Onsdag møttes Klima- og miljødepartementet og de to saksøkende organisasjonene Foreningen våre rovdyr og NOAH – for dyrs rettigheter i Oslo tingrett.
Tema var et vedtak om skadefelling av binna NT 125 og hennes to unger. Binna har de siste årene forvoldt skader på sau, særlig i Roktdalen i Snåsa kommune i Trøndelag. NT 125 har hatt tilhold både innenfor forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag og i beiteprioritert område. Det er også i 2021 og 2022 åpnet for skadefelling av binna, men i år er første gang hun går med unger. Snåsa ligger i Rovviltregion 6 – Trøndelag og Møre og Romsdal.
Klima- og miljødepartementet vedtok 21. juli at binnene og ungene skulle felles, og ga oppdraget til Statens naturoppsyn (SNO) Vedtaket kom etter at både Statsforvalteren i Trøndelag og Miljødirektoratet hadde avvist skadefelling. Organisasjonene krevde midlertidig forføyning, altså at uttaket av bjørnene måtte stanses inntil lovligheten av skadefellingsvedtaket var vurdert rettslig. Tingretten stanset skadefellingen 27. juli, og departementet har bedt om muntlige forhandlinger, noe som var grunnen til at partene møttes i rettssalen.
Tingrettsdommer Rune Klausen forklarte ved dagens slutt at kjennelse i saken kan forventes så raskt som mulig – og i hvert fall i løpet av én uke.
Under rettssaken var naturmangfoldlovens §18b den viktigste biten av lovverket: «Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom, [men bare] hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.»
I denne saken må altså tre vilkår oppfylles – vedtaket skal avverge skade på husdyr, det må ikke true bestandens overlevelse og det kan ikke finnes andre tilfredsstillende alternativer.
Prosessfullmektig for NOAH og Foreningen våre rovdyr Christina Norland forklarte i sitt innledende foredrag at saksøkerne ikke mener at noen av de tre vilkårene er oppfylt etter lovens krav. Hun mente at skaden på husdyr som var dokumentert på vedtakstidspunktet – elleve dokumenterte bjørnedrepte sauer – ikke var stor nok. Det er ikke kjent om det er binna NT 125 som har tatt disse elleve sauene eller eventuelt hvor mange av dem hun har drept, men det er sannsynlig at hun har forvoldt skadene.
Hun viste videre til at bjørnestammen i Norge aldri har oppfylt Stortingets bestandsmål på 13 årlige ynglinger, som ble vedtatt i 2011. I fjor var bestanden estimert til 9,5 ynglinger. Samtidig er det regionale bestandsmålet i Trøndelag og Møre og Romsdal på tre årlige ynglinger. I 2022 var det estimerte antallet ynglinger 1,4. Norland understreket at dette er det laveste tallet estimerte bjørneynglinger i regionen siden bestandsmålet ble vedtatt, og bare i 2015 har det estimerte yngletallet vært like lavt.
I fjor ble sju bjørner felt i regionen, blant dem ei binne med to unger som ble skutt i påberopt nødverge i Lierne kommune. Det er ingen uenighet mellom partene om at få hunndyr er den mest begrensende faktoren for tilvekstpotensialet for bjørnen. Dermed er det vanskeligere å oppnå bestandsmålet i region 6 og nasjonalt i framtida hvis binna blir skutt.
Norland nevnte hvordan søknaden om skadefelling først var blitt avvist av Statsforvalteren i Trøndelag og Miljødirektoratet. Departementet har på sin side vist til at de siste årenes erfaringer tilsier at det er et stort skadepotensial i det aktuelle området.
Når bjørnebestanden ligger under bestandsmålet, er handlingsrommet for skadefelling veldig lite, argumenterte Norland. Hun gikk videre til hvordan departemetet har vurdert at et uttak av binna og de to ungene ikke vil true overlevelsen til den samlede skandinaviske bjørnebestanden. Men hun mente det var viktigere at en skadefelling vil ha betydelige negative konsekvenser for måloppnåelsen av det politisk bestemte bestandsmålet.
Norland viet en del oppmerksomhet til forhistorien til det bjørneprioriterte området i Trøndelag. Fram til 2013 var Roktdalen, hvor departementet altså vil åpne for skadefelling, en del av yngleområdet for bjørn i Trøndelag.
– Avgrensingen av forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag er slik at det uansett vil være binner som bruker arealer både utenfor og innenfor yngleområdet for bjørn, sa Norland.
Da det ble laget en oppdatert forvaltningsplan for Trøndelag og Møre og Romsdal, tok Rovviltnemnda i regionen et område rundt Roktdalen ut av yngleområdet for bjørn, og det bjørneprioriterte området ble krympet. Miljødirektoratet anbefalte ikke denne innskrenkningen.
I 2018 kom det en ny rullering av forvaltningsplanen, og nemnda hadde heller ikke da innlemmet Roktdalen i forvaltningsområdet for bjørn. Klima- og miljødepartementet mente den gangen at bjørneområdet i Trøndelag var for lite og ba nemnda sørge for et større yngleområde for arten. Bjørneområdet var for lite for en stabil oppnåelse av bestandsmålet for bjørn i Trøndelag, vurderte departementet. Det var Venstres Ola Elvestuen som var miljøminister på denne tiden. Departementet hentet inn forvaltningsplanen til revisjon høsten 2018. Norland viste til at det var stor uenighet mellom miljømyndighetene og rovviltnemnda om forvaltningsplanen for Rovviltregion 6.
Etter litt om og men er det nemndas plan fra 2018 som fortsatt gjelder i dag. I år har et arbeid med en ny rullering av forvaltningsplanen blitt igangsatt.
Hun henviste videre til en rapport fra Norsk institutt for naturforskning, som i 2021 konkluderte med at deler av arealet i forvaltningsområdet for bjørn ikke er egnet bjørnehabitat, og at binner med tilhold i området vil komme til å måtte benytte områder både innenfor og utenfor yngleområdet dersom bestandsmålet skal kunne nås hvert år.
Binner har lav reproduksjonsfrekvens og binnene beveger seg kort fra moras hjemmeområder, og dermed naturlig nok et begrenset skadepotensiale, argumenterte Norland. Hun viste til at nye bjørner også vil komme til Roktdalen, først og fremst fra Jämtland. Dermed kommer skadefelling av binne med unger ikke oppnå formålet – å avverge skader på sau – fordi stadig nye bjørner vil vandre inn i området, fortsatte Norland. Hun mente heller at tapsforebyggende tiltak som utvidet tilsyn, rovviltavvisende gjerder, flytting av sau til andre områder eller tidlig nedsanking burde iverksettes i Roktdalen.
Asgeir Nygård fra Regjeringsadvokaten var departementets prosessfullmektig. Han minnet om at tingretten skal ta stilling til lovligheten av departementets vedtak uavhengig av eventuelle personlige meninger om saken.
Nygård pekte på hvordan rovviltforskriften har et innslagspunkt på ti ynglinger for at rovviltnemndene skal ha beslutningsmyndighet om fellingskvoter, selv om bestandsmålet er 13. Dette målet ble nådd første gang i 2022, i og med at 9,5 ynglinger rundes opp til ti etter vanlige avrundingsregler. Dermed er ikke bjørnebestanden så veldig langt under mål, argumenterte han. Han trakk også fram at departementet i fjor sommer senket terskelen for felling av bjørnebinner fra høy til midlere. Nygård forklarte også at situasjonen i Roktdalen etter departementets syn er en ekstraordinær situasjon, hvor skadefellinger som ordinært sett er utelukket, likevel er akseptable.
Han viste også til Nord-Trøndelag Sau og Geit sin klage på Statsforvalterens avslag på søknad om skadefelling.
– Det er viktig å ha med beitenæringa sitt perspektiv, sa Nygård.
Nord-Trøndelag Sau og Geit skriver blant annet i sin klage at det er en offentlig interesse å produsere mat på norske ressurser og at de samme dyreeierne for tre år på rad er blitt utsatt for et umenneskelig press og store tap. Dyrelidelsene er også omfattende.
Derfra gikk han videre til hvordan Miljødirektoratet har vurdert tidlig nedsankning som et lite aktuelt virkemiddel i juli, fordi det er for tidlig i beitesesongen. Direktoratet har en forsiktig formulering om at det muligens skal kunne tenkes at det går an å flytte dyra til et mindre rovdyrutsatt område, sa Nygård videre. Dessuten, understreket han, har direktoratet vurdert bedøving og flytting av bjørnene som så vanskelig og som en såpass stor påkjenning for dyra at det ikke er faglig forsvarlig. Videre er den vedtatte fellingen av binne med unger et engangstilfelle, noe som tydelig framgår av departementets vedtakstekst.
– Hovedregelen er fortsatt at felling av binne med unge fortsatt utelukket, sa Nygård.
I 2021 slo Høyesterett, i en sak om ulv, entydig fast at det er den samlede svensk-norske bestanden som skal legges til grunn i norske vedtak, fortsatte han. Det siste offisielle bestandsestimatet i Sverige er fra 2017 og er på 2900 bjørner. En ny bestandskartlegging er på vei og skal publiseres seinere i år. Han nevnte også at Rovdata har dokumentert at kjønnsfordelingen blant bjørner i Norge er blitt stadig jevnere, noe som betyr at det er blitt flere binner de siste årene.
– Det gjøres årlige uttak både på norsk og svensk side, og det er statens oppfatning at et uttak av en binne med to unger ikke truer bestandens overlevelse, sa Nygård.
For at tap av sau til rovdyr skal gå ned, har Stortinget lagt som føring at skadefelling i beiteprioriterte områder må foretas raskt, uavhengig av at bestandsmålet er nådd, vektla Nygård med referanse til rovviltforliket fra 2011.
– Hele systemet bygger på en helt klar forutsetning: På veien mot å på lang sikt nå bestandsmålet og holde seg der, så skal rovviltbestandene forvaltes, sa Nygård.
Han erklærte videre at det er en kompleks og skjønnsmessig avveining for nemndene å avgrense rovviltsonene når forvaltningsplaner skal utarbeides. Det er ikke bare yngleområdene som skal utformes for å oppnå de politiske målene. Også beiteområdene skal ha en størrelse og form som er landbruksfaglig god.
– Utformingen av soneforvaltningen er et kompromiss. Verken beiteområder eller rovviltområder kommer noen gang til å være optimale for verken landbruk eller rovvilt. Det samme så man også i ulverettssaken i 2021. Det vil alltid være diskusjon om hva som er en rasjonell og hensiktsmessig inndeling av disse områdene, fortsatte Nygård.
Han vektla at rapporten om bjørneområdet i Trøndelag fra Norsk institutt for naturforskning konkluderer med at arealet er stort nok til å oppnå det regionale bestandsmålet på tre årlige ynglinger. Han understreket også at prosessen rundt hva som skal være bjørneprioritert område i Trøndelag og hva som skal være beiteprioritert ikke er endelig klarert.
Binna NT 125 har vært påvist i og rundt Roktdalen siden 2020. Første gangen hun ble vedtatt felt var sommeren 2021. Siden kom fellingstillatelse på NT 125 også i 2022. Ingen av disse somrene gikk hun med unger. Nygård fortalte at DNA etter binna ble funnet i nærheten av sauekadavre i 2021 og at forvaltningen anser at binna da sto for en vesentlig del av skadene. En hannbjørn ble felt i slutten av august som følge av at det var blitt åpnet for skadefelling av én bjørn. Mot slutten av sommeren 2022 var det åpnet for skadefelling av to bjørner, og da ble to hannbjørner felt i begynnelsen av september. Nygård la til at Mattilsynet har omtalt skadene på sau i området som et stort dyrevelferdsmessig problem.
De dyrevelferdsmessige og dyreetiske betenkelighetene som departementet påpeker knyttet til å felle binne med unger er løst gjennom å gi oppdraget til SNO, argumenterte Nygård. Hensikten er å unngå at binna blir tatt først slik at ungene blir gående alene. SNO er profesjonelle og trent i denne typen oppdrag, sa Nygård.
Etter lunsj var det tid for styreleder i NOAH Siri Martinsens partsforklaring.
– Vi har bedt om forføyning fordi skyting av denne svært viktige binna og hennes unger vil medføre alvorlig skade på naturmangfoldet, sa Martinsen.
Hun viste til at bjørnen er sterkt truet på den norske rødlista og at arten har langsom reproduksjon, siden binner ikke blir kjønnsmodne før ved rundt fem års alder. I tillegg får binnene sjelden unger, og bjørnene sprer seg sakte, siden ei binne sjelden beveger seg særlig langt fra morens leveområde. NT 125 har vært kjent for forvaltningen siden 2016, og de to ungene hun går med nå er hennes første kull.
– Det er kritikkverdig å ta ut en binne med unger i yngletida. Vi mener det er brudd på Bernkonvensjonen, sa Martinsen.
Også hun vektla at det nasjonale bestandsmålet aldri er blitt innfridd. I tillegg er det omfattende årlige uttak av bjørner på svensk side av grensa, argumenterte Martinsen. Hun argumenterte med at siden skadeomfanget på sau tidligere år vært større enn i år, er det ingen grunn til å oppfatte den nåværende situasjonen som ekstraordinær. Dessuten er det ikke bevist at binna har tatt sau i 2023 og heller ikke sikkert at hun kommer til ta sau resten av beitesesongen, fortsatte Martinsen.
- Les også: Skadefelling etter nesten to måneders tap: – Hele sommeren for både oss og dyra er allerede ødelagt
Videre gjorde hun rede for sitt syn om at Bernkonvensjonen ikke tillater at Norge baserer overlevelsen av bjørn på eget territorium på andre lands bestander så lenge det ikke finnes noen bilateral avtale landene imellom.
Den saksøkende part førte to vitner. De to var Anders Braa, seniorrådgiver i Viltseksjonen i Miljødirektoratet og Petter Wabakken, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet.
Anders Braa forklarte at Miljødirektoratet skal ivareta både vilkårene for beitenæringa og hensynet til bjørnebestanden.
– I region 6 som i en del andre regioner er det ikke sannsynlig å oppnå bestandsmålet med det første. Veksten i bjørnebestanden skjer i region 5, altså i Hedmark. I andre regioner har bestandsutviklingen stått mer eller mindre stille, sa han.
Han forklarte Miljødirektoratets syn på hva det betyr at det ikke kan vedtas uttak som truer bestandens overlevelse, slik som både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven krever.
– Man kan alltid regne med at et uttak av bjørn i Norge ikke truer bestandens overlevelse, i og med at den norske delbestanden inngår i en mye større bestand. Derfor mener vi at det er mer hensiktsmessig å se hen til bestandsmålet når vi skal vurdere hensynet til bestandens overlevelse, og at det bør være en positiv utvikling som går i retning av at bestandsmålet blir innfridd, sa Braa.
Miljødirektoratet har flere ganger uttalt at de mener forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag er for lite til å romme tre ynglinger hvert år.
– Hvis et forvaltningsområde er utformet på en slik måte at en ikke får oppnådd de politiske målene, så blir forvaltningen mer uforutsigbar, sa Braa.
Også han var innom Norsk institutt for naturforsknings rapport om yngleområdet for bjørn i Trøndelag.
– Rapporten konkluderer at området er stort nok, men også at det er stor sannsynlighet for at bjørnene på en måte renner ut av området. Det er fjell i midten og gode bjørneområder på hver side av forvaltningsområdet. Resultatet blir et bufferområde utenfor bjørneområdet med en høy terskel for å felle binner, sa Braa.
Tidligere har det vært en stabil tilflyt av bjørn fra Sverige, fortsatte Braa, men de har satt i gang ganske stor nedskyting av sine bjørner. Dermed er bestanden der i ferd med å tynnes ut, noe som over tid vil svekke muligheten for påfyll fra Sverige.
Braa mente det er vanskelig å si om det er effektivt å felle bjørn i Roktdalen for å unngå ytterligere skader på sau.
– På den ene siden kan en felling gjøre at binna tiltrekker seg færre unge hannbjørner, men på den andre siden er dette et godt bjørneområde hvor det årlig kan forventes at bjørner trekker inn, sa han.
Saksøkernes advokat Norland stilte Braa spørsmål om hvorvidt Miljødirektoratet har en annen oppfatning om hvor gunstig det er å felle NT 125 og de to ungene etter at departementet har vedtatt skadefelling. Det har direktoratet ikke.
– Det ligger i sakens natur at departementet er et klageorgan og kan overstyre oss, det tar vi til etterretning. sa han.
– Det er mulig å vedta felling, for det truer ikke bestandens overlevelse, det har skjedd skade på sau og det er forsøkt forebyggende tiltak. Det er veldig vanskelig å gjøre tiltak som er effektive mot bjørneangrep, la Braa til.
Også han sa at tidlig sanking juli vil føre til en for kort beitesesong. Det kunne vært vurdert å flytte sauene internt i beiteområdet, siden en binne med små unger beveger seg lite og dermed har en begrenset aksjonsradius, resonnerte han videre.
– Vi kunne vurdert urotilsyn, som har til hensikt å skremme bort bjørnene. Flytting av bjørnene anbefalte vi ikke – i hovedsak på grunn av dyrevelferden or risikoen for bjørnene, men også av praktiske årsaker som at skogen er tett i området, sa Braa.
Det neste vitnet var Petter Wabakken. Han er kanskje mest kjent som ulveforsker, men har også forsket på bjørn i Norge og Sverige. Wabakken innledet sin vitneforklaring med en gjennomgang av sin karriere siden slutten av 1970-tallet.
– Sakens kjerne, slik jeg forstår det, er at Miljødirektoratet har gjort jobben på ordentlig måte. Departementet har ikke benyttet det som finnes i verktøykassa. Andre løsninger kunne fungert mye bedre enn å skyte bjørnene, sa Wabakken.
Han beskrev en skala av ytterpunkter hvor det mest ytterliggående på den ene siden er skadefelling av binna og ungene og det andre ytterpunktet vil være at saueholdet avvikles i Roktdalen.
– Et mulig skadeforebyggende tiltak kunne vært ekstra tilsyn på natta eller tidlig sanking fra siste halvdel av juli eller begynnelsen av august. Det er ingen permanent løsning, sa Wabakken.
Han beskrev hvordan det minst inngripende alternativet overfor bjørnene vil være at mennesker stille seg mellom rovdyr og sau. Slike tiltak er veldig vanlige i utlandet, men er gjort lite av i Norge, framholdt han. Wabakken sa også at bedøving av binne og unger er nokså komplisert, men at han selv har vært på den slags flere ganger selv. Han beskrev det å bedøve en bjørn som risikabelt, men ikke mer risikabelt enn å gå til veterinæren og bedøve en hund.
– Det mest drastiske er å skyte binna og ungene. Det vil i så fall være første gang siden fredningen av bjørnen i 1973 at man skyter en binne med unger i Norge, sa Wabakken.
– Jeg kan ikke se at departementet har tatt opp til reell vurdering noen mindre drastiske løsninger. De kunne for eksempel ha lagt opp til en mer eksperimentell løsning på problemet, en løsning som også vil kunne gi kunnskap som er nyttig senere. Jeg skulle ønske departementet hadde ringt meg for å høre mine faglige innspill, la han til.
Wabakken kunne fortelle at dagens regjering er den første i hans forskerkarriere som ikke har kontaktet ham for å innhente faglige innspill om bjørn eller ulv.
– Jeg ville ikke foreslått å skyte eller flytte bjørnene. Men man kan bedøve binna og sette på GPS-halsbånd slik at man får oversikt over hvor hun er til enhver tid. Når en veit at binna er i et område nær beitende sau, kunne en gjennomført skremmeforsøk, sa Wabakken.
Hans forslag til håndtering av situasjonen kombinerer teknologi med bruk av menneskelige ressurser fra SNO.
– I dag når vi har så mye teknologi og SNO har skarpdresserte hunder til bjørnejakt, lar dette seg gjøre. Vi har folk som skal ha lønn uansett om de sitter på kontoret eller er ute i felt. Disse kunne skremt binna inn i bjørneprioritert område – det er jeg ikke i tvil om at SNO ville fått til. Bjørnen kunne kommet tilbake, men det er også like mulig at de ikke gjør det, sa Wabakken.
Et GPS-halsbånd kan stilles inn til å sende posisjoner ofte eller sjelden. Jo oftere halsbåndet sender informasjon, jo fortere brukes batteriet opp.
– Med et slikt halsbånd kan du følge med på hvor binna er og kan jage henne ut igjen og på den måten på sikt lære henne opp til å holde seg innenfor bjørneområdet og borte fra sauene. Dessuten, hvis man vet hvor binna er til enhver tid, kan man også få kunnskap om andre bjørner som måtte komme inn i området og begynne å ta sau der. En slik merking vil også gjøre det mulig å kjøpe seg tid til å finne en bedre langsiktig løsning i tillegg til at forvaltningen kan kartlegge mer av arealbruken til binna, sa Wabakken.
Han refererte til at Roktdalen og andre arealer like utenfor forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag har vært skadebelastet også før NT 125 slo seg til der.
– Dette er et kronisk bjørnebelastet område uansett om du skyter denne binna eller ikke, sa Wabakken.
Han avsluttet med en henvisning til bestandsoversikten for bjørn fra i vår, hvor det framgår at bjørnebestanden i Trøndelag er mer enn halvert siden 2009.
– Det er skutt fem gamle binner i Trøndelag og 46 totalt siden 2009. Departementet har helt klart ikke gravd dypt nok i verktøykassa, sa Wabakken.
- Les også: Skadefelling av bjørn i Trøndelag
Mot slutten av dagen i Oslo tingrett var det tid for partenes prosedyrer. Først ut var NOAH og Foreningen våre rovdyr sin advokat Christina Norland.
– Det er rovviltnemnda som har skapt problemet, i og med at forvaltningsområdet ikke er godt nok utformet, sa Norland.
Hun argumenterte at elleve dokumenterte skadde sauer i 2023 ikke er alvorlig nok, sett i lys av at bestanden ligger markant under målet.
– Departementet kan ikke legge terskelen for uttak så lavt som de har gjort, fordi forvaltningsområdet er uegnet, skaden skjedd kort avstand utenfor forvaltningsområdet og fordi Roktdalen var del av forvaltningsområdet fram til 2013, sa Norland.
Hun fortsatte med at saksøkerne mener staten ikke kan legge forhistorien for skader i Roktdalen til grunn når binna går med unger og dermed har mindre aksjonsradius. Videre gjentok hun at det etter all sannsynlighet vil vandre inn andre bjørner til beiteområdene.
– Staten mener uttaket ikke truer bestandens overlevelse. Men bjørnen er truet også når bestandsmålet er innfridd. Nå ligger bestanden under målet, sa Norland.
Hun mente også at risikoen for ulovlig avliving av bjørner må tas hensyn til og la dessuten til at binna med unger, hvis de blir felt, ikke vil belastes kvota for skadefelling i region 6. Denne kvota er på tre bjørner. Dermed vil skadefelling innenfor kvota og en eventuell skadefelling av NT 125 og ungene medføre at seks bjørner vil bli felt i regionen i 2023.
– Departementets vedtak medfører en dobling av antallet felte bjørner i region 6. Det er ikke ikke en lojal oppfølging av Stortingets vedtatte politikk, sa Norland.
Hun mener at forvaltningen må ta konsekvensen av det bjørneområdet rovviltnemnda har gått inn for. Det vil føre til at sauebøndene må passe bedre på sauene i dette området, sa hun.
– Hvis det ikke blir forføyning i denne saken, vil konsekvensen være at det skjer uopprettelig skade på bestanden før lovligheten av vedtaket blir vurdert reelt, sa Norland.
Deretter var det Asgeir Nygård som førte ordet på vegne av departementet. Han innledet med at rovviltforvaltningen basert på en interesseavveining, Stortinget kommet med en lang rekke føringer, så skal departementet gjøre en rekke skjønnsmessig avveininger, forklarte han.
– Naturmangfoldloven setter opp fleksible og skjønnsmessige vilkår. Jeg skal ikke bruke mye tid på skadevilkåret og vilkåret om at bestandens overlevelse ikke må trues. Disse to vilkårene er helt klart tilfredsstilt. Selv om det ikke har vært store tap i år, må skadefellingsvedtaket sees i sammenheng med tap tidligere år. Det er ikke nødvendig for forvaltningen å sitte og se på at skadene øker før en skadefelling kan vedtas, sa Nygård.
Han understreket deretter at kritikken mot det bjørneprioriterte områdets utforming mangler rettskildemessig forankring.
– Kravet om at et uttak ikke skal true bestandens overlevelse ble avklart i Høyesterett i 2021. Det er den felles bestanden i Norge og Sverige som skal vurderes. Motparten ser ut til å føre en omkamp om noe som allerede er avklart av Høyesterett, sa Nygård.
Det beror på skjønn hva som er en annen tilfredsstillende løsning, det kan handle om kostnader og hva som er praktisk gjennomførbart. I tillegg skal kravet om at det ikke skal finnes en annen tilfredsstillende løsning vurderes ut fra prinsippet om geografisk differensiert forvaltning, fortsatte Nygård.
– Soneforvaltningen skal praktiseres tydelig. Det er beskjeden fra Stortinget. Tydeligst er dette formulert i rovviltforliket fra 2011. En vedtatt forvaltningsplan som den i region 6 må legges til grunn, fordi de som holder beitedyr i området innretter seg etter den, sa Nygård.
- Les også: Bjørn felt innenfor Flendalsgjerdet
Han la vekt på at rettsvesenet bør vise tilbakeholdenhet når det gjelder å overprøve forvaltningens beslutninger. En dommer har ikke erfaringen eller oversikten over det samlede bildet, sa han.
– Det er helt legitimt av rovviltnemnda å sette av dette området i og rundt Roktdalen til beitedyr. Det er opp til forvaltningen å gjøre denne typen prioriteringer. Det er ikke sånn at en bjørn som dukker opp i et beiteområde skal bestemme hvor grensene mellom bjørneprioritert og beiteprioritert skal gå, sa Nygård.
Han mente det er avgjørende at det over tid har vært gjentatte skadesituasjoner i beiteområdet, og hvis binna og ungene blir værende, kommer det til å bli årlige tap også i framtida. Når også binnas unger ofte vandrer kort fra morens område, kan også dét bli vanskelig framover, sa han.
– De aktuelle tiltakene er tidlig sanking og flytting av sauene. Det må i så fall gjentas hvert år så lenge binna og ungene er i området. Det er mulig å flytte sauene, men det er ikke sikkert dette er en tilfredsstillende løsning, sa Nygård.
Han uttrykte skepsis overfor Vabakkens forslag om bedøvelse og merking og viste til Miljødirektoratets vurdering, hvor det framgår at det er vanskelig å finne binna i den tette skogen i Roktdalen. Dette er en vesentlig del av grunnen til at direktoratet har vurdert det som ugjennomførbart å bedøve og flytte binna og ungene.
– Jaging og eksperimentelle tiltak har ikke departementet fått som innspill fra noen. Det er mulig å tenke seg til ulike tiltak, og man kan være uenig i vedtaket om felling. Men kriteriet om tilfredsstillende løsninger er og blir et skjønnsmessig kriterium, og det er departementet som vurderer hva som er tilfredsstillende, sa Nygård.
Avlslutningsvis nevnte han at forvaltningen både i 2021 og 2022 hadde bestemt seg for at ingen binne og heller ingen unger skulle oppholde seg i området.
– Den faktiske situasjonen vil være den samme etter uttak i 2023 som det ville vært i de to foregående årene. Ingen binne og ingen unger. Konsekvensen av at NT 125 og de to ungene felles vil være at bestandsmålet må nås i et annet tempo enn hvis bare hensynet til bjørnen skulle spille inn i vurderingen, sa Nygård.