Jonas Kindberg, leder i Rovdata og med flere års bakgrunn fra bjørneforskning i Sverige, forklarer om forskjellen mellom norske og svenske tilstander i bjørneforvaltningen.
I Norge er vi inne i beitesesongen for sau og lam, og siden 1. juni er det felt fem bjørner her til lands som følge av forvaltningsvedtak om skadefelling:
- Én hannbjørn i Sør-Varanger i Finnmark, 6. juni
- Éi binne og en hann i Bardu i Troms, henholdsvis 21. og 23. juni
- Éi binne i Overhalla i Trøndelag, 28. juni
- Én hannbjørn i Røros i Trøndelag, 30. juni
I tillegg ble det felt én bjørn 7. juni i Vågå i Innlandet fylke, hvor skytteren har påberopt seg nødvergeretten. De felte bjørnene trekkes fra det som eventuelt måtte bli lisensfellingskvota på bjørn på seinsommeren.
Det ble ikke felt én eneste bjørn i Norge i løpet av første halvår 2020. Derimot ble det felt fem bjørner seinere i beitesesongen, hvorav ei binne i Grong i Trøndelag.
356 i grenselän
Tilstanden er en helt annen i Sverige, som biologisk sett har samme bjørnebestand som i Norge. Her er 103 bjørner skutt på skadefelling, i hovedsak av hensyn til samisk tamreindrift, siden 1. april.
21. august begynner lisensjakta på bjørn i Sverige. Kvotene fastsettes av länsstyrelsene, som tilsvarer Statsforvalteren i de ulike fylkene i Norge.
Følgende län langs norskegrensa vedtatt kvoter foran lisensjakta på bjørn:
- Norrbotten: 20 bjørner
- Västerbotten: 85 bjørner
- Jämtland: 200 bjørner
- Dalarna: 48 bjørner
- Värmland: 3 bjørner
En del län som ikke ligger inntil norskegrensa har også fastsatt kvoter. I Gävleborgs län kan eksempelvis 70 bjørner felles, mens länsstyrelsen i Västernorrland har fastsatt kvota til 75 individer.
Til sammen i hele Sverige er bjørnekvota på 501 dyr. I fjor ble det felt 293 bjørner under lisensjakta i Sverige, og skadefelling på våren medførte felling av minst 143 bjørner i april og mai samme år, noe som var et rekordstort uttak.
Bremse tilveksten
I en pressemelding tirsdag skriver Länsstyrelsen i Norrbottens län det er et behov for lisensjakt til tross for at 65 bjørner ble felt på skadefelling i vår. Også her vektlegges hensynet til reindrifta.
– Basert på rapporter om nærkontakter med bjørn fra ulike deler av länet ser vi behov for å bremse tilveksten i bjørnestammen og dermed minske skadene og ubehaget en for tett bjørnestamme kan føre med seg, sier Anna Danell Savela hos Länsstyrelsen i pressemeldingen.
Lengre sør, i Värmland, finnes det ikke samisk tamreindrift. Der er begrunnelsen for en kvote på tre bjørner som følger:
«Hensikten med denna begrensede og strengt kontrollerte lisensjakten er å bidra til en bedre sameksistens mellom menniske og bjørn i Värmlands län. Tidligere gjennomførte lisensjakter i Värmland anses også å ha medført positive effekter for askepten av bjørn.»
2800 bjørner
Jonas Kindberg, som har jobbet som bjørneforsker i Sverige i mange år før han ble leder hos Rovdata i Norge, viser til at det framgår av DNA-analyser at forvaltningen i flere svenske län ikke har lyktes i å senke populasjonen slik som hensikten har vært.
– Det at det ikke er skutt så mye binner har en del med saken å gjøre. Det er de som er de viktige for bestandsutviklingen, det er jo så klart bare dem som reproduserer, sier Kindberg.
Det nyeste bestandsestimatet for bjørn i Sverige anslår at det er rundt 2800 bjørner i landet. Det er omtrent 1400 flere bjørner enn hva som er det nasjonale bestandsmålet. Bestanden estimeres å bestå av rundt 1500 binner, altså hunnbjørner i reproduktiv alder.
– Til sammenligning er rundt 65 hunner dokumentert i Norge i fjor, og ikke alle disse er i reproduktiv alder, og dette gjør forvaltningen i Norge vesentlig vanskeligere. I Norge ligger man under det politisk fastsatte målet, og da er hver hunnbjørn viktigere. I Sverige oppfatter forvaltningen det som relativt ukomplisert å ta ut binner med unger, i og med at man er så høyt over forvaltningsmålet, sier Kindberg.
- Les også: Tre bjørner kan skytes i Troms – hjemgården til Sandra Borch er blant dem som har fått sauer revet
I skadefellingsvedtakene på norsk side presiseres det gjennomgående at binner med unger ikke kan felles, også utenfor områdene som er avsatt til ynglende bjørn.
Bjørn trenger tid
I Sverige ble bjørnen fredet i 1927. Jakt i begrenset omfang ble tillatt fra 1943. I Norge var det derimot skuddpremie på bjørn fram til 1973, omtrent samtidig som den produktive populasjonen ble utryddet fra Norge.
– Det tar lang tid å bygge opp en bjørnepopulasjon, og det har tatt snaut 100 år i Sverige. Med ulv er det annerledes, for den har betydelig større reproduksjonskapasitet, sier Kindberg.
– Mellom de bjørnetette områdene i Nord-Sverige og yngleområdene for bjørn i Trøndelag, Nordland og Troms ligger det også en fjellkjede, som fungerer som spredningsbarriere. Vi vet at bjørnene veldig ugjerne går opp på snaufjellet og binnene etablerer seg typisk ikke mer enn 20 kilometer fra der de ble født, sier han.
Det tar altså tid å bygge opp en bjørnebestand. Denne erkjennelsen ser også ut til å ha funnet veien inn i Stortingets rovviltforlik fra 2011: «Forlikspartnerne er enige om at bestandsmålet på ynglende bjørn er 13. Der bestandsmålet ikke er nådd skal oppbyggingstakten ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og lokalsamfunnene generelt.»
Det er sju yngleområder for bjørn i Norge. Til felles har alle at de ligger inntil grensa mot Sverige, Finland og Russland, og at de er tegnet inn på kartet som små fliker av den mye større bestanden i nabolandene. Bestandsmålet på 13 årlige ynglinger er ikke oppnådd en eneste gang siden 2011.
– Bjørneområdet i Hedmark har flere egne binner, og en kan snakke om at det finnes en egen lokal, produktiv, bestand i området, sier Kindberg.
– I Hedmark blir jo også det regionale bestandsmålet regelmessig innfridd, sier han.
Bestandsmålet i Trøndelag
På seinvinteren i år publiserte Norsk institutt for naturforskning rapporten «Brunbjørnbinners arealbehov og betydningen av svensk forvaltning for bestandsutviklingen i region 6».
Her het det at «De egna leveområdene for bjørn i Midt-Norge er store nok til å nå bestandsmålet på tre ungekull i året. At en stor andel av de egna områdene ligger nær Sverige, hvor det jaktes mye bjørn, gjør det vanskelig å nå målet.»
Det meste av yngleområdene for bjørn i Midt-Norge ligger i kommunene Lierne, Røyrvik og Snåsa.
«Simuleringene våre viser at det vil ta mer enn 10 år før bestanden i region 6 er opp i det antallet binner som er nødvendig for å sikre tre årlige ungekull, hvis Sverige opprettholder dagens avskytingsnivå langs grensa».
Litt over en måned seinere kunne Rovdata konstatere at bestandsmålet om tre årlige ungekull var innfridd i Midt-Norge, med grunnlag i tall fra registreringssesongen 2020.
Kindberg ser med spenning fram til tallene etter årets registreringssesong.
– Det ble registrert 17 hunndyr i Trøndelag, og man nådde bestandsmålet fort. Må så ble jo også flere av dem som er med i tallgrunnlaget skutt i Sverige i løpet av fjoråret. Det var nok litt tilfeldigheter gjorde at man oppnådde bestandsmålet i Midt-Norge, sier han.
- Les også: Ny rapport viser at bjørn i Trøndelag har nok plass: – Dokumentasjon på det vi har visst hele tiden
Overvåkning og forvaltning
Hvert år blir det analysert omkring 1200 prøver av hår og ekskrementer fra brunbjørn i Norge. Prøvene blir analysert på et genetisk laboratorium som forsøker å finne ut hvilke konkrete individer DNA-prøvene stammer fra.
Deretter analyseres resultatene med de identifiserte hunnbjørnene ved hjelp av et dataprogram: «Metoden tar utgangspunkt i det innsamlede DNA-materialet og bygger blant annet på kunnskap om fordeling mellom kjønn og alder i den svenske bjørnebestanden. Den baserer seg også på kunnskap om hvor ofte binnene føder og hvor gamle de er første gang de føder, samt størrelsen på leveområdene og dødeligheten i bestanden», forklarer Rovdata på nettsidene sine.
– Det er vanskelig å bruke denne modellen på små populasjoner. Om det blir født mange binner ett år, kan det gi ganske store utslag. Vi kan også se at jakten på svensk side har effekt på bestandsutviklingen, sier han.
– Når det ser ut til å nærmest være fritt fram for å skyte bjørn på svensk side av grensa, kan det være vanskelig forstå at bjørnen er regnet som utrydningstruet i Norge?
– Overvåkning av bestanden er vanskelig nok, og forvaltning er enda vanskeligere. Jeg kan ha sympati for at forskjellen mellom Norge og Sverige er vanskelig å forstå, og kanskje kunne det vært bra med en viss samordning av forvaltningen mellom landene, sånn som skjer når det gjelder overvåkingen. Det er også et viktig poeng at de områdene av Sverige hvor forvaltningen minst av alt ønsker bjørn, ligger langs norskegrensa i de svenske kalvingsområdene for tamrein.
Bildet av bjørn øverst i artikkelen er tatt av Hermann Sotkajærvi og benyttes med tillatelse fra opphavsrettseier.