Den femte og siste dagen i Høyesterett hvor WWF Verdens Naturfond har gått til sak mot Klima- og miljødepartementet i forbindelse med ulveforvaltningen fortsatte med at departementets partshjelpere førte ordet.
Fjerde dag gikk i stor grad ut på at Stein Erik Stinessen snakket på vegne av partshjelperen Utmarkskommunenes sammenslutning. Den siste dagen begynte med at Bjørn Terje Smistad holdt innlegg på vegne av partshjelperne Norges Bondelag, Norskog og Norges Skogeierforbund.
Smistad begynte sitt innlegg med å sammenligne ulverettssaken med en sak som Høyesterett avgjorde i fjor, hvor flere miljøvernorganisasjoner saksøkte staten på bakgrunn av at tillatelser til å bore etter olje som Olje- og energidepartementet hadde innvilget.
Der hvor mediene har omtalt rettssaken om oljelisenser som «klimasøksmålet», omtalte Smistad samme prosess som «maktfordelingssaken». Begge de to sakene er prinsipielle og handler om hva slags myndighet Stortinget skal ha og hva slags myndighet Høyesterett skal ha, erklærte han.
Både regjeringens advokat Asgeir Nygård og WWF-toppsjef Karoline Andaur har omtalt saken om ulv i Høyesterett som et «generaloppgjør med ulvepolitikken» (skjønt, Nygård var nok ironisk).
Smistad tolket rettssaken som at WWF og andre interesser som ønsker mer ulv i Norge hadde tapt i Stortinget og nå forsøker seg på en omkamp i rettssystemet. Det er bare hvis Stortinget grovt har forsømt sitt ansvar, at Høyesterett skal gripe inn, argumenterte Smistad. Implikasjonen her var at det har Stortinget selvsagt ikke gjort.
Rettssaken handler om ulvefellingsvedtak som ble fattet for vinteren 2017/18. Da vedtok departementet at til sammen 42 ulver kunne felles i Norge. 28 dyr ble felt.
Regjeringen bestemte i 2017 at to hele ulveflokker kunne tas ut. Alle dyra i Julussa- og Osdalsflokkene, som hadde tilhold i hovedsak utenfor ulvesonen, kunne skytes. Det utgjorde til sammen 19 ulver.
Det har altså vært diskusjon i retten både om hvorvidt den totale kvota truer ulvens overlevelse om art i Norge og hvorvidt det har vært lovlig å skyte to hele ulveflokker, hvor begge flokkene defineres å ligge utenfor ulvesonen fordi mer enn halvparten av arealene de to flokkene brukte ligger utenfor ulvesonen.
Det er WWFs oppfatning at vedtakene strider med både naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og Grunnloven.
Her kan du lese referater fra de fire første dagene med ulv i Høyesterett:
- DAG 1: Gråbein i Høyesterett: Hvor dårlig kan en ulvepolitikk bli?
- DAG 2: Hvorfor trenger vi tillit til staten? (Og en digresjon om at WWF bruker pandaens mat som skjellsord)
- DAG 3: Ulv i Høyesterett: Ingen vet hva bestand eller levedyktighet betyr. Men levedyktig bestand er målet
- DAG 4: Ulv i Høyesterett: Det at et vedtak er i overkant godt begrunnet er ikke et argument mot vedtakets gyldighet
WWFs advokater har gjennom rettssaken argumentert blant annet for at det er forarbeidene til naturmangfoldloven (fra 2009) som skal tillegges mest vekt, og at Stortingets etterarbeider når det gjelder rovviltforlik, definisjoner av ulvesonens størrelse og fastsettelse av bestandsmål ikke er vesentlige når loven skal forstås.
Dette handler i stor grad om at Stortinget i 2017 la til en formulering i rovviltforskriften om at det ikke bare skulle være hensynet til å forhindre at ulven tar husdyr og tamrein som kunne motivere lisensjakt på ulv, men også hensynet til «offentlige interesser av vesentlig betydning».
Siden det krever skjønn å avgjøre hva som er «offentlige interesser av vesentlig betydning», er nettopp etterarbeidene fra Stortinget viktige, argumenterte Smistad. Det har også vært budskapet til både regjeringens advokater og fra advokaten til Utmarkskommunenes sammenslutning. Diskusjonen om «offentlige interesser av vesentlig betydning» er knyttet til vedtaket om å skyte alle ulvene i Julussa- og Osdalsflokkene.
Smistad uttalte at sterke motstridende interesser hadde klart å komme til en enighet i Stortinget om ulveforvaltningen, og at det i seg selv er en seier for demokratiet. Stortinget har dessuten klare forventinger til forvaltningen av ulv og føringene fra Stortinget har preg av instruks, fortsatte han.
Ulvesonen gjør det mulig for staten å målrette tiltak både for bevaring av ulv og tilpasning av driften for husdyreiere, sa Smistad. Han la til at jaktutøvelse også er en «offentlige interesse av vesentlig betydning», ikke bare en interesse for grunn- og skogeiere. Jakta gir ringvirkninger for lokalsamfunnet, bidrar til økt folkehelse og er en trivselsskapende sosial aktivitet. I tillegg har elgjakta en samlet verdi på 1,4 milliarder kroner i året, og staten har en aktiv politikk for at befolkningen skal ha tilgang til jakt, la Smistad til.
For den gårdbrukeren som rammes av ulveangrep på sin buskap blir følgene katastrofale, og intensiteten, omfanget og formålsløsheten ved slike angrep virker skremmende, sa Smistad, som viste til store tap av sau til ulv på Hadeland i 2017 og i Nord-Østerdalen i 2018.
Smistad understreket også at Bernkonvensjonen ikke setter statiske føringer for et lands ulveforvaltning, men snarere angir en retning. Konvensjonen kan derfor være gjenstand for tilpasninger for det enkelte land som slutter seg til den.
Når vi i Norge har en ulvesone hvor det skal legges til rette for at ulven skal yngle innenfor, men ikke utenfor, er den geografisk differensierte forvaltningen tiltaket som skal tilfredsstille bernkonvensjonens krav om at formålet med å skyte ulv ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte, sa Smistad.
Han viste også til uttalelser fra Bernkonvensjonens sekretariat at det er vanskelig, om ikke umulig, å på forhånd definere hva «offentlige interesser av vesentlig betydning» betyr. Han sluttet seg også til forståelsen om at flere private interesser samlet sett kan utgjøre «offentlige interesser av vesentlig betydning».
Så gikk ordet til WWF-advokat Carl Philip Fleischer. Han uttalte at hvis det er lovlig forvaltning at ulven som art forblir klassifisert som «kritisk truet» på Artsdatabankens rødliste, så trues rettssikkerheten for naturverdiene.
Det norske bestandsmålet er satt til fire til seks årlige valpekull av arten, og forvaltningen i Norge praktiseres slik at hvis målet blir oppnådd, kan rovviltnemndene åpne for lisensfelling. En slik praksis fører til at ulven alltid vil være truet i Norge, ifølge regnemåten som ligger til grunn for rødlista.
Fleischer mener denne praksisen ikke kan være lovlig, fordi staten ikke har fått gjennomført noen selvstendig nasjonal vurdering av hva som skal til for at ulven i Norge skal være levedyktig isolert sett fra den felles svensk-norske ulvebestanden. Det staten derimot har gjort, er å bestille en slik vurdering fra forskerhold og fått som svar at det ikke gir mening å snakke om den norske bestandens levedyktighet løsrevet fra ulvene i Sverige.
Siden ingen vet hva som skal være definisjonen på levedyktighet for ulv i Norge, kan det heller ikke etterprøves i en domstol om staten faktisk etterlever sitt ansvar for å ta vare på ulven. Da må staten ta i litt mer, og sørge for at det finnes et antall ulver i Norge som man med mye større grad av sikkerhet kan fastslå at risikoen for at ulven skal forsvinne fra Norge er ubetydelig, var Fleischers argument.
Fleischer viste til at svenskene har beregnet en gunstig bevaringsstatus for ulven, og at den medfører at det til enhver tid må være minst 340 ulver i Norge og Sverige – og at en ulv fra Finland eller Russland må få sine gener inn i den svensk-norske bestanden hvert femte år. Genene fra en innvandrerulv regnes som etablert i den svensk-norske bestanden når innvandreren har fått barnebarn.
Den svenske forvaltningen baserer seg på at det skal være minst 300 ulver i Sverige og minst 40 i Norge. Dette mener WWF er for dårlig av Norge
WWF mener det ikke er deres oppgave å si noe om hvor mange ulver det må være i Norge for at nasjonens forpliktelser skal være oppfylt, men det kunne synes som at Fleischer var villig til å godta den svenske forutsetningen om at det er tilstrekkelig med 340 ulver i Norge og Sverige og en innvandrer hvert femte år.
Det framsto som uklart om det ville være helt greit for Fleischer og WWF med et minstekrav om minst 170 ulver i begge land, og i så fall blir vil ikke den felles svensk-norske bestanden bli verken mer eller mindre truet enn hva forvaltningen i de to landene i dag legger opp til.
Fleischer stilte spørsmål om hva som hadde vært situasjonen hvis departementet ikke hadde gitt grønt lys til å skyte alle dyra i flokkene i Osdalen, Julussa, Kynna og Aurskog. (De to siste ble skutt i år.)
Hvis målet med lisensjakta er gjøre ulvene mer redde for folk, kunne en for eksempel vurdere å skyte bare halvparten av individene i flokkene, foreslo Fleischer, og la til at det ikke er bevist at noen disse uttakene har gjort situasjonen enklere for verken beitebrukere, jegere eller lokalbefolkningen.
Det finnes mye kunnskap om ulven i Norge, sa Fleischer, problemet er bare at den ikke brukes i fastsettelsen av bestandsmål eller arrondering av ulvesonen. Og han la til: Det eneste man sitter igjen med er at ulven er «kritisk truet» på rødlista.
WWFs krav er diffust, en anmodning til Høyesterett om å ta grep på en måte som gir mer ulv.
Så var det Erlend Haaskjold, også han WWF-advokat, sin tur til å komme med sine avsluttende innspill. Han konsentrerte kommentarene til å handle om skytingen av ulvene i Julussa og Osdalen, og om dette kan være lovlig med henvisning til naturmangfoldlovens paragraf 18 c, som vi denne gang refererer i sin helhet:
«Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning, [men] bare hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Det skal vekt på om bestandsmål som er vedtatt i Stortinget er nådd.»
Den siste setningen om bestandsmålet ble lagt til av Stortinget i juni i fjor, men det så ut til å være konsensus i retten om at setningen uansett ikke spiller noen rolle for forvaltningen av ulv i Norge.
Haaskjold fremmet et budskap om at når man skal forstå hva «offentlige interesser av vesentlig betydning» dreier seg om, så må man se hen til ordene som kommer like før i lovteksten, nemlig «allmenne helse og sikkerhetstilsyn».
Det ligner på nødrett, mente Haaskjold. Det må altså etter WWFs syn være en ganske alvorlig krise før det er ok å skyte ulv med henvisning til «offentlige interesser av vesentlig betydning».
Loven skal beskytte ulven fra skiftende strømninger i samfunnet, sa Haaskjold. Dermed er det ikke, ifølge ham, nok å gjennomføre aldri så grundige interesseavveininger i Stortinget, avveininger som dessuten er unndratt fra domstolskontroll.
Bestandsmålet for ulv og avgrensningen av ulvesonen er beskrevet i rovviltforskriften, men Haaskjold oppfordret Høyesterett til å ta uttrykkelig avstand fra både bestandsmål og ulvesonen som rettslige størrelser.
Det er ikke nok å beskrive dette i en forskrift, argumenterte han, og hvis Stortinget ønsker noe annet, da må Stortinget bruke lovs form. Haaskjold og WWFs budskap er altså at ulvesonen og bestandsmålet må inn i naturmangfoldloven dersom de skal kunne være lovlige. Hva som i tillegg måtte kreves etter WWFs oppfatning, synes uklart.
Asgeir Nygård fra regjeringsadokaten kommenterte WWFs avsluttende kommentarer med blant annet å si at bestandsmålet for ulv er tilstrekkelig til å oppnå lovens krav til minimumsnivå for arten: Norge kan forvalte en nasjonal bestand uansett om den er klassifisert etter rødlista som kritisk truet eller ikke. Han sa også at ulvesonen er stor nok til å huse de ulvene som Norge er forpliktet til å ha.
Nygård fortsatte med at naturmangfoldlovens paragraf 18 c ikke beskriver ekstraordinære situasjoner, men som tidligere uttrykt i løpet av rettssaken åpner for interesseavveining. Det er feil at lovens krav er tryllet om til en politisk vurdering unntatt fra domstolskontroll, sa han, og fortsatte med at Stortinget har vært inne og gjort grundige avveininger, som også tar hensyn til ulvens vern og overlevelse.
Stein Erik Stinessen, som representerer USS, kommenterte ulvesonens størrelse: Den er på til sammen rundt 20.000 kvadratkilometer i størrelse. Når vi vet at et ulverevir vanligvis er på rundt 1000 kvadratkilometer i størrelse, sier det seg selv at sonen er stor nok til mellom fire og seks årlige ynglinger.
Til Haaskjolds uttalelser om at «offentlige interesser av vesentlig betydning» er av en særlig kvalifiserende karakter, bortimot nødrett, sa Stinessen: Svaret er selvfølgelig nei, og det framgår også av Bernkonvensjonen. Det er behov for fleksibilitet. Han gjentok også sitt poeng fra tidligere i rettssaken at Bernkonvensjonens sekretariat har anbefalt sveitsiske myndigheter å innføre nettopp bestandsmål og soneforvaltning.
Avslutningsvis ba altså WWF Høyesterett om å konkludere med at alle regjeringens vedtak for lisensfellingsperioden vinteren 2017/18 er ugyldige, mens Klilma- og miljødepartementet og partshjelperne ba Høyesterett la vedtakene bli stående.
Noen avsluttende betraktninger: I april 2017 vedtok Stortinget å be regjeringen «foreta en faglig gjennomgang av den norske delbestanden av ulv». En gruppe biologer og jurister fikk oppdraget, og avviste det som meningsløst. Denne gangen har Høyesterett i praksis fått samme oppdrag.
Det WWF ber Høyesterett om, er å foreta en autoritær og teknokratisk overstyring av beslutninger fattet av de folkevalgte på Stortinget. WWF ønsker en vesentlig skjerping i tolkningen av naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen.
Klima- og miljødepartementet og deres partshjelpere ber Høyestrett slå fast at de folkevalgtes omfattende arbeid for å finne et kompromiss mellom motstridende hensyn er godt innenfor lovens rammer.
Høyesteretts dom er ventet i slutten av april.
Bildet øverst i artikkelen viser generalsekretær i WWF Verdens naturfond Karoline Andaur. Foto: Haakon Nordvik/WWF