«Det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk» var de innledende ordene i avsnittet om rovviltforvaltningen da regjeringen satt sammen av Arbeiderpartiet og Senterpartiet la fram Hurdalsplattformen etter valget i 2021.
Statssekretær Aleksander Øren Heen (Sp) fikk særlig ansvar for rovdyrpolitiske saker i den nye regjeringen. Heen sluttet som statssekretær i Klima- og miljødepartementet i slutten av mars og ble etterfulgt av partikollega Kjersti Bjørnstad.
Det er ikke mange regjeringer de siste tiårene som har tiltrådt med en målsetting om «mer restriktiv rovdyrpolitikk», og Rovdyr.org har tatt en prat med Heen om ulike erfaringer fra tida som statssekretær.
– For denne regjeringen har det vært viktig å komme raskt ned på bestandsmålet for ulv. Vi skulle levere en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Det har vært et krevende juridisk landskap å bevege seg i, fordi forvaltningen må ta hensyn til både rovviltforlikene og til lovverket og internasjonale forpliktelser, sier Heen til Rovdyr.org.
Høyesterett
I midten av mai konkluderte Høyesterett at det såkalte Letjenna-vedtaket var gyldig. Vedtaket åpnet for at ulvene i Letjenna-reviret innenfor ulvesona kunne felles. Saken var den trettende rettssaken om ulv i Norge etter at Stortinget vedtok det nåværende bestandsmålet om ulv på mellom fire og seks årlige valpekull – hvorav tre må være i helnorske revirer og hvor ynglinger i grenserevirer telles som et halvt kull. Denne regnemåten ga seks ynglinger av ulv i Norge i vinter, kunne Rovdata melde nylig.
Det var organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter som hadde gått til sak mot Klima- og miljødepartementet. Både tingretten og lagmannsretten dømte i regjeringens disfavør, men i høyeste rettsinstans vant departementet.
- Les også: Ulverettssak: Staten vant i Høyesterett
– Det kan hende noen trakk et lettelsens sukk da Høyesterett kom med sin avgjørelse i Letjenna-saken?
– Det var en viktig dom. Vi opplevde et krav om at hvis retten ikke skulle komme med en avgjørelse i vår favør, så ville måtte rovviltforliket og naturmangfoldloven endres. Jeg var egentlig ganske rolig og tenkte vi måtte få en rettskraftig dom i Høyesterett. Den ville enten si at forvaltningen er lovlig, som vi mente den var, eller at dommen ville si at forvaltningen ikke var lovlig og at det ville føre til at vi måtte endre lovverket til noe som gjør at det finnes handlingsrom for å regulere ulvebestanden. Nå har vi et avklart juridisk handlingsrom, og det er bra for forvaltningen framover, sier Heen.
Bestandsmål
I slutten av mars, få dager før Heen sluttet som statssekretær, ga departementet Miljødirektoratet i oppdrag å gjennomføre en faglig utredning av reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og brunbjørn. Bestandsmålet for bjørn er på 13 årlige ynglinger.
– Nå som rettsavklaringen foreligger, er det kanskje lettere å følge opp arbeidet med et mulig redusert bestandsmål?
– Vi vil bort fra et intervallmål for ulv og ha et konkret tall. Dette er utredninger som pågår nå, så jeg kan ikke kommentere enda. Men vi har fått tydeliggjort at Stortingets vilje faktisk betyr en del i forvaltningen. De bestandsmålene som vi har nå er bestemt av Stortinget, så det er også Stortinget som må ta stilling til om de skal endres, sier Heen.
– Det kan vel utløse en del andre bevegelser på Stortinget?
– Det kan det naturligvis. Nå vet jeg ikke hva Miljødirektoratets utredning vil komme fram til, og bestandsmålet som er satt henger sammen med svenskenes bestandsmål for ulv og levedyktighetsanalysene for den felles svensk-norske bestanden. Hvis svenskene reduserer sine mål for hvor mange ulver de skal ha, kan det få negative følger for forvaltningsrommet i Norge.
I Sverige fikk nylig to forskere i oppdrag å vurdere hva som kan være det laveste antallet ulv i landet innenfor rammene av EUs arts- og habitatdirektiv. Naturvårdsverket har satt minstetallet til 300 individer, men nasjonalforsamlingen har vedtatt mellom 170 og 270. Vinterens bestandsovervåkning har estimert antallet ulv til 450 i Sverige.
Setten og Mangen
Innavlen blant ulver i Norge og Sverige har vært stor i mange år, og dermed har norske myndigheter prioritert å beskytte Setten-reviret, hvor hannen er en finsk-russisk innvandret ulv.
– Vi kommer vel ikke unna et spørsmål om Mangen-reviret. Det var et mål om å merke dyra i naboreviret Setten, og det skulle gjøre det mulig å kunne gjennomføre lisensfelling i Mangen. Hva skjedde her?
– Vi prøvde så godt vi kunne å få til et vedtak i dette området, for her har det vært konflikt i flere år. Da ønsket vi å ta ut Mangen-flokken, noe som viste seg å være krevende på grunn av genetikk og vanskeligheter med å få isolert Mangen-reviret på en slik måte at vi kunne få en faglig vurdering som sa at vi ivaretok Setten. Det handler om at en skal kunne gå i retten og si at en har full kontroll på det en driver med.
Rovviltnemndene har vedtatt at Mangen-reviret skal kunne felles på lisens til sammen fire ganger, men vedtakene er blitt omgjort av departementet alle gangene.
Jerv og ørn
– Jerven har ligget en god del over bestandsmål i mange år, med en nedgang i ynglinger forrige sesong. Antall ynglinger ser ut til å øke igjen i år.
– Noen steder gjør geografien at det er vanskelig å lykkes med lisensjakt på jerv. Mange fjellområder er også verneområder, noe som gjør lisensfelling krevende. Det har vært et krav flere år at lisensjakt på jerv og reinsjakta skulle begynne samtidig, og det fikk vi kvittert ut i fjor. Mange har sagt at dette ikke var mulig, men det var det jo. Så får vi se hva slags effekt denne endringen gir over tid.
– I regjeringserklæringen står det ikke all verden om kongeørnforvaltning.
– Vi har dykket litt ned i materien der, men av alle temaene i rovviltforvaltningen er nok dette det mest krevende. Det er lite åpning i lovverket for å gjøre noe særlig. Ørn har en helt annen status i naturmangfoldloven, og det er ikke åpnet for bestandsregulering som på de andre store rovdyra. Det er mulig med skadefelling, men en videre oppmyking av regelverket for ørn må man forberede seg på at kommer til å bli veldig vanskelig, sier Heen.
Naturavtale
Mens Heen var statssekretær skrev regjeringen under på en naturavtale med ambisiøse mål for alle land som har underskrevet. Avtalen omtales som «en Paris-avtale for naturen» og ble undertegnet i Montreal i Canada i desember.
– En del hevder at denne avtalen må medføre at Norge skal åpne for større bestander av rovdyr.
– Det er mange interessegrupper som bruker naturavtalen og tilpasser den til sine mål. Det er en global avtale, og dermed er målene i avtalen globale. De rovviltbestandene som finnes i Norge er delbestander av større bestander som strekker seg over flere land. De er ikke utrydningstruet i europeisk eller global målestokk, sier Heen.
– Det er ikke riktig, som mange hevder, at naturavtalen krever at alle land skal oppnå målene i avtalen hver for seg – det er verden samlet som skal oppnå målene. Regjeringen har varslet at det kommer en stortingsmelding om hvordan en vil implementere naturavtalen i Norge. Den kommer til å handle om hvordan Norge skal bidra til at verden skal nå de målene som ligger i naturavtalen. Det finnes målsettinger om hvor mye areal som skal vernes, og da er det opplagt lettere for Norge å bidra med vern av høyfjellsområder enn det er å bidra med sivdekte sandstrender, som kanskje Danmark må bidra mer med.
- Les også: LCIE-sjef Liugi Boitani mener det vil bli mindre konflikt knyttet til ulv i Europa framover
– Hvis avtalen hadde lagt veldig strenge føringer for hvert enkelt land, føringer som ville hindret næringsutvikling og andre samfunnsmål, så ville den kanskje ikke fått særlig bred tilslutning?
– Det ligger noe i det. Men det er ingen tvil om at det er en ambisiøs avtale. Naturtapet i verden er stort, det er et faktum vi ikke kommer unna. Det har også vært et stort tap av natur i Norge på en del områder. Det betyr ikke at vi må stoppe med alt vi driver med, men at vi må gjøre ting på en annen måte, sier Heen.
Embetsverk og rovviltforlik
– En kan lett se for seg at det kan være vanskelig for en statssekretær fra Senterpartiet å dressere embetsverket i Klima- og miljødepartementet.
– Vi har et utrolig profesjonelt embetsverk i Norge, og jeg har opplevd et godt samarbeid med artsseksjonen, selv om vi har hatt uenigheter. Det vil det alltid være i skjæringspunktet mellom fag og politikk, men det kom vi godt ut av. Men det er klart det har vært en del år med en annen rovviltpolitikk, og det nok forvaltningen preget av – både departement og direktorat.
– Har du noen andre betraktninger om perioden din i departementet før vi avslutter?
– Vi kunne ha satt i gang og sagt at vi skulle reforhandle hele rovviltforliket under forutsetning at ingenting fungerer i dag, så kunne vi gått til Stortinget med det. Fremskrittspartiet kom med et slikt initiativ like etter valget. Denne strategien valgte ikke jeg. Det er ikke forliket som er problemet, men at forvaltningen ikke har etterlevd forliket godt nok. Derfor har strategien vært å få til en bedre etterlevelse, og det mener jeg har vært helt riktig. Målet er å gjennomføre det som står i rovviltforliket, og når vi har gjort det, kan vi diskutere om politikken fungerer bra nok, sier Heen.