14. og 15. februar møtte Odd Bjørnar Bjørkås i Trøndelag tingrett i Namsos, tiltalt for ulovlig å ha felt tre bjørner 22. mai i fjor ved Kjerdelsvatnet i Lierne kommune. Han erklærte ikke straffskyld etter tiltale, men påkalte nødvergeretten.
En reineier er blant dem som etter naturmangfoldloven kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på dyra. Saken i Trøndelag tingrett er den første rettssaken om nødverge på produksjonsdyr etter en endring av naturmangfoldlovens paragraf 17 i 2020.
Omstendighetene rundt bjørneskuddene kan gi rettsvesenet en stor munnfull å tygge på, i og med at det ikke uten videre er gitt hva et pågående angrep fra bjørn på tamrein i realiteten handler om. Det er godt kjent fra både den samiske tradisjonskunnskapen og fra akademisk forskning på radiomerkede bjørner i Sverige at tapene kan bli store og angrepene vare lenge dersom bjørner som nylig er kommet ut av hi begynner å forsyne seg av nyfødte reinsdyr i kalvingslandet. Tidligere dommer i nødvergesaker har lagt til grunn et snevert handlingsrom i situasjoner der rovvilt angriper tamdyr, og rettspraksis har vært at nødverge bare er tillatt i tilfeller hvor et rovdyr mer eller mindre er sekunder unna å ta seg en jafs.
Under rettssaken var det stor grad av enighet mellom aktoratet på den ene siden og forsvaret på den andre om hendelsesforløpet 22. mai 2022 og dagene i forveien. Så samstemte var partene at politiadvokat Amund Sand og forsvarer Brynjar Meling var enige om at det ikke var nødvendig å høre vitneforklaringer fra Politiet og Statens naturoppsyn (SNO) etter at tiltalte hadde forklart sin versjon av hva som hadde foregått.
Fortellingen som ble framstilt i retten om hva som førte fram til bjørnefellingene like etter klokka 17 den 22. mai i fjor, begynner noen dager i forveien. 17. mai ble det oppdaget spor etter ei bjørnebinne med tre unger i kalvingslandet til Østre Namdal reinbeitedistrikt. Sporene ble dokumentert av SNO dagen etter. 19. mai så reineierne bjørn som jaget tamrein. Deretter, 20. mai, søkte Bjørkås om skadefellingstillatelse på bjørnene. På dette tidspunktet hadde SNO dokumentert seks bjørnetatte reinkalver i området. Reineierne var urolig for at tapene kunne bli langt, langt større.
Miljødirektoratet avslo skadefellingssøknaden med henvisning til at Lierne ligger innenfor forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag og at bjørnebestanden i regionen på tidspunktet var under bestandsmålet på tre årlige ungekull – i tillegg er terskelen for å åpne for skadefelling av binne med unger spesielt høy. I loggen til SNO, som aktor leste høyt fra i retten, beskriver SNOs rovviltkontakt at han får spørsmål om hvordan de juridiske kravene for felling av bjørn i nødverge er utformet, hvorpå han svarer at reineierne må tenke på andre mulige tiltak for å forhindre ytterligere angrep på reinkalver.
Disse andre mulige tiltakene ble iverksatt. En gruppe reineiere sammen med SNO forsøkte 20. mai å jage vekk bjørnene gjennom å drive dem vekk med snøskuter. Dagen etter kom bjørnene tilbake og fortsatte å ta rein. SNO forsøkte å holde bjørnene innenfor et område uten reinkalver, men lyktes ikke og bjørnene begynte å ta kalv igjen. 22. mai dro tiltalte og flere andre reineiere til fjells for å sjekke tilstandene, og fant bjørnene mens de spiste reinkalver.
Odd Bjørnar Bjørkås ble født inn i reindrifta. I 2009 ble han del av Østre Namdal reinbeitedistrikt. Reindrifta finner sted i Lierne nasjonalpark og på svensk side av grensa i samarbeid med svenske Jijnjevaerie sameby.
Dagene før 17. mai fikk Bjørkås signaler fra GPS-merket rein om at dyra beveget seg mye i kalvingslandet, forklarte han i tingretten. Han dro opp i fjellet, hvor han så jervespor på kryss og tvers og dermed først trodde jerven forårsaken uroen i flokken. Han så ikke bjørnene før 19. mai. I hele perioden var det få steder med barmark hvor reinen kunne beite. Bjørnenes tilstedeværelse fylte ham med bekymring.
– I tillegg til at bjørnen lett kan drepe nyfødte reinkalver, kan forstyrrelser gjøre at reinen springer av gårde og etterlater kalven, som deretter raskt blir tatt av ørn. Vi fant en åtte-ni kalver som var tatt av bjørn på én gang, forklarte Bjørkås.
19. mai ville han ikke prøve å jage bjørnene. De befant seg ved en bergvegg og reineierne kunne ende i en farlig situasjon hvor binne med unger ble presset i et hjørne, sa han. Dagen etter lyktes reineierne i å drive bjørnene ut av kalvingsområdet – en kort stund.
– Vi hadde drevet dem så hardt at ungene var utslitt. Jeg tenkte vi ikke kunne fortsette med det. Det var tre unger og én av dem klatret opp i en grantopp. Da ga vi oss, så de skulle få hente seg inn, forklarte Bjørkås.
21. mai kom bjørnene tilbake til kalvingslandet. Da hadde binna med seg bare to unger.
– Vi ville at SNO skulle se etter hvor det var blitt av den tredje ungen, men det ble ikke noe av. Det var på kvelden at bjørnene kom. Vi hadde ringet inn bjørnene og ville at SNO skulle ta over gjetingen av dem. Jeg var sliten og trøtt etter flere døgn nesten uten søvn og dro hjem for å hvile. Etter kort tid ringte SNO og sa at bjørnen sto og åt på noen reiner, sa Bjørkås.
Han beskrev detaljert hvordan han og andre reineiere jaget bjørnene på kryss og tvers i fjellområdene for å holde dem unna simler og kalver. 22. mai begynte han å føle at det ikke var mer han kunne gjøre.
– Det er innmari bratt i området. Jeg kjører rett mot binna for å skremme henne vekk, men så må jeg snu for å komme seg unna binna som springer rett mot meg.
Etter en stund parkerer han skuteren et stykke oppe i terrenget og begynner å gå nedover en skråning. Da ser han bjørnene komme opp over en kant i terrenget. De er omtrent 30 meter unna.
– Bjørnen kommer rett imot meg, ikke springende, men mot meg. Da skjøt jeg, forklarte Bjørkås.
På spørsmål fra politiadvokat Sand svarer Bjørkås at planen når han forlater skuteren er å sørge for at bjørnene ikke tar flere reinsdyr.
– Det er flere rein like i nærheten. De kommer til å bli tatt av bjørnen. Så jeg ønsker å beskytte reinflokken. Jeg kan ikke si om jeg hadde noen tanke om å skyte. Det som skjedde, skjedde på rein refleks.
Bjørkås har mange års erfaring fra svensk reindrift og drifta i Lierne pågår i utstrakt samarbeid med svenske Jijnjevaerie sameby på både norsk og svensk territorium. Han har dessuten sittet i rovdyrkomiteen til Svenske samers riksforbund (SSR). På svensk side av grensa, en drøy mil i luftlinje fra der bjørnene ble skutt 22. mai, praktiseres skadefelling av bjørn i kalvingsområder i stor utstrekning. I kalvingsperioden 2022 ble rundt 100 bjørner tatt ut på skadefelling i Sverige for å avverge tap på nyfødt rein. Sverige har et politisk vedtatt mål om minst 1500 bjørner, men de senere årene har bestanden ligget på rundt 3000 individer. I 2022 ble dessuten mer enn 600 bjørner skutt under bestandsregulerende lisensjakt i Sverige.
Tiltalte var ikke i tvil om at en skadesituasjon som den han sto i rutinemessig ville utløst en skadefellingstillatelse dersom den fant sted en drøy mil lenger øst, på svensk side av grensa.
– Jeg mener det skal være en felles forvaltning med Sverige om bjørnestammen, og det har jeg argumentert for i alle tider, noe jeg ikke har fått gehør for. Forvaltningen er mer fleksibel på svensk side. Da jeg satt i rovdyrkomiteen til SSR, fikk vi med oss myndighetene på at ingen i reindrifta skulle ha mer enn ti prosent tap. Folk kom og vi viste fram hvordan bjørnen herjet i kalvingslandet. Da forsto de hva som skjedde. I dag kan du ringe til Länsstyrelsen og si at vi har bjørn i kalvingslandet. Enten får vi tillatelse til å fjerne bjørnen selv eller så går det noen timer, så kommer Länsstyrelsen og gjør det. Derfor er tapene av reinkalv til bjørn mye lavere nå enn tidligere, sa Bjørkås.
Påtalemakten vil primært ha en dom etter straffelovens paragraf 240, altså grov miljøkriminalitet. Subsidiært ønsker statsadvokaten tiltalte dømt etter naturmangfoldloven for å ha utført ulovlig avliving av fredede dyr og for å ha påført naturmangfoldet betydelig skade.
Bjørnen er oppført som sterkt truet i Norge på Artsdatabankens rødliste. Norske myndigheter regner bjørn i Norge som utrydningstruet. Det er straffbart å avlive dyr uten tillatelse. Alt dette var Bjørkås klar over da han besluttet å felle bjørnen, argumenterte aktor.
– Dette er en klart politisk sak og en sak om den tilsynelatende manglende samordningen mellom den norske og svenske rovviltpolitikken. Retten skal ikke gå inn i politiske vurderinger, men ta stilling til skyldspørsmålet etter gjeldende lovverk, sa politiadvokat Amund Sand i sin prosedyre.
Han la vekt på at bjørnene ikke i skuddøyeblikket var i ferd med å utføre et direkte angrep på tamrein, men mente at beslutningen om å skyte bjørnene i praksis var fattet minst 45 minutter før de ble avlivet.
– Det blir avgjørende å avklare hva rekkevidden er av begrepet pågående eller umiddelbart forestående angrep, sa Sand.
Han argumenterte for at loven krever at det ikke skal finnes alternativer til avliving av et fredet rovdyr der og da.
– Først når rovdyret er i ferd med å angripe, kan nødvergeretten brukes. Tiltalte har søkt om skadefelling, men fikk avslag. Han prøvde å jage vekk bjørnene, men det gikk ikke. Man kan forstå at tiltalte gjør som han gjør, men avlivingen er likevel ikke nødverge. Dette er slik jeg ser det en utøvelse av en skadefelling som han ikke har fått tillatelse til, sa Sand.
– Jeg er enig i at bjørnene ville ha fortsatt å ta reinkalv og har ikke noe problem med å forstå den fortvilte situasjonen, men handlingen er uansett straffbar. Situasjonen er et produkt av den norske rovviltpolitikken og rammevilkårene for reindriftsnæringa. Sånn er politikken, og slik må man forholde seg, uansett om det er frustrerende eller problematisk for reindriftsnæringa, la han til.
Politiadvokaten berømte tiltalte for å ha vært sannferdig gjennom hele prosessen, men la samtidig vekt på at lovverket krever strenge straffer for miljøkriminalitet. Sand la ned en påstand om straff på ett års fengsel og at saksomkostninger skal betales av tiltalte.
Forsvarer Brynjar Meling understreket i sin prosedyre at bjørneangrepene hadde pågått over flere dager. Reinsdyra oppholder seg der det finnes tilgjengelig beite og kan ikke flyttes. Bjørnene har ikke tilgang til noen annen føde i det aktuelle kalvingslandet og er der bare for å spise reinkalv, argumenterte Meling.
– På ett eller annet kontor satt det en eller annen person som mente at han ikke kunne gripe inn i det som var i ferd med å skje av hensyn til den vedtatte norske rovviltpolitikken. Bjørkås så ingen annen mulighet enn å skyte bjørnene. Hans oppfatning var at han befant seg i en nødvergesituasjon av den typen som beskrives i naturmangfoldloven, sa Meling.
– Han har kanskje ingen doktorgrad eller forskertittel, men har levd hele livet i reindrifta og føler virkeligheten på kroppen hver dag. Tiltalte visste at bjørnene var fredet og rødlistet. Kan man likevel si at fellingen var gjort i overensstemmelse med loven? Påtalemyndigheten har bevisbyrden i nødvergesaker. Tiltaltes subjektive oppfatning er at avlivingen var påkrevd på grunn av et pågående eller nært forestående angrep på tamrein, fortsatte Meling.
Forsvareren argumenterte for at det er en for snever tolkning av loven at det må være kontakt mellom rovdyr og byttedyr før retten til nødverge inntreffer.
– Bjørnene oppholdt seg i området i tre døgn, og det var ingenting som tydet på at angrepet var avsluttet. Det var ikke noe alternativ å transportere reinflokken til sikker plass. Når reinflokken er midt i kalvingsprosessen, er ikke de nyfødte kalvene i stand til å unnslippe bjørneangrep. Det vil ta flere uker før kalvene har noen mulighet til å unnslippe, sa han.
Meling viste til at minst 16 reinkalver var dokumentert tatt av bjørn på fellingstidspunktet og at det var uvisst hvor mange flere som var tatt, men som ikke var dokumentert. Det var bare et tidsspørsmål før det ville komme nye angrep. Da merking av kalvene ble gjennomført i juli, var rundt 60 prosent av dem borte.
– I denne saken er det klare verdier som står mot hverandre. Det er hensynet til den norske bjørnestammen opp mot reinsdyras krav på vern. Saken berører urfolksrettigheter og muligheten til å utføre sitt levebrød. Reindrifta er en sentral del av samisk kultur og livsgrunnlag, sa Meling.
Han framholdt at urfolksrettigheter spesielt og menneskerettigheter generelt kommer inn som tolkningselementer som gjør at adgangen til felling i nødverge ikke kan forstås så snevert som aktoratet legger opp til.
– Selv om ulike konvensjonsforpliktelser står mot hverandre, er det er likevel klart at menneskerettigheter går foran. Det er ikke unntak for rovdyrpolitikk, sa Meling.
– Bjørnens tilstedeværelse er en konsekvens av en villet norsk rovviltpolitikk. Rettens oppgave er å ikke tolke nødvergebestemmelsen for snevert. Når Bjørkås ikke får bistand fra staten for å verne flokken sin, må han ta saken i egne hender. Det er en rettighet han har når den norske rovviltforvaltningen ikke ser problemet. I denne saken var det den ansvarlige reineier som handlet for å forsvare reinflokken, fortsatte han.
Meling viste til dyrevelferdsloven, som presiserer at en dyreeier har ansvar for å ta vare på dyra – som etter loven har en egenverdi.
– Det er sterkt når en snart 60 år gammel reineier forklarer med tårer i øynene at han ikke kunne stå og se på at reinkalvene skulle bli drept, la Meling til.
Hans påstand var at Bjørkås skulle frikjennes etter naturmangfoldlovens nødvergeparagraf, eventuelt etter straffelovens paragraf om nødrett. Hvis ikke noen av disse er nok til frifinnelse, har straffeloven en paragraf 81 som åpner for at tiltalte kan frikjennes av særlige grunner.
Dommen fra Trøndelag tingrett er varslet senest 27. februar.