Reindrifta i Nordland har den høyeste rovdyrtapsprosenten i landet. Ett reinbeitedistrikt risikerer å bli tvangsavviklet av staten som følge av at det er få rein igjen. Statsforvalteren i fylket mener det er krise for reindrifta.
– Det er på tide at samfunnet bestemmer seg. Skal det være reindrift eller ikke? Vi blir rett og slett overkjørt. Den norske staten har allerede bedt om unnskyldning for fornorskningspolitikken. Men hva skal de gjøre om 50 år? Skal de be om unnskyldning når rovdyrpolitikken har rasert reindrifta?
Spørsmålet stilles av Lars-Erik Niia. Han er 40 år gammel og leder av Skjomen reinbeitedistrikt i Narvik i Nordland. Niia forteller at han planlegger å fortsette med reindrifta i mange år til, slik at barna etter hvert en gang om noen tiår skal kunne ta over. Det er ti år siden han selv tok over.
Problemet er bare at han kan bli tvunget til å legge ned drifta. Ikke «tvunget» i overført betydning, slik vi ofte ellers leser om i landbruksnæringene, av forgubbing, økt effektivisering og dårlig lønnsomhet, men av staten.
– Helt på trynet
I september sendte Statsforvalteren i Nordland varsel om at reintallet i Skjomen beitedistrikt er så lavt i den ene av de to siidaandelene i distriktet at drifta kan bli tvangsavviklet. Noe slikt har aldri skjedd før i Norge.
– Rovdyra tar så mange dyr at det ikke er mulig å holde reintallet oppe. Reindrifta er nødt til å stå opp mot rovdyrpolitikken. Det er helt på trynet, sier Niia.
– Samene er litt som den snille gutten i klassen. Vi gjør ikke så mye ut av oss. Nå er det på tide at vi står sammen. Det er mange nå som som snakker om en styrt avvikling fra statens side. Noe må gjøres, ellers blir reindrifta utradert. Det føles nesten som om noen vil oss til livs, at reindrifta står i veien for det de kaller det grønne skiftet, sier Niia.
Krise fra første dag
Hos Statsforvalteren i Nordland bekrefter underdirektør Stein Tage Domaas, som har hovedansvaret for oppfølginga av reindrifta i fylket, at reindriftsloven forplikter myndighetene å vurdere en tvangsavvikling. Egentlig har regelverket som formål å sikre at støtteordninger til reindrifta ytes til folk som reelt sett har reindrift som et levebrød, ikke å tvinge folk ut av næringa. Grensa er satt til minst 50 dyr. Den som har mindre enn det gjennom fire år, risikerer tvangsavvikling.
Domaas synes hele situasjonen er sørgelig og håper i det lengste å unngå det verste.
– Vi har sett hvilken vei pila peker for reindrifta i Nordland i nesten 30 år. Da jeg begynte i denne jobben for to år siden, trodde jeg at skulle få områdd meg litt, men det var tydelig fra første dag at det er krise. Mange står helt på kanten av stupet, og så har vi i tillegg Skjomen beitedistrikt, som klorer seg fast på utsiden av stupet, sier Domaas.
Lars-Erik Niia er født inn og vokst opp i reindrifta. Som tenåring, på nittitallet, så han hvor mye faren strevde med rovdyra. Den gangen var rovdyras tilbakekomst fortsatt noe ganske nytt, og reindriftssamene kjempet for å bli trodd av myndighetene når de sa at tapene skyldtes jerv, gaupe og ørn. På starten av nittitallet talte vinterflokken rundt 700 rein.
– På en måte kan du si at jeg tok over etter faren min mot bedre vitende, men tilknytninga til reindrifta er sterk. Dette er kulturen vår. Min reindriftsrett er ikke en konsesjon tildelt av den norske staten. Det er en arv vår familie har overlevert gjennom mange generasjoner, sier han.
«Min reindriftsrett er ikke en konsesjon tildelt av den norske staten. Det er en arv vår familie har overlevert gjennom mange generasjoner.»
Lars-Erik Niia
Hele Skjomen-distriktet er innenfor forvaltningsområdet for gaupe i Nordland, og brorparten ligger innenfor yngleområdet for jerv og bjørn. For ørna finnes det ingen soneforvaltning. Soneinndelingen i Nordland har vært gjenstand for konflikt i mange år, for fylket er langt og smalt. Er det vanskelig å lage soner for å holde rovvilt og sau unna hverandre i sommermånedene, er det bortimot umulig å skille tamrein fra rovdyr, som går ute hele året og beiter store områder gjennom årets løp.
Når arealene som reinen bruker også er definert av myndighetene som rovdyrområder, blir det veldig vanskelig å tillatelse til skadefelling av jerv eller gaupe. Ørna får man så godt som aldri lov til å skyte på skadefelling uansett hvor i landet det er snakk om.
– Jervesona er bare en strek på kartet. Det ligger ingen fornuft til grunn, mener Niia.
Han vil ha en forvaltning som gjør antall jerv lavere og kunnskapen om jerven bedre. Det er forskjell på jervene. Noen tar veldig mange reinsdyr, andre rører dem knapt.
– Det er ingen reindriftssamer som vil ha dem helt vekk. Denne feiloppfatningen er det mange som har av oss. Men det må være på et sånt nivå at ikke tapene blir umulige å leve med, sier Niia.
Dype fjorder og bratte fjell
Han er også oppgitt over registreringsarbeidet som blir gjort for å kartlegge rovdyra i området.
– Statens naturoppsyn er ute med snøskuter og registrerer de samme hiene år for år. Det er blitt ei sovepute. Vi er ute i fjellet og ser rovdyras trekkmønstre og vaner. SNO kommer til å finne mer hvis de leter mer. Også gauperegistreringa er feilslått. Myndighetene betaler dusør på tusenvis av kroner for gaupeobservasjoner, men du må spore en gaupefamilie i tre kilometer for at det skal gjelde. Her er det dype fjorder og bratte fjell, og det er veldig vanskelig å følge sporene så lenge under slike forhold, sier Niia.
– Reindrifta er også under press på grunn av utbygging, klima, flere turgåere i fjellet og så videre. Hvordan merker dere det?
– Det er klart det påvirker oss. Vi har flere vannkraftverk med store demninger her som ble bygget en gang for omtrent 40 år siden, og det er kraftlinjer. Jeg kan se på GPS-en på dyra at de kvier seg for å gå under linjene. Men jeg har aldri opplevd at kraftlinjene dreper og spiser reinen, sier Niia.
– Når for eksempel bedriftsidrettslag setter opp toppturer sommerstid, fordriver jo det reinen, som ofte trekker opp til toppene for å unngå insekter. Sånne ting er det blitt mer av, men mye kan løses med dialog, og jeg føler vi har fått til en del. Det går an å ta kontakt med oss og spørre hvor de kan gå og hvor de bør være mer forsiktige.
I vår var første sesongen hvor reinkalvingen kunne foregå innenfor et nybygget gjerde. Det fungerte veldig bra, til stor overraskelse for Niia. Ingen dyr gikk tapt til rovdyra under kalving i år.
– Mange jeg snakket med fortalte meg det ikke kom til å fungere, men det kommer jo an på hvor hvor godt dyra takler det og reint du klarer å ha det innafor gjerdet. Kalvene er veldig utsatt for smitte fra avføring med mange dyr på liten plass. Spørsmålet blir om det fortsatt funker når jeg får opp igjen dyretallet, sier han.
Høyeste tapsprosent i landet
Nordland hadde i årene 2015–2019 den høyeste andelen av dyr erstattet som tapt til rovdyr i forhold til reintallet, viser en oversikt som Norsk institutt for bioøkonomi har utarbeidet for Landbruksdirektoratet, og som ble publisert i begynnelsen av november. Litt over fem prosent av tamreinen i Norge hører til i fylket, mens drøyt 15 prosent av dyra som ble erstattet var hjemmehørende i Nordland.
Underdirektør Domaas ser med bekymring på at fem av de elleve reinbeitedistriktene i Nordland ikke har levert kalv til slakt på flere år. Dermed har de ingen egentlige inntekter fra reindrifta utenom rovdyrerstatning. 40 prosent av siidaandelene, altså driftsenhetene, i fylket har det slik.
– I tillegg er det tre distrikter som har urovekkende lave slakteprosenter. Har du en 300 rein har du litt å gå på, men om du, som i Skjomen, har under 50, så har du ingenting å gå på, sier Domaas.
– Vi ser på dette som kritisk. Hva i alle dager gjør vi for å stoppe dette?
Statsforvalteren i Nordland jobber for å systematisere alt som påvirker reindrifta. Domaas lister opp:
- Arealinngrep, som for eksempel bygging av hyttefelt, legger beslag på beiteområder.
- Arealbruk, som at folk faktisk bruker hyttene, stresser reinen og driver dyra unna. På denne måten tar et hyttefelt veldig mye mer plass enn bare grunnen hyttene er bygget på.
- Topografi og geografi. Nordland er bratt og spisst, i motsetning til for eksempel Finnmark, som er mye flatere. Når landskapet er bratt, blir effekten av arealinngrep forsterket.
- Klimaendringer gir oftere ising og låsing av beite, slik at reinen ikke kommer ned til plantene den skal spise. Teoretisk sett kan klimautfordringer løses med større beitearealer og ulike typer beite. Men det motsatte er det som skjer.
- Rovvilt. Jo flere rovdyr, jo større blir tapene.
De ulike faktorene spiller sammen og fører på ulike måter til at rovvilttapene blir høyere, forklarer Domaas.
– Jo mer menneskelig aktivitet, desto mer stresset blir reinen. Da sliter den mer med å ta til seg næring, og da blir den et lettere bytte til vinteren. Slik sett lever reinen og rovviltet i et skjebnefellesskap. Begge skyr menneskelig aktivitet og presses sammen på stadig mindre områder, sier han.
Frihet og hensyn
Arealinngrep er regulert etter plan- og bygningsloven, og kan på den måten i hvert fall teoretisk sett kontrolleres, mens arealbruk ikke er regulert på samme måte. Allemannsretten gir folk rett til å ferdes fritt i utmarka. Hvis flere skal ut på tur, blir det verre for reindrifta. Men med retten til fri ferdsel, følger det også en plikt om at det skal skje «hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet», heter det i loven.
– Ei hytte på 100 kvadratmeter tar i seg selv nesten ingen plass i det store bildet, men vi ser jo også at drektige simler svært sjelden beveger seg nærmere enn fem kilometer fra tekniske inngrep. Det kan være hytter, veier eller toglinjer. På den måten legger ei hytte på 100 kvadratmeter beslag på reindriftsarealer i en fem kilometers omkrets rundt hytta i den perioden simlene går drektige. Det blir 78 kvadratkilometer, og det er ganske overveldende å tenke på, sier Domaas.
Han setter også spørsmålstegn med bestandsmålene som er satt for rovdyr i Nordland. For både jerv og gaupe er målet i fylket ti årlige ynglinger, samme mål som i Troms og Finnmark, som er nesten dobbelt så stort.
Videre er det slik at de arealene som brukes av reinen når den er på sitt mest sårbare, under kalving, i stor grad overlapper med de områdene som er prioritert til ynglende rovdyr.
– Det er ti ganger så mye rovvilt per rein i Nordland som i Finnmark, mens på Vestlandet er det ikke mål om ynglende rovdyr overhodet. Jeg vet ikke hva som bør være fasiten her, men det virker rimelig at ikke noen skal måtte ha en mye større byrde enn andre. Det er kanskje kontroversielt, men den alvorlige situasjonen i Nordland gjør at det igjen kanskje er tid for å diskutere å ta hele landet i bruk, sier Domaas.
«Hvis man ser på alle de ulike faktorene som påvirker reindrifta, blant annet arealinngrep, arealbruk og rovvilt, så er det kanskje rovdyra det er lettest å gjøre noe med.»
Stein Tage Domaas, underdirektør hos Statsforvalteren i Nordland
Tiltak mot klimaendringer
Klimaendringene er det vanskelig for både reindriftsutøverne og Statsforvalteren i Nordland å bestemme over. En Høyesterettsdom fra oktober i år, hvor vindkraftutbygging på Fosen i Trøndelag ble erklært ulovlig fordi den brøt med samefolkets rett til kulturutøvelse gjennom reindrifta, setter de kryssende hensynene på spissen.
– Det er jo, for å si det forsiktig, en bra ting å gjøre tiltak mot klimaendringer. Men det som er bra på én måte, er ofte negativt på en annen måte. Det vi ser igjen og igjen er at det er reindrifta som blir sittende igjen som skadelidende.
– Er det noe man kan gjøre for å redde reindrifta i Nordland?
– Reindrift er å påvirke reinen slik at den utnytter naturen best mulig. Får du for mye rovvilt, så spiller det ikke så stor rolle hva reindriftsutøveren gjør. Det er menneskene som gjennom politiske beslutninger bestemmer hvor stort trykket på reindrifta skal være. Hvis man ser på alle de ulike faktorene som påvirker reindrifta, blant annet arealinngrep, arealbruk og rovvilt, så er det kanskje rovdyra det er lettest å gjøre noe med, sier Domaas.
