Resultatene fra vinterens ulveregistrering viser at det er registrert nesten samme antall valpekull som i fjor i de helnorske revirene og grenserevirene. Når ulver som også har tilhold i Sverige medregnes, har det totale antallet ulver påvist i Norge økt fra 109-114 i fjor vinter til 125-129 denne vinteren. Dette kunne Rovdata meddele nylig.
Samtidig meldte Rovdata at det nasjonale bestandsmålet for ulv i Norge var innfridd i fjor. Fire valpekull var påvist i helnorske revirer og åtte ynglinger var dokumentert i grenserevirer.
Stortinget har satt bestandsmålet for ulv i Norge til 4–6 årlige ulvekull, også kalt ynglinger. Minst tre av disse skal være født i revirer som i sin helhet ligger på norsk territorium. Ulvekull som fødes i revirer som både ligger i Norge og Sverige regnes som en halv yngling.
Regnemåten gir åtte kull i Norge i 2021.
– Den norske delbestanden er dermed over bestandsmålet også i år, uttalte Jonas Kindberg, leder i Rovdata, i pressemeldingen.
Skandinavisk rekord
Den felles svensk-norske bestanden er på sitt høyeste i moderne tid. Det ble til sammen påvist 54 valpekull født i Skandinavia i 2021, seks flere enn ved året i forveien. I samme periode ble det påvist 28 revirmarkerende par, ett mer enn forrige vinter, går det fram av en pressemelding onsdag. Ut fra registreringene anslås den skandinaviske ulvebestanden til 540 individer.
I vinter er de helnorske familiegruppene Hornmoen og Slettås, samt grenseflokkene Rømskog og Bograngen tatt ut under lisensfelling eller skadefelling. I de tre sistnevnte flokkene ble alle foreldredyr avlivet, men ikke alle deres avkom i flokkene.
Etter at alle påviste ulver i Norge gjennom registreringsperioden som er enten er felt under lisensfelling og skadefelling eller som er registrert døde i trafikken, gjenstår det mellom 92 og 96 ulver. Registreringssesongen varer fra 1. oktober til 31. mars.
Ulven har i løpet av de siste 40 årene hatt sin hovedutbredelse i tidligere Hedmark fylke, som i dag tilsvarer østre deler av Innlandet fylke, skriver Rovdata i sin pressemelding – men:
– I år ble det for første gang på 25 år ikke påvist noen familiegrupper av ulv med fullstendig tilhold i Hedmark ved slutten av registreringssesongen, forteller Petter Wabakken, prosjektleder hos Høgskolen i Innlandet, i pressemeldingen.
Fire merkede hanner
Mangelen på rene Hedmarksflokker skyldes at ulver fra reviret Ulvåa, som på norsk side av grensa holder til i Elverums- og Vålertraktene i Hedmark, hadde vært dokumentert noen hundre meter over på svensk side ved én anledning i løpet av registreringssesongen.
Wabakken kan fortelle til Rovdyr.org at fire hannulver fra Ulvåa-flokken ble påsatt GPS-halsbånd i vinter. Én av dem var lederhannen.
– Vi er fornøyd med å ha fått merket disse fire, men skulle gjerne hatt tispa også. Det har vært vanskelige snøforhold i vinter, så vi måtte nøye oss med fire, sier Wabakken.
Det er funnet DNA-prøver etter Ulvåa-dyr på svensk side av grensa og ville vært norsk-svensk uansett om det var sender eller ei, opplyser forskeren.
– Lederhannen har vært i Sverige, men vi er usikre på om alle dyra i flokken har vært i der. Valpene bruker ofte mindre områder enn foreldredyra, men vi vet at noen valper også har vært der.
Det er bare foreldredyrene som markerer revir, og avkom følger ofte med. Revirets grenser tegnes opp etter foreldredyras bevegelser.
– Én av de GPS-merkede valpene har vandret ut til Sverige og den siste posisjonen vi har fått er sør for Siljan, sier Wabakken.
– Vi journalister pleier ofte å lete etter litt artige titler og slikt, og jeg tenkte kanskje jeg kunne skrive noe sånt som at «En harrytur var nok for at Ulvåa skulle bli grenseflokk». Hva tenker du om det?
– Da må det i så fall være rette ulven som legger ut på harrytur, altså ett av foreldredyra. Når det er sagt, er det veldig mye oppmerksomhet fra norsk side om en grenseflokk har mesteparten av arealet på norsk side og lite i Sverige. Jeg har aldri sett at det går motsatt vel. Hvis du har en grenseflokk på ti dyr og sju av dem aldri har vært i Norge, regnes alle ti som halvt norske, sier Wabakken.
For enkelhets skyld
Han viser til at dersom en ser på ulvenes arealbruk over flere år, så har størsteparten av grenserevirene hovedsakelig benyttet arealer på svensk side av grensa.
– Uansett hvordan en snur og vender på det, må vi ha en eller annen definisjon av grenserevir. Det kunne ha vært en mer eksakt prosentandel som sier mer om hvor mye av reviret som er i Norge eller Sverige, men da måtte vi i så fall hatt en faglig diskusjon om hvordan fordelingen skal gjøres, sier Wabakken.
Det er for enkelhets skyld at et grenserevir regnes som halvt norsk og halvt svensk dersom ulvene bruker områder på begge sider av riksgrensa, understreker han.
– Hvis man er opptatt av hvor ulvene bruker mest areal, ville nok tallene ha vært noen lavere i Norge enn hva de har vært hittil. Men de siste årene er det blitt en økning i antall revirer som har hovedtyngdene av arealbruken på norsk side av grensa, sier Wabakken.
Han mener det alltid vil være slike tilfeller, særlig hvis det er dårlige sporingsforhold med lite snø.
– Det sørligste reviret i Norge, Boksjø i Østfold, er nå i vinter regnet som et helnorsk ulvepar, men samtidig er arealet de er sporet på mindre enn fem prosent av hva en skandinavisk ulveflokk vanligvis bruker. Ulver i dette området har i alle tidligere år beveget seg på tvers av grensa, så sannsynligvis har Boksjø-ulvene gjort det også i vinter. Her har det heller ikke vært noe radiomerking, og vi har ikke fått DNA på svensk side av grensa fra disse i vinter. Dermed ender reviret som helnorsk, siden vi har dokumentert ulvene bare i Norge.
– Kan du nevne noen eksempler på revirer som for det meste er i Sverige, men som bare bruker små områder på norsk side av grensa?
– Juvbergreviret er et sånt eksempel, det er et naborevir til Ulvåa. Reviret strekker seg bare et par kilometer inn i Norge, og godt over 90 prosent av arealbruken er i Sverige. Tispa i Juvberget har vært GPS-merket i fire år, så vi har god oversikt over at hun streifer innom norsk territorium innimellom.
Flytter på seg raskt
Ulven fra Ulvåa som sist sendte GPS-signaler fra sør for innsjøen Siljan forlot reviret i et tempo hvor den tilbakela fem og en halv mil per døgn – i luftlinje. Hadde den beveget seg i motsatt retning, kunne den raskt ha vært i sauetette områder nær Lillehammer. Nesten samme fart gjelder også for enkelte hannbjørner, fortsetter Wabakken.
– Vi har visst helt siden vi på 1980-tallet begynte å forske på bjørnens bevegelser at hvis en ung hannbjørn er i Trysil én dag, så har den vandringspotensiale til å være på så forskjellige steder som ved Halden, Meråker, Sogn eller på østkysten av Sverige i løpet av ei drøy uke. Det er ikke uvanlig å undervurdere forflytningsevnen til de store rovdyra, sier han.
Wabakken nevner dessuten et annet eksempel som illustrerer at også arealbruken til stasjonære store rovdyr kan undervurderes. Eksempelet er knyttet til da rovviltnemndene i Hedmark (region 5) og Akershus, Østfold og Oslo (region 4) i fjor vedtok at Bograngen-reviret skulle felles. Reviret er oppkalt etter et lite svensk tettsted, men ulvene har på norsk side for det meste holdt seg i kommunene Grue og Åsnes i gamle Hedmark fylke.
– Det var i dette området at ulvene begynte å yngle i 1983, den gangen de første valpekullene i nyere tid ble født nær riksgrensa mellom Norge og Sverige. Her har det deretter alltid vært grenserevir. I fjor vinter skjedde det samme her som det nå i vinter trolig har skjedd i Boksjø. VI forskerne var ganske sikre på at Bograngen i fjor vinter var et grenserevir, men det var så som så med snø, og vi kan ikke være overalt hele tida. Ulvene spores ikke sammenhengende hver eneste dag. Dermed tok nemndene utgangspunkt i at Bograngen var en helnorsk flokk. Så, da den første snøen falt, ble flokken spora over på svensk side av grensa. Dette er et klart eksempel på en forvaltningsutfordring, sier Wabakken.
– Blant politikere og forvaltning vil det i overskuelig framtid være behov for oppdatert kunnskap om og forståelse for at revirgrensene ikke er absolutte. Det kommer vi i praksis til å leve med, sier han.