Benny Jonsson i Idre sameby i Midt-Sverige har lang erfaring med alle de store rovdyra. Et forskningsprosjekt skal dokumentere store tap til bjørn.
– Bjørn i kalvingslandet er et helvete. Det er ikke bare det at de dreper så mye, men de skremmer også simlene vekk fra kalvene sine. De sekundære skadene blir også veldig store, sier Benny Jonsson.
Kalvingsperioden i reindrifta varer typisk fra siste halvdel av april og gjennom mai måned. Det er i denne perioden at reinsdyra er på sitt mest sårbare overfor rovdyrangrep.
Rovdyr.org har skrevet mye om reineieren Odd Bjørnar Bjørkås, som er domfelt for å ha felt tre bjørner, ei binne og to unger, i sitt kalvingsland i Lierne i Trøndelag i mai 2022. Han henviste til naturmangfoldslovens nødvergeparagraf, men både tingrett og lagmannsrett mente nødvergeretten ikke dekket hans situasjon.
I Sverige er forholdene annerledes enn i Norge, med en annen nødvergebestemmelse. Jonsson er tilknyttet Sveriges sørligste reinbeitedistrikt, Idre sameby i Dalarna, like øst for Femunden. Reineierne i Idre har årelang erfaring med alle de store rovdyrartene.
For egen del er Jonsson i ferd med å trappe ned aktiviteten og la yngre krefter ta over mer etter 55 år i reindrifta. Han har jobbet mye med rovdyrpolitikk gjennom årene, blant annet som medlem av rovdyrgruppa i Svenska Samernas Riksförbund.
– En kalv kan gå etter tre kvarters tid, men det tar lang tid før den kan springe fra en bjørn. Kalvingen skjer over en periode på én måned, så det vil alltid være forskjell i alder på kalvene. Når en bjørn løper inn i flokken, og det har jeg sett mange ganger, så tar den de kalvene den ser. Den hugger vilt rundt seg. Vi hadde et tilfelle for noen år siden med en bjørn som tok ti kalver mens jeg sprang 500 meter etter den. Den måtte jeg skyte etter paragraf 28, ellers ville den bare fortsatt, sier Jonsson.
Svensk nødverge
Jaktförordningens paragraf 28 er den svenske nødvergeparagrafen. Om et rovdyr, for eksempel en bjørn, er nær å angripe et tamdyr, må en dyreeier eller gjeter etter paragrafen først prøve å skremme bort rovdyret. Lykkes ikke det, og det er god grunn til å anta at et angrep er nært forestående, kan rovdyret avlives. Praksisen er en god del romsligere enn her i Norge.
Jonsson kjenner ikke til andre dyreeiere i Sverige som har måttet avlive store rovdyr etter paragraf 28 flere ganger enn reineierne i Idre sameby.
– Da bjørnen var skutt, gikk jeg tilbake for å få bedre oversikt over hva som hadde skjedd med kalvene. Jeg kunne se at bjørnen ikke hadde hatt tid til å drepe alle kalvene før han gikk over til neste. Noen var bare bitt, mens andre var bitt kraftig over ryggen, ristet og kastet til side før han gikk og tok neste, sier Jonsson.
Han mener forvaltningsmyndigheter ofte har vondt for å forstå hva et rovdyrangrep går ut på. Et dødt eller skadd dyr er lett for dem å forholde seg til, men det samme kan ikke sies om alle de andre forstyrrelsene reinflokken blir utsatt for.
– Når simlene er blitt skremt vekk, ligger jo kalven der alene. Er det ei ung simle som ikke har kalvet før, er det vanlig at hun ikke tør komme tilbake til kalven i det hele tatt. Hvis det er en erfaren simle, kan kalven likevel bli liggende ubeskyttet i flere timer. Da blir kalven lett bytte for rev eller ravn, sier Jonsson.
De kalvene som er store nok til å gå eller løpe, vil gjerne følge etter simla.
– I vårfjellet er det fullt av bekker og generelt mye vann i bevegelse. En bekk som nettopp har skåret gjennom snøen har høye kanter. Simla kan lett hoppe over en bekk med en bredde på en meter, men så blir hun stående og lokke på kalven så den skal følge etter. Så hopper kalven og detter ned i vannet og drukner eller blir stående uten å komme seg videre.
Psykisk påkjenning
Jonsson beskriver hvordan reineierne sitter på god avstand etter et bjørneangrep og håper at simlene skal klare å finne igjen det som måtte være av gjenlevende kalver.
– Det er ikke bare lett. Kalvene er så små, og kan være nesten umulige for simla å se og høre innimellom vegetasjonen. Kalven ligger jo ofte bare der, og simla kan gå forbi på en meters avstand og ikke finne den. Det er en stor psykisk påkjenning å se sånt, for vi kan jo ikke gripe inn og vise simla kalven. Hun stikker jo av når vi kommer, sier han.
De sekundære skadene fra et bjørneangrep kan også utløses av andre forstyrrelser.
– Hvis det kommer en gruppe skiløpere på vei mot reinflokken, kan vi kjøre bort til dem på snøskuter og fortelle dem at de nærmer seg kalvingslandet. Kommer de nær nok, kan de skremme flokken og forårsake at mange kalver dør. Men skiløpere kan man snakke til, det kan man ikke med en bjørn.
– Hva er den ideelle avstanden mellom en reingjeter og en reinflokk som er midt i kalvinga for at dere ikke skal forstyrre dyra?
– Det er vanskelig å si. Vi sitter og holder oppsyn med dyra fra faste plasser, og så beveger jo flokken seg hele tiden. De som ikke har kalvet ennå, beveger seg etter vinden og trekker en god del. Så det kan være at en del dyr kommer ganske nært før de legger merke til et menneske som sitter helt stille.
Norske forskere
Det er gjort en god del forskning på bjørnens predasjon i kalvingslandet. Ettersom forskerne har fått dokumentert hvor store skader det kan være snakk om, har også forvaltningen innført en praksis hvor det ikke lenger er så vanskelig å få tillatelse til å ta ut bjørner på skadefelling som det var tidligere.
Men gamle forestillinger om at bjørnen ikke har så stor effekt på reinen under kalvingstida henger fortsatt igjen, mener Jonsson. Det kommer blant annet til uttrykk i hvordan rovdyrskadeerstatningene regnes ut. Forskningsresultater som er innhentet fra såkalte skogssamebyer kan ikke uten videre legges til grunn for beregninger av bjørnepredasjon i en fjellsameby, mener svensk forvaltning.
Dermed har samebyen i Idre, som er klassifisert som en fjellsameby, noen år samarbeidet med Norsk institutt for naturforskning om Bjørn- og tamreinprosjektet i Idre.
– Du vet, reindriftas tradisjonelle kunnskap blir jo ikke tatt hensyn til. Vi blir ikke trodd før det kommer forskere som har papirer hvor det vi har sagt hele tiden, står skrevet på forskningsspråk. Så vi må dokumentere det som skjer hver gang det kommer bjørn inn i kalvingslandet, sier Jonsson.
– Så dere må stå og se på mens radiomerkede bjørner herjer med simler og nyfødte kalver?
– Ja, det er vanskelig og en stor psykisk belastning. Men denne kunnskapen er jo ikke tilgjengelig for forskningen på noen annen måte, og da kan vi ikke fjerne bjørnene på skadefelling eller nødverge. Men hvis det blir slik at bjørnen kommer tilbake igjen og igjen over flere dager, går det ut over det vi kan godta av hensyn til reinens dyrevelferd, og vi må gå inn og ta ut bjørnen. Vi har blitt med på prosjektet for å få dokumentasjon fra uavhengige forskere, og så håper vi at kunnskapen skal gavne reindrifta i framtida, både mennesker og dyr, sier Jonsson.
Fakta om Idre sameby
- Idre sameby er en sørsamisk sameby i Älvdalen kommune i Dalarnas län, Sverige.
- Idre er den sørligste samebyen i Sverige og ligger i det såkalte mellersta förvaltningsområdet. Dermed er samebyen den eneste som beiter i områder hvor det er et politisk mål at det skal finnes ynglende ulv.
- Samebyen har fire driftsenheter og 13 reineiere, og inntil 2700 dyr.
- Idre sameby har hatt et eget slakteri som siden 1985. Har slaktes dyr fra både eget distrikt i nærheten. Det ble slaktet litt over 5000 dyr i anlegget i 2023.
Ulv i Midt-Sverige
I og med at Idre sameby er det sørligste av de svenske reinbeitedistriktene, er samebyen også den eneste som ligger i det som på svensk kalles det «mellersta rovdjursområdet». Svensk rovdyrforvaltning har ulike målsettinger i de tre områdene landet er delt inn i – det nordlige, det midtre og det sørlige.
Det er det midtre rovdyrområdet som både har hatt de største forekomstene av ulv og de høyeste målsettingene om hvor mye ulv det skal finnes. De siste årene har ulven spredt seg mer sørover, og for tiden foregår en diskusjon om hvorvidt det politiske målet for ulv sør i landet skal økes og målsettingene for det midtre området skal justeres tilsvarende ned i Midt-Sverige. Husdyrtettheten er større i den sørlige delen av Sverige, noe som forårsaker at protestene blant bønder som er redde for husdyra sine blir høylytte.
– Vi har forsøkt å få vårt område inn i det nordlige forvaltningsområdet for å lette rovdyrtrykket, men ikke blitt hørt, sier Jonsson.
I norske reindriftsområder er vedtatt politikk at det ikke skal være ynglende ulv. På samme måte har heller ikke svensk rovdyrpolitikk noe mål om at det skal være ulv i reindriftsområdene, selv om det likevel er et politisk mål at det skal være ett årlig valpekull av ulv i det nordlige forvaltningsområdet.
Komplisert skadefelling
I praksis blir det heller ikke til at ulven etablerer seg i beiteområdene til Idre sameby, for myndighetene åpner for skadefelling for å unngå tap av rein.
– Det er vel og bra at vi får tillatelse til skadefelling, men problemet er at ulven som regel kommer hit i mai eller juni. Da blir fjorårsvalpene støtt ut av flokken av foreldredyra, som skal fostre opp nye valper. Det er også da de kommer hit. Vi har ganske ofte hatt ulv i kalvingslandet, og en del ganger brukt nødvergeparagrafen, sier Jonsson.
– Det vanlige er at vi ser døde og skadde dyr som er stygt bitt, og så får vi skadefellingstillatelse. Men det er jo barmark om sommeren, og da er det ikke lett å finne ulven. Kanskje du har en synsobservasjon, og så skal du helst ha en hund på stedet etter en halvtime som du kan sende etter ulven.
I Sverige er det tillatt å benytte løs, på drevet halsende hund til skadefelling av ulv, noe som er blitt mer utbredt også i Norge de siste årene. Men det er ikke uproblematisk å bruke løse hunder når reinkalvene er unge.
– I selve kalvingsperioden er det snøføre, og vi passer på flokken hele tiden og har oversikt. Da ser vi om det kommer inn en ulv eller et annet rovdyr – bortsett fra, selvfølgelig, når det er natt, tåke eller annet drittvær.
Urolig flokk
Når ulven først er kommet inn i reinbeitene på sommeren, kan den bli der lenge.
– Ofte må en streve med ulven fram til høsten og snøen kommer, sier Jonsson.
Ulvens tilstedeværelse skaper uro i reinflokken.
– Jeg har hatt mange diskusjoner med myndighetene om ulvens påvirkning. For dem er en skade et dyr som er dødt, de forstår ikke helt dette er med at ulven sprer flokken over alle vinder. Det er også en skade. Oppførselen forandres fullstendig hos reinen, og den blir utrolig var, sier han.
Han beskriver hvordan reinen vanligvis oppfører seg når reineierne nærmer seg flokken når de skal samle dyra. Da er det én og annen rein som strekker halsen for å se hva som kommer og de reiser seg litt sakte og motvillig.
– Men har du en ulv i området, spretter alle opp samtidig og stikker alt de klarer. De har ikke råd til å avvente situasjonen, for det kan koste dem livet. Har du med deg hund, som vi stort sett alltid har når vi jobber med reinen, så ser de ingen forskjell på den og en ulv. Det er utrivelig når det er ulv i området, for den setter en sånn skrekk i reinsdyra, sier Jonsson.
Magre reinsdyr
Slike tilstander gjør det vanskelig å bygge opp en god kondisjon på reinsdyra. Når reinen ikke tør å beite rolig, får de heller ikke bygget opp de fettreservene som de vil komme til å trenge til vinteren igjen.
– Vi har vært blant dem som har hatt de beste slaktedyra i Sverige, med høy fettprosent i kjøttet. Ett år hadde vi 13 forskjellige ulver som var dokumentert ved DNA. Noen var bare på gjennomfart, og vi merket ikke stort til dem, men andre stoppet opp og dannet revir. Det året var dyra radmagre, helt skrapa, sier Jonsson.
Han sammenligner sitt ansvar for reinsdyra med statens ansvar for ulvene. Hvis Jonssons reinsdyr går inn i en hage og spiser blomster, er det han som må komme sporenstreks og hente dem.
– Når det er den svenske staten sine ulver som kommer og dreper tamrein, er det vi som søker om skadefelling som må utføre jobben. Vi har lagt ned helt utrolig mye tid i å få til skadefellinger. Når snøen kommer, så skal vi egentlig samle flokken, begynne å slakte og få dyra over på vinterbeite. Men så må vi ofre ei uke eller to på å jakte ulv, og alt reindriftsarbeitet blir satt til side. Flokken beveger seg uansett, for den har trekket i seg og vil på vinterbeite om høsten og på sommerbeite om våren, sier Jonsson.