Reindriftssamenes forbund: – Når sauen forsvinner fra rovdyrområder, utløses en tragedie for reindrifta

«Nedgangen i tap av sau til rovvilt de siste ti årene beskrives av Klima- og miljødepartementet som en suksesshistorie og et tegn på at rovviltpolitikken fungerer. Betyr stabilt og endog økende rovvilttap av tamrein i samme periode at departementet er enige i reindriftsnæringas budskap om at rovviltpolitikken ikke fungerer for reindrifta?»

Dette spørsmålet stilte Rovdyr.org til Klima- og miljødepartementet nylig. For reindriftsnæringa er virkelig ikke fornøyd med rovviltforvaltninga, kan Ellinor Marita Jåma, leder for Norske reindriftssamers landsforbund bekrefte:

– Vi har rett og slett ingen tillit til Klima- og miljødepartementet, sier Jåma.

Stabile og høye tap

De siste ti årene har det årlig blitt erstattet i underkant av 20 000 reinsdyr. Tapene og erstatningene er størst i Finnmark, særlig i Vest-Finnmark, meldte Miljødirektoratet før påske. Antall dyr som blir søkt erstattet varierer mellom rundt 60 000 og 80 000 i samme tidsperiode. 

Jåma har lest svarene som statssekretæren nylig ga til Rovdyr.org om hvordan og når departementet skal gjøre som Riksrevisjonen ba dem om i 2019, nemlig å vurdere hvordan virkemidlene kan innrettes slik at rovviltbelastningen i reindriftsnæringa reduseres. 

Til dette uttaler Holsen at de ulike rovviltartene forvaltes slik at bestandene ligger nærmest mulig de bestandsmålene som Stortinget har fastsatt og at gode forvaltningsplaner er helt sentralt for å oppnå en god forvaltning, 

– Det er dessverre ingenting som overrasker meg med uttalelsene fra regjeringens side. Det er ingen vilje til å gjøre noe for de rovdyrtapene som reindrifta utsettes for, sier Jåma.

Ingen synkende tendens

I Miljødirektoratets oversikt Rovbase.no ligger det tall for rovviltskader på tamrein tilbake til reindriftsåret 2005/2006. Her framgår det at antall erstattede dyr stiger ganske jevnt fram mot 2012/2013. Da var antall erstattede dyr på snaut 24 000, mens reindrifta søkte om å få erstattet drøyt 83 000 dyr som tatt av rovvilt. 

Det er ikke noe pent syn når tamrein tas av rovdyr. Foto: Nils Johan Kappfjell

Siden da har det altså ikke vært noen synkende tendens, slik som det har vært for saueholdet. Saueholdet og utmarksbeitet har nemlig i løpet av inneværende årtusen i stor grad forsvunnet fra områder som er prioritert til særlig bjørn og ulv, men også jerv og gaupe.

– Gudene må vite hvor lenge den negative trenden for rovdyrtap i reindrifta har vart, sier Jåma. 

– Den største utfordringen er manglende kunnskap og forståelse fra enhver sittende regjering. Vi syntes det var ille under de rødgrønne og trodde det skulle bli bedre med Erna Solberg, men slik har ikke gått. Jeg husker det var løfter i valgkampen den gangen, sier hun.

Poenget med en regjering

Solberg har sittet som statsminister siden høsten 2013. Miljøstatsrådene var først fra Høyre, men etter at Venstre ble med i regjeringssamarbeidet i 2018, er det dette partiet som har styrt departementet.

– Vi har måttet forholde oss til statsråder som overhodet ikke har vist noen vilje til å imøtekomme oss på noen konkrete forslag eller innspill. De gjemmer seg bak stortingsforlik. Jeg trodde poenget med en regjering er at de skal kunne komme med forslag som Stortinget kan behandle, men det har vært en fullstendig mangel på politisk handlekraft, sier Jåma.

Hun er ikke videre imponert over sittende statsråd Sveinung Rotevatn, som i fjor uttalte til avisa Nationen at rovdyrpolitikken i Norge er en suksess.

– Regjeringen jubler og sier at rovdyrpolitikken fungerer, fordi tapene av sau går ned. Men hvem må ta belastningen? Det er reindrifta. Når sauen forsvinner fra rovdyrprioriterte områder, utløser det en tragedie for reindrifta, sier Jåma. 

Belastningen forflytter seg

Selv kommer Jåma fra Røyrvik i Trøndelag, en nabokommune til Lierne, som ligger inntil svenskegrensa og den store bjørnestammen i nabolandet. Gjennom 90-tallet var bjørneskadene på sau store i Lierne, fram til de aller fleste sauebønder måtte legge ned drifta der. Dermed måtte bjørnen ta byttet sitt lenger nord, altså for eksempel i Røyrvik.

– Dette er ett av mange tilfeller hvor at belastningen har forflyttet seg og at reindrifta må blø for det, sier Jåma. 

– Statssekretæren viser til at tapsårsakene for tamreinnæringa er sammensatte. Det er snakk om klima, oppstykking av beiteområder, vindkraftutbygging, hyttefelter som tar mye plass og så videre. Er kompleksiteten i reindriftas samlede utfordringer noen trøst når tapene til rovdyr ikke går ned?

– Selvsagt ikke. For å sette det helt på spissen: Om intensjonen er å bevare rovdyra, så kommer reindrifta til å forsvinne. Men siden bestandsmålene for rovdyr i de nordlige delene av Norge er satt slik at rovdyra er avhengige av å spise tamrein for å overleve, så vil jo også rovdyra forsvinne om reindrifta forsvinner, svarer Jåma.

– Det er en uforståelig politikk som drives, og det skaper fortvilelse når regjeringen ikke har vilje til å diskutere og vurdere tiltak som kan bedre situasjonen. Departementet mener de gjør alt etter boka, og likevel er konfliktnivået uholdbart høyt likevel. De sier de er fornøyd med situasjonen, og det klarer jeg ikke å forstå, sier hun.

Konflikt om registrering

Ett tema som omsluttes av uenighet er registreringen antall rovdyr. Reindriftsnæringa mener det er flere rovdyr enn hva som blir dokumentert. Temaet er en gjenganger i kommunikasjonen med departementet. 

– Vi prøver å ta opp om det er mulig å se på om metodikken fungerer. Da får vi til svar at Norge har de beste registreringsmetodene for rovdyr i verden. Så spør vi  om den likevel kan bli bedre, men da får vi beskjed om at vi må ta saken opp med Rovdata. Men de er jo satt til å gjøre det politikerne har bestemt.

Rovdata er leverandør av overvåkingsdata og bestandstall på gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn. 

Følte seg hånet

Norske reindriftssamers landsforbund var inntil i februar del av en konsultasjonsordning om ny forvaltningsplan for Nordland, som er en egen rovviltregion – og hvor det i mange år har vært strid om hvordan rovdyra skal håndteres. 

Etter at Holsen uttalte seg til NRK på en måte som reindriftssamene oppfattet som en hån, trakk sistnevnte seg fra samtalene. Uttalelsene ble også tolket som at prosessen var avsluttet mens den allerede pågikk.

– Vi kunne ikke fortsette når statssekretæren allerede hadde konkludert med at det ikke blir noen endring i bestandsmålene for rovdyr i Nordland. Administrasjonen hadde lagt opp til en god konsultasjonsprosess, og jeg kan umulig se for meg at de er fornøyd med statssekretærens opptreden, sier Jåma.

Siden har ikke reindriftssamene gått tilbake til konsultasjonen, men Rotevatn har nå sagt han stiller til møte med, opplyser Jåma.

Kongeørn som skadevolder

Likevel er hun skuffet over at Rotevatn ennå ikke har møtt reindriftssamenes organisasjon. Han er ikke den første som viser liten interesse for reindrifta, og han blir neppe den siste, mener hun.

– Det kommer jo nye miljøministere ganske ofte. Er det slik at dere er oppgitt over at når dere endelig har fått kontakt med statsråden, så kommer det en ny?

– Jeg skal si deg at reindrifta er fortvilet hver gang det skiftes statsråd, både i Landbruksdepartementet og Miljødepartementet. Når vi endelig har fått tilført nye statsråder littegrann kunnskap, så byttes de ut. De ser ut til å ha kunnskap om sauenæringa, men vi er liksom de andre, og statsrådene vet ingenting om oss. Jeg har vært leder i Norske reindriftssamers landsforbund i sju år, og slik har det vært hele perioden, sier Jåma. 

– Det handler om respekten for dem som finnes der ute, og det er en prinsipielt viktig sak om urfolks rettigheter opp mot majoritetsbefolkningens rovdyrpolitikk, sier hun.

Kongeørna er de tre siste årene blitt den største skadevolderen i tamreindrifta. Foto: Vidar Helgesen

– Helt til slutt: De tre siste årene har kongeørna blitt den største skadevolderen for reindrifta. Tidligere var det jerv. Hva har skjedd? 

– Det skyldes altfor dårlig forvaltning. Det er det jo ikke bare reindrifta som mener, men også ornitologer. Kongeørna regnes ikke som truet i Norge, men det er ingen forvaltning, og det er for dårlig oversikt over mange dyr det er og hvordan veksten i bestanden utvikler seg, sier Jåma. 

–  Rovdyrforvaltningen generelt er ute av kontroll. Men når det gjelder forvaltningen av ørn, så er den fullstendig ut av kontroll, sier hun.

Bildet av Ellinor Marita Jåma øverst i artikkelen er tatt av Bernard O´Sullivan.