Det vil bli svært krevende å stanse spredning av skrantesjuke i Norge. Slik lyder hovedbudskapet i en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) som ble offentliggjort tirsdag.
Rapporten ventes å bli et viktig kunnskapsgrunnlag for videre håndtering av skrantesjuke etter at den fryktede prionsjukdommen ble påvist hos en villreinbukk på Hardangervidda i fjor høst.
Siden da har det vært foreslått at det å få jerven tilbake til Hardangervidda kan være et effektivt tiltak mot spredning av skrantesjuken. Ideen om jerv, en «fjellets renovatør», som virkemiddel mot sjukdomsspredning har vært formidlet av blant andre NRK, Nationen og magasinet Harvest.
I VKMs rapport er konklusjonen etter en gjennomgang av tilgjengelig kunnskap om samspillet mellom rovdyr og spredning av skrantesjuke at:
«Et […] tiltak som kunne oppnå et selektivt utvalg av syke dyr, ville teoretisk sett være å innføre rovdyr som jerv eller ulv til Hardangervidda. Effekten av dette er svært usikker, og det anses ikke som et relevant tiltak.»
Rovdyr.org har tatt en prat med Bjørnar Ytrehus, som er medlem i VKMs faggruppe for mikrobiell økologi og har vært faglig leder for den ferske rapporten. Ytrehus jobber til daglig som professor i patologi ved Sveriges Lantbruksuniversitet.
– Kan du først si noe generelt om hva dere vet om skrantesjuken på Hardangervidda?
– Det er en god del usikkerhet og kunnskapsmangel, som vi har viet en del plass i rapporten, og som vi kunne skrevet mye mer om. Vi som forskere er vant til å jobbe med usikkerhet og sannsynlighetsbergninger, og det får vi bruk for nå. Vi vet blant annet ikke hvor smitten finnes i Norge og hvor mange dyr som er er smittet på Hardangervidda. Dette er ganske avgjørende kunnskap, som vi kan finne ut av, sier Ytrehus.
Han viser til at skrantesjuke har vært til stede i Nord-Amerika, hvor det har vært utbrudd hos mulehjort, hvithalehjort og wapiti.
– Det er gjort en del forsøk som indikerer at det som er dokumentert på Hardangervidda er en ny stamme av skrantesjuke, som er annerledes enn den vi kjenner fra Nord-Amerika.
– I disse dager er det mye snakk om den britiske mutasjonen av koronaviruset. Kan det du snakker om nå sammenlignes med den?
– Ja, det kan sammenlignes i den forstand at en ny stamme av en prionsjukdom kan være mer eller mindre smittsom og mer eller mindre dødelig. Det kan også være en forskjell i hvor lenge smitten overlever. Det er påvist ett dyr med skrantesjuke på Hardangervidda, mens det var påvist 19 i Nordfjella, sier Ytrehus.
Klassisk skrantesjuke ble oppdaget på Nordfjella i 2016. Hele bestanden i Nordfjella sone 1 ble besluttet tatt ut, med mål om å utrydde sykdommen. Påvisningen på Hardangervidda er en større utfordring, blant annet fordi dette villreinområdet og bestanden som lever her er mye større, skriver Miljødirektoratet i en pressemelding.
Skrantesjuke kan få svært store konsekvenser for villrein i Norge og i neste rekke alle typer hjortedyrpopulasjoner, ikke bare i Norge, men også i Europa, skriver Miljødirektoratet videre.
– Det er mer sannsynlig at smittestoffet har oppstått i Norge eller et annet sted enn at det kommer fra Nord-Amerika. Det vi har sett i Nord-Amerika er at det i en periode er lite smitte, som overføres fra dyr til dyr. Men etter hvert skyter spredningen fart når smitten blir liggende i jorda og overføres derfra, såkalt miljøsmitte. Da er det viktig å tenke på at smitten sannsynligvis er påvist veldig tidlig i et utbrudd. Setter vi i verk mange tiltak raskt, kan vi klare å begrense og kanskje til og med å utrydde smitten, sier Ytrehus.
– Hvor lenge er vinduet åpent for at det kan settes inn tiltak for å unngå et alvorlig utbrudd?
– Vi vet ikke hvor mange dyr som har skrantesjuke, om det er ett dyr eller om det er 19. Det haster veldig mye mer hvis det er 19, sier professoren.
– Men det å, for å si det litt fleipete, dumpe et lastebillass med jerv på Hardangervidda er ikke ett av tiltakene dere anbefaler?
– Vi forholder oss til det som er av forskningsstudier på området. Det er ikke publisert ny forskning om samspillet mellom skrantesjuke og rovdyr de siste ti årene, og ut fra det som finnes, kan vi ikke si at rovdyr vil ha den ønskede effekten, men vi kan heller ikke utelukke at det vil ha en signifikant positiv effekt på smittespredningen. Vi er langt unna å kunne si at vi har oversikten over hva som ville ha blitt effektene av et slikt tiltak.
Vi koster på oss et ganske langt utdrag fra rapporten. Forkortelsen CWD står for «chronic wasting disease», som er det engelske navnet på skrantesjuke:
Den forventede effekten av å introdusere rovdyr som jerv eller ulv på Hardangervidda på CWD er uklar.
Iverksettelsen av et slikt tiltak bør først gjøres etter at det foreligger arbeider som sannsynliggjør at rovdyr kan ha begrensende effekt på spredning av skrantesyke under norske forhold. Det er forventet at en eventuell effekt av denne type tiltak vil inntre gradvis.
Kritiske biomedisinske suksessfaktorer vil være at rovdyra opprettholder et seleksjonspress på infiserte dyr, og at de ikke sprer prioner ut av området. Det er en lang rekke andre kritiske suksessfaktorer som må være tilstede for at dette tiltaket skal kunne gjennomføres. De store rovdyrene i Norge reguleres etter det såkalte rovdyrforliket i Stortinget. Hardangervidda ligger sør for dagens rovdyrsone for jerv og langt vest for ulvesonen, og det ville kreve større endringer i dagens politikk for å få til dette. Dette er sosiopolitiske forhold som det ikke ligger innenfor vårt mandat å vurdere.
Sykdomsmessig vil innføring av jerv og ulv kunne medføre en økning i forekomsten av smittestoffer som har mellomstadium/-er i reinens vev og rovdyra som hovedvert, som bendelorm og vevscystedannende koksidier. Rovdyr kan på den andre siden tenkes å selektivt ta ut dyr som lider av andre sykdommer enn skrantesyke. Det er for eksempel nærliggende å tenke at dyr med alvorlig fotråte fort ville blitt drept om det var jerv eller ulv tilstede. Vi vet ikke hvilken rolle dyr med fotråte spiller i smittespredningen av denne sykdommen i forhold til smitte fra miljøkilder, men det virker logisk at det å ta ut syke dyr senker smitteeksponeringen for de friske dyra.
Av økologiske konsekvenser vil kolonisering av ulv med sikkerhet ha betydelige effekter på en rekke andre forhold angående hjorteviltbestandene på og rundt vidda, i tillegg til eventuelle effekter på CWD. Ulv er ikke forenlig med sauebeiting i utmark, og fravær av beiting vil også påvirke økologien på vidda.
Det er mange usikkerheter i denne vurderingen. Det å innføre rovdyr for å kontrollere, eller til og med forsøke å utrydde skrantesyke, er ikke prøvd før. Vi vet for eksempel ikke hvor selektive jerv eller ulv vil være, spesielt i tidlige faser av sykdommen. Vi vet heller ikke i hvilken grad de vil holde seg til villrein som byttedyr, eller hvordan tilstedeværelsen av store rovdyr vil påvirke villreinens atferd og områdebruk.
– Dere skriver også at det er ganske liten overlapp mellom villreinbeiteområder og småfebeiteområder på vidda. Vil en introduksjon av jerv eller ulv kunne føre til at rovdyra trekker mot husdyrområder og ikke bryr seg så mye om villrein? Vi kan vel anta at husdyr er enklere bytte?
– Vi har ikke noe data på om rovdyra vil kunne forflytte seg til et område hvor det går sau og lam, sier Ytrehus.
- Les også: Lars Gangås i SNO forteller om forskjellen mellom å skyte jerv på jobb og å skyte jerv på fritida
– Det er vel også forskningsetiske problemer knyttet til å eventuelt slippe ut ulv eller jerv i området og se hvordan det går?
– Når det gjelder muligheten til å skaffe ny kunnskap om forholdet mellom rovdyr og smittespredning, så ser i vi Nord-Amerika at skrantesjuken sprer seg i retning av nasjonalparken Yellowstone, hvor det er ulv. Så framtidige amerikanske studier kan muligens gi ny kunnskap om samspillet. Samtidig er det også slik at ulv og jerv sannsynligvis vil ha ulike effekter på spredning av skrantesjuke.
– På hvilken måte kan jerv eller ulv ha en ugunstig effekt på spredningen av skrantesjuke?
– Det er det også vanskelig å si noe om. Hvis rovdyra tar mer kalver enn voksne bukker, kan det endre forekomsten av skrantesjuke i en feil retning.
Når det gjelder muligheten for at sau på utmarksbeite kan spre skrantesyke, skriver VKM følgende i sin rapport:
«Sannsynligheten for at sau kan spre skrantesyke vurderes som lav, og tettheten av sau er relativt lav i de områdene av Hardangervidda som brukes mest av villreinen. Dette gjør at en reduksjon av sauetallet eller et beiteforbud for sau vurderes til å ha liten eller ingen effekt på forekomsten og spredningen av skrantesyke. Dette gjelder særlig dersom mulighetene for indirekte kontakt mellom sau og villrein på salteplassene minimeres.»
Etter at VKM har levert sin rapport begynner for alvor myndighetens arbeid med velge strategi for bekjempelse av skrantesjuken.
- LES VKMS EGEN PRESSEMELDING OM SKRANTESJUKETILTAK HER: Den eneste måten å utrydde smitte på, er å utrydde dyrene som er infisert og legge det berørte området brakk inntil miljøsmitten er borte. Det vil ta mange år.
- LES HELE RAPPORTEN FRA VITENSKAPSKOMITEEN FOR MAT OG MILJØ HER: Handlingsrommet etter påvisning av skrantesyke (Chronic Wasting Disease, CWD) på Hardangervidda – grunnlag for fremtidige forvaltningsstrategier (PDF 2,37 MB)
- LES MILJØDIREKTORATETS PRESSEMELDING OM SKRANTESJUKETILTAK HER: Skrantesjuke: Har mottatt viktig rapport
- LES OM SKRANTESJUKE HOS STORE NORSKE LEKSIKON: Skrantesjuke er en prionsykdom. Naturlig sykdom er bare påvist hos hjortedyr, og er 100 prosent dødelig.
Bildet øverst i artikkelen viser villrein på Blefjell sørøst for Hardangervidda. Foto: Arnstein Rønning (CC BY-SA 3.0)