografi enn den som faktisk finnes. Så er det reindrifta som må betale regninga for misforholdet. Reindrifta får til en viss grad erstatning for rovvilttap, men ett problem gjenstår: De vil ikke leve av erstatning, men produsere mat. Beslutningstakerne er nødt til å forstå hva som egentlig er problemet, sier Riseth.
Konvensjoner i konflikt
Norge ratifiserte Bernkonvensjonen i 1986. Den skal beskytte ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Seinere, i 1990, ble ILO-konvensjon 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle egen kultur ratifisert.
– En konvensjon er en overordnet rammebestemmelse, og innholdet er i stor grad opp til det enkelte land å avgjøre. Da Bernkonvensjonen kom, sto miljøbyråkratene relativt sterkt, sier Riseth, som selv var ferdig utdannet naturforvalter i 1979 og som har sett mange tidligere studiekamerater i jobber hos statsforvalterne rundt om i landet.
Riseth viser til at Sametinget begynte å få innflytelse utover 1990-tallet og mener at urfolksinteressene er kommet ganske seint på banen sammenlignet med tankene om artsvern.
– Bernkonvensjonen får mye oppmerksomhet i rovdyrdebatten, men det er ikke like mye snakk om urfolkskonvensjonen. Samtidig gjør treghet i forvaltningen det vanskelig å komme inn med nye perspektiver når ting har satt seg. Hadde vi hatt en diskusjon om disse temaene for 40 år siden, kunne vi ha fått et mye mer balansert resultat mellom artsvernet og urfolksrettighetene, sier han.
I norsk offentlighet er det mye diskusjon om ulven, men ulven får ikke etablere seg i reindriftsområdene, og skadene arten påfører reindrifta er ganske marginale. Og det er nettopp hensynet til samene som urfolk som i 1997 førte til at Stortinget vedtok at det ikke skulle være fast tilstedeværelse av ulv i samiske reinbeiteområder.
– Det er gaupe, jerv, tildels bjørn, og nå i de seinere årene ørn som er vanskelig for reindrifta. Rovdyrpolitikken vi har fått etter Bernkonvensjonen har vært vellykka for rovdyra, og høyrøstede rovdyrvenner bruker sterke ord hver gang det snakkes om å redusere stammene, sier Riseth.
Nylig har tanken om at bestandene av kongeørn og havørn skal kunne reguleres satt sinnene i kok hos miljøvernorganisasjoner.
Forståelse kommer seint
Riseth mener forvaltningen bør skaffe bedre oversikt over hvor mye rovdyr som finnes i tamreinområdene.
– Det gjelder særlig gaupa, som er vanskelig å dokumentere i områder langs kysten med lite snø. I tillegg hører vi fra reindriftssamene her i Troms og Nordland om hvordan det sirkler ørn over kalvingsområdene. Forvaltningen er i ferd med å begynne å forstå at det er et problem. Også her er man seint ute med å forstå de problematiske sidene, sier han.
– Havørna er ikke like god jeger som kongeørna, men den tar byttet fra den mindre kongeørna, slik at kongeørna i neste ledd må jakte mer. Dette har samene sagt i årevis, og er ett av mange eksempler på at forvaltningen i for liten grad benytter seg av den samiske tradisjonskunnskapen.
Han trekker paralleller til hvordan reindriftssamene beskrev store skader fra bjørn når rovdyra kom inn i kalvingslandet. Reindriftas erfaringer ble bekreftet av forskning på tidlig 2010-tall, med omfattende vårlige forebyggende uttak av bjørn i svenske reindriftsområder de siste årene som følge. Situasjonen på norsk side av grensa er mer restriktiv. Myndighetene vil ofte ikke iverksette skadefelling av bjørn i kalvingsområder fordi bestandsmålene for arten ikke er oppfylt.
Fortvilet i Nordland
I 2020 leverte alle de tolv reinbeitedistriktene i Nordland inn en felles uttalelse til Statsforvalteren. Uttalelsen tok for seg hvordan rovvilt medfører store tapstall og lite slakting av rein i Nordland. Reintallet og produksjonen har gått nedover i flere år, og den negative trenden forsterkes. «Reinen er rovviltets viktigste byttedyr i Nordland. Ville byttedyr som hare og rype har forsvunnet mange steder. Hvis rovvilt skal overleve i Nordland, må reinen overleve», heter det i uttalelsen.
– Dette er altså en uttalelse fra en samlet reindrift i Nordland, og den er ganske sterk. Når det blir slik at enkelte vurderer å slutte fordi det ikke går rundt, så kan man ende opp med samme situasjon som for reindrifta på Fosen, som for ikke så lenge siden fikk medhold i Høyesterett. Når situasjonen er blitt så vanskelig at folk vurderer å gi opp, strider det mot urfolksrettighetene. Det er veldig alvorlig, men det er få utenfor reindrifta som forstår problemet, sier Riseth.
I fjor kom Høyesterett fram til at konsesjonen til vindkraftutbygging på Fosen i Trøndelag var ugyldig fordi utbyggingen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse.
Anerkjenne kunnskap
– Dere skriver i artikkelen at dere ikke har noe spesifikt forslag til løsning, men her får du spørsmålet likevel: Hvordan kan dette løses?
– Jeg kan tilby litt høyttenkning, selv om det er vanskelig å foreslå noe konkret. Vi antyder, og vi er ikke de eneste, at rovviltnemndene er uttrykk for en slags liksom-desentralisering. Nemndene kan fatte vedtak, men har ingen egentlig myndighet. Hvis nemndene avviker fra det sentrale myndigheter mener er rett, blir de overkjørt. Samtidig er de regionale bestandsmålene blitt nærmest hellige, og da oppnår man ikke en dynamisk forvaltning, sier Riseth.
– Som jeg nevnte tidligere har også forskere påpekt at sonene for rovdyr og for beitedyr ikke er tilpasset geografien. Én mulig løsning kan være at bestandsmålene settes på et lavere nivå i beslutningssystemet, for eksempel på regionalt nivå, og dét kunne vært en del av utarbeidingen av forvaltningsplanene for de ulike regionene. Særlig i Nord-Trøndelag, Nordland og Troms er rovdyrtrykket for høyt, og det må legges større innsats ned i registreringen av de rovdyra som oppholder seg der. I tillegg må vi anerkjenne at reineierne har kunnskap om rovdyra, både tradisjonell nedarvet kunnskap og slik som de får når de er ute i felt og holder på med praktisk reindrift. Denne kunnskapen må brukes aktivt, sier han.