Torsdag var det klart for dag to i Høyesterett i saken mellom WWF og Klima- og miljødepartementet. Det meste av dagen gikk med til å diskutere innholdet i begrepet «offentlige hensyn av vesentlig betydning».
Ulvefellingskvotene vinteren 2017/18 var nemlig de første som var satt delvis med utgangspunkt i naturmangfoldlovens paragraf 18 c, og vi siterer paragrafen slik den lød inntil i fjor sommer.
«Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning, [men] bare hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.»
Vinteren 2017/18 vedtok Klima- og miljødepartementet at til sammen 42 ulver kunne felles i Norge. 28 dyr ble felt. For første gang på mange år vedtok departementet dessuten at hele flokker kunne tas ut. Julussa- og Osdalsflokkene, som hadde tilhold i hovedsak utenfor ulvesonen kunne felles. Disse flokkene utgjorde 19 av ulvene som ble skutt.
På rettssakens første dag hadde den ene av WWFs advokater, Carl Philip Fleischer, argumentert for en påstand om at ulven når som helst kan bli utryddet fra Norge og at Høyesterett bør pålegge Stortinget å vedta et minimumsmål for ulv som er høyere enn i dag.
Andre dag var det i hovedsak Erlend Haaskjold som førte ordet på vegne av WWF. Han viste til at det norske begrepet i loven – «offentlige hensyn av vesentlig betydning» – er en tillemping av Bernkonvensjonens begrep «overriding public interests». En forsøksvis oversettelse av dette kan være offentlige hensyn som overstyrer alt annet.
Det var paragrafen om «offentlige hensyn av vesentlig betydning» som ble brukt til å tillate at alle ulvene i Osdalen og Julussa kunne skytes.
Paragraf 18 c kan ikke være en sekkepost for alt annet som ikke passer inn under hensynet til å avverge skade på husdyr og tamrein, argumenterte Haaskjold. Det å unngå skader på tamdyr hører inn under en annen paragraf, nemlig naturmangfoldlovens paragraf 18 b.
Advokaten gikk gjennom en del mulige grunner til å tillate å skyte ulv, eksempelvis forutsigbarhet og konfliktdemping, økt tillit til forvaltningen (med andre ord staten), jakt som rekreasjon og inntektskilde og et politisk vedtatt ønske om spredt bosetting. Han viste til at departementet i sitt vedtak hadde tillagt alle tillagt momentene en viss vekt, men at ingen av dem isolert sett ga grunn til å skyte ulvene i Julussa og Osdalen.
Naturmangfoldloven ble del av norsk lovverk i 2009. Siden har Stortinget i flere runder spesifisert hvordan loven skal forstås, spesielt når det gjelder rovdyr – eksempelvis gjennom rovviltforliket fra 2011 og gjennom en endring i rovviltforskriften fra 2017 som åpner for at «offentlige hensyn av vesentlig betydning» kan tas hensyn til når kvoter for lisensfelling av rovdyr skal settes.
Haaskjold argumenterte for at forarbeidene til loven (før 2009) må være viktigere enn presiseringene som er kommet fra Stortinget i ettertid. Han mener også at forpliktelser opp mot Bernkonvensjonen er viktigere enn en enn flertallsmerknad fra en komité på Stortinget.
Tillit til forvaltningen ikke er en «overriding public interest», uttalte advokaten. Som tilhører lurer man på om ikke WWF har rikelig med erfaring fra andre land hvor man virkelig får erfare og forstå hva alternativet til tillit til forvaltningen er. Det er mange land som har bestander av globalt sett alvorlig utrydningstruede rovpattedyr og hvor befolkningen har veldig liten tillit til staten – kanskje til og med så liten tillit til staten at det i seg selv blir en fare.
Er det ikke nettopp tilliten til staten som har gjort at Norge har klart seg såpass godt gjennom pandemien?
I Norge er vedtatt forvaltning at det ikke skal være ynglende ulv utenfor ulvesonen. Denne forvaltningen er grunnleggende uriktig, mener WWF. Stortinget har også vedtatt et bestandsmål på mellom fire og seks årlige valpekull av ulv, men som det het i Haaskjolds utsagn: «Bestandsmål er bare hjelpestørrelser og har ingen betydning for rettsforståelse og rettslig forvaltning.»
Advokaten framholdt videre at verken ulvesone eller bestandsmål har noen konfliktdempende effekt.
Det er her det skytes inn at pandaen, dyret som opptrer i WWFs verdenskjente logo, er nesten utelukkende tilpasset en diett av blad og unge skudd av bambus, ifølge Store norske leksikon.
– Det er bambus! utbrøt Haaskjold da han skulle beskrive hvor forferdelig håpløs han mener soneforvaltningen og bestandsmålet er i rettslig sammenheng. Hadde det ikke i disse dager vært pandemi som gjør at rettssaken gjennomføres over Internett, ville det kommet et utbrudd av humring i salen, såpass er sikkert.
Det er fredning og konvensjon som er viktig, fortsatte Haaskjold. Budskapet om at alt som har hendt i saken på Stortinget siden 2009 var tydelig.
Så, hvilke hensyn er legitime som «offentlige hensyn av vesentlig betydning»? WWF-representanten trakk fram skade på person, vesentlig skade på eiendom eller svært uheldige konsekvenser for flora eller fauna. Det kan her bemerkes at der hvor ynglende ulv har fått etablere seg i Norge, har driftsformen med sau på utmarksbeite forsvunnet, og en kan undres på om gjengroing av beiter er vesentlig nok skade på flora eller fauna for WWF.
Paragrafen om «offentlige hensyn av vesentlig betydning» skal nettopp være en snever unntaksregel, for å kunne gjøre noe med en akutt, vanskelig eller farlig situasjon, fortsatte Haaskjold.
Han argumenterte videre for at soneforvaltningen var helt avgjørende da departementet vedtok å skyte alle dyra i Osdals- og Julussaflokkene. De lå nemlig i hovedsak utenfor sonen. Men denne typer betraktninger var forlatt av departementet når Slettåsflokken, som i sin helhet hadde tilhold innenfor sonen, ble vedtatt eliminert året etterpå.
Folk er villige til å godta det meste av illiberale og urettferdige regler, så lenge det er forutsigbarhet, argumenterte han videre. (Det høres utrolig ut, men det var i hvert fall slik denne skribenten oppfattet det som ble sagt.) Men norsk ulveforvaltning følger ikke noen entydig linje, og for Haaskjold syntes det tilfeldig hvilken begrunnelse som har blitt gitt for å tillate lisensfelling av hele flokker siden vedtaket fra 2017.
Deretter var det Carl Philip Fleischer sin tur å si noen noen ord før WWFs hovedinnlegg var ferdig. Han understreket at det er en grunn til at ulven er vernet, og det er at det er konflikt rundt arten. Det er ingen store villmarksområder igjen i Europa, det meste er allerede tatt i bruk av mennesker. Det er derfor det er behov for nye måter å sameksistere med rovdyra på, sa han. Han viste til at det er mange årsaker til konflikt knyttet til store rovdyr, men at det ikke er alle som er legitime å ta hensyn til.
Bestandsmål og soneforvaltning er ikke hensyn som er verdt å legge vekt på, argumenterte Fleischer. Han ønsker derfor mer samarbeid med Sverige for å forvalte en felles ulvebestand.
Med dette var andre dag i retten så godt som ferdig, men den siste halvtimen fikk regjeringsadvokat Asgeir Nygård komme med noen frampek til hva som blir innholdet gjennom rettssakens tredje dag.
Nygård omtalte WWFs innlegg i onsdag og torsdag som «et generaloppgjør med norsk rovviltpolitikk», og la til at motparten ikke i det hele tatt hadde nevnt rovviltforskriften. Den er, mente Nygård, selve verktøyet som skaper en helhet i de demokratisk forankrede interesseavveiningene fra Stortingets side, avveininger som ligger godt innenfor rettslige og faglig forankrede rammer.
Og det får vi høre mer om i neste artikkel.