– Reindrifta er en samisk kulturnæring. Med den utviklinga som er nå, produserer vi ikke lenger i 2036. Det vi er vitne til er en sakte avvikling av reindrifta i dette området.
Det sier Nils Johan Kappfjell, leder for Voengel Njaarke reinbeitedistrikt, det sørligste og nest største av reinbeitedistriktene i Nordland fylke.
Han mener det er flere rovdyr i beiteområdene enn det som blir registrert, og at rovdyra tar flere reinsdyr enn det som blir erstattet. Kappfjell er svært urolig for hva framtida vil bringe.
Med utgangspunkt i ressursregnskapene for reindrifta fra 2002 til 2019 har reinbeitedistriktet laget en framskriving for hvordan tapene av rein til rovdyr kommer til å utvikle seg hvis tendensen fortsetter slik den har vært de siste snaue 20 årene.
Med et premiss om at utviklingen de kommende årene er en forlengelse av utviklingen siden årtusenskiftet, er konklusjonen nedslående: I reindriftsåret 2035/2036 vil det ikke være kalver igjen å slakte, og det er ingenting igjen å tjene penger på. Reindriftsåret begynner i april hvert år.
Samtidig mener reindriftssamene i Voengel Njaarke at rovdyrbestandene, og dermed også tapene av tamrein til rovdyr, er vesentlig større enn hva forvaltningen vil godta.
– Min familie og mitt folk blir fordrevet. Det er alvorlig, sier Kappfjell.
Han viser til at den samiske kulturen og reindrifta er beskyttet av internasjonale konvensjoner som beskytter urfolks rettigheter, blant dem ILO‑konvensjon 169.
– Det er beklagelig og merkelig at den norske staten bare sitter og ser på. Jeg ser på mine barn og lurer på om de er siste generasjon som holder på med reindrift. Skal vi henvises til historiebøkene? I sørsamisk sammenheng har reindrifta en stor betydning, det er ankeret for den samiske kulturen, sier Kappfjell.
Reinbeitedistriktet er i inneværende reindriftsår nede i en kalvetilgang på 25 prosent etter tap. Med andre ord er de resterende 75 prosentene av kalvene borte. Fem prosent er naturlig tap og de resterende 70 er etter hva reineierne kan begripe tatt av gaupe, jerv eller ørn.
Det øvre reintallet, altså det maksimale antall dyr de kan ha, er 2400 dyr, fordelt på seks siidaandeler. Det betyr at hver de seks reineierne i beitedistriktet kan ha 400 dyr.
Gjennomsnittet for de siste 17 årene er at Voengel Njaarke har 623 kalver etter tap. Det er et gjennomsnittlig tap på 1083 rein årlig. Det gjennomsnittlige antall dyr som sendes til slakt, med kalver og voksne dyr, er på 684 rein.
Ser vi på tallene fra de siste årene, har tapsutviklingen gått raskere enn den har gjort tidligere; slakteuttaket har sunket betraktelig på kort tid og tap av rein har økt. Prognosen spår teoretisk at reinbeitedistriktet taper rundt 1800 rein i året i år 2050, og da er det ingen dyr igjen å slakte.
– Det er jo ingen garanti for at tapsutviklingen fortsetter slik den har gått de siste årene. Hvordan blir framtida hvis tapstallene stabiliserer seg på det nivået de ligger på nå?
– Om tapene fortsetter å være som de har vært de tre siste årene, er det også en altfor stor rovdyrbelastning. Vi må spørre oss om det går an å fortsette å leve slik. Vi håper at staten vil lytte til oss, sier Kappfjell.
– Andre steder i landet har det også vært konflikt mellom staten og reindrifta. Denne konflikten har gått ut på hvor mange reinsdyr det reelt sett er fôr til på beite. Blir det for mange dyr i forhold til beitegrunnlaget, blir resultatet tynne og svake dyr. Er det slik i Voengel Njaarke?
– Nei, slik er det ikke. Når Mattilsynets veterinærer kontrollerer reinsdyra før de skal slaktes, har vi ennå ikke opplevd annet enn at det er sterke, kraftige dyr, og de høyeste vektene på slaktedyra. Vi ligger i det øverste sjiktet av kvalitet på dyr i Norge, sier han.
Kappfjell sitter også i Rovviltnemnda i Nordland som representant for Sametinget. Dét er også en inngangsport til å få oversikt over hvordan de andre reinbeitedistriktene i Nordland strever med rovdyr i beiteområdene.
I høst leverte alle de tolv reinbeitedistriktene i Nordland inn en felles uttalelse til det som da gikk under navnet Fylkesmannen, men som etter nyttår har fått navnet Statsforvalteren.
Uttalelsen tar for seg hvordan rovvilt fører til store tapstall og lite slakting av rein i Nordland. Reintallet og produksjonen har gått nedover i flere år og den negative trenden har blitt stadig sterkere de siste årene.
«Reinen er rovviltets viktigste byttedyr i Nordland. Ville byttedyr som hare og rype har forsvunnet mange steder. Hvis rovvilt skal overleve i Nordland, må reinen overleve», heter det i uttalelsen fra reinbeitedistriktene i Nordland.
Reindriftssamene krever blant annet større uttak av jerv, gaupe og ørn i alle reinbeitedistrikter og at planlagte utvidede yngleområder for bjørn i fylket ikke blir noe av.
«Vi har ikke bærekraft til å fôre og holde i live enda en rovdyrart», skriver de tolv reinbeitedistriktene i uttalelsen.
Reinsdyrene til Voengel Njaarke-distriktet beiter både sør i Nordland og i nordlige deler av Trøndelag fylke. Også rovdyra som forsyner seg av reinflokkene beveger seg på tvers av fylkesgrensa. Det fører til problemer, mener Kappfjell, for rovdyr som i stor grad tar tamrein i Nordland, blir registrert feil sted.
– Dokumentasjonen av rovdyra er for dårlig i vårt distrikt, og det gjør at vi faller mellom to stoler, eller to fylker om du vil. Vi har mistet så altfor mye rein de siste årene og trenger svar fort. Vi er avhengige av at det blir bedre samarbeid om bestandsregistrering mellom de to fylkene, sier Kappfjell.
«Om tapene fortsetter å være som de har vært de tre siste årene, er det også en altfor stor rovdyrbelastning. Vi må spørre oss om det går an å fortsette å leve slik.»
Nils Johan Kappfjell
– Er det mulig at reinsdyra forsvinner på andre måter? At de blir drept av tog, biler eller som følge av andre typer ulykker?
– Vi har veldig bra oversikt når det gjelder vei og tog, og det er forsvinnende lite tap til drukning og fallulykker og denslags. De ganger det skjer trafikkulykker, får man i all hovedsak vite om det. Jeg vet jeg har mistet to rein i et snøskred, men det blir snakk om promilleandeler. Vi har avlet fram dyr som klarer seg bra på egen hånd, og reindrifta følger dyras trekkmønster. Det reindrift går ut på i dag er å forstå dyra og hjelpe dem med å komme fram, sier Kappfjell.
I reindriftsåret 2005/2006, som er det første året det ligger tall for i Miljødirektoratets Rovbase, fikk Voengel-Njaarke utbetalt erstatning for til sammen 313 reinsdyr, rundt 920 000 kroner. Det siste reindriftsåret Rovbase har tall for, er reindriftsåret 2018/2019, og da var tallet oppe i 509 erstattede reinsdyr og en erstatningssum på mer enn 2,9 millioner kroner.
Øyvind Skogstad, seniorrådgiver ved Klima- og miljøavdelingen hos Statsforvalteren i Nordland, sier til Rovdyr.org at tapsutviklingen er veldig krevende både for Voengel Njaarke og flere andre reinbeitedistrikter i Nordland.
Nylig var det også et møte mellom Statsforvalteren, representanter fra reinbeitedistriktet, Statens naturoppsyn og Miljødirektoratet, hvor de store rovdyrtapene ble diskutert.
– Vi har sett at utviklingen har pågått over noen år. Av rovvilt er det gaupe og jerv som er de største skadevolderne, men også en del kongeørn. I en del reinbeitedistrikter er det et betydelig sprik mellom det vi erstatter og det reineierne søker om, og i det ligger det naturligvis en konflikt, sier Skogstad.
Seniorrådgiveren sier at Fylkesmannen ikke klarer å sannsynliggjøre at alle tapene skyldes rovdyr innenfor det regelverket og de forskriftene som må følges.
– Det er ingen tvil om at rovdyr i mange tilfeller er den største enkeltårsaken til tap, men ut fra den kunnskapen og de dataene vi har, så må tapsårsakene være mer sammensatte enn bare rovdyr, sier Skogstad.
– Nordland er et langt, smalt, kupert og i det hele tatt ganske spesielt fylke i rovdyrsammenheng. Kan det ha noe å si for hvor godt bestandsregistreringene fungerer i området?
– Det er et stort tema her i Nordland om vi klarer å registrere gaupebestanden godt nok. Vi legger til grunn at metodikken og registreringsmodellene fungerer bra på nasjonalt nivå, men det kan være skalautfordringer når vi kommer ned på fylkesnivå. Vi vier stor oppmerksomhet til bestandsregistrering og har blant annet en dusørordning for tips om gaupefamilier som nok bidrar til at Statens naturoppsyn får inn mange meldinger fra lokalbefolkningen om spor etter gaupefamilier. Jeg tror ikke registreringen er skivebom. Når det er sagt, så kan en gaupefamilie fra eller ha veldig mye å si for en reinflokk, sier Skogstad.
Dialogen med reindriftsnæringa preges av uenighet om tallgrunnlaget for hvor mye rovdyr det er i området knyttet til både gaupe og jerv.
– I Voengel Njaarke reinbeitedistrikt, særlig på vinterbeitene ut mot kysten, ser vi at reindrifta mener det er mer jerv enn hva som blir registrert, sier Skogstad.
– Hvordan vil du karakterisere en situasjon hvor kalvetilgangen er på 25 prosent?
– Det er ingen tvil om at det er veldig lavt, og det innebærer at det blir vanskelig å både kunne slakte dyr og beholde dyr for påsett. Endelige data for reindriftsåret vi er inne i nå kommer i april, så det er ikke så lett å slå noe endelig fast ennå. Men det er nok god grunn til å anta at tapene for inneværende reindriftsår er høyere for Nordland totalt sett enn mange tidligere år. Det skyldes også den krevende vinteren og våren vi hadde i år.
– Hvordan kommenterer du uttalelsen fra reindrifta i Nordland som kom i høst?
– Det er tydelig at reinbeitedistriktene samlet har et behov for å si fra om at det er en veldig krevende situasjon. Vi har merket oss uttalelsen og legger mye krefter i å bedre forholdene for reindrifta innenfor våre ansvarsområder og vårt handlingsrom, sier Skogstad.
Seniorrådgiver Anders Braa i Miljødirektoratet var også deltaker på møtet i midten av januar og fikk dermed en grundig innføring i det fortvilede budskapet fra Voengel Njaarke.
– Er det noe dere kan gjøre for å bedre situasjonen i reinbeitedistriktet?
– Generelt er vi i en slik rolle at vi ikke kan love noe som helst for vi gjør et konkret vedtak. I dette tilfellet ville det i så fall vært aktuelt med ekstraordinært uttak av jerv. Det er et tiltak vi bruker mange steder i landet med utgangspunkt i spesifikke vurderinger av skader på tamdyr, bestandsmål i regionen og andre faktorer, sier Braa.
– I dette reinbeitedistriktet er det en del diskusjoner som har med bestandsovervåkning å gjøre, og det å påvise tapsårsak er en utfordring i området. For oss i Miljødirektoratet er det uklart hva tapene skyldes, og det har vi fortsatt ikke noe klart svar på, sier han.
– Hva er det som gjør at det blir vanskelig for direktoratet å ta stilling til hva tapene skyldes?
– Jeg kjenner ikke dette reinbeitedistriktet godt nok til å uttale meg spesifikt. Generelt er det slik at vi må anta at det kan være andre tapsårsaker inne i bildet. Når det gjelder kalvetilgangen, så går jo reinen ute hele året. Derfor kan det være uklart hvor mange kalver som blir født. Det er en variasjon i hvor mange simler som får levedyktige kalver. Det varierer blant annet med beitekvaliteten. Og det aller meste av tapet er ikke påvist, så man må gjøre vurderinger for å finne ut hva som er sannsynlige tapsårsaker, sier Braa.
– Men om slaktevektene er høye, betyr vel også det at beitekvaliteten er god?
– En generell betraktning er at gode slaktevekter på simler året før tilsier at en bør ha god kalvetilgang, sier Braa.