«På den tredje dag skilte Gud mellom hav og tørt land på jorden», heter det i Skapelsesberetningen.
På den tredje dag i Høyesterett, fredag, under saken mellom WWF og Klima- og miljødepartementet om norsk ulveforvaltning var det regjeringsadvokatenes tur til å fortelle om hvordan soneforvaltningen for rovdyr ble til – forvaltningsmodellen som går ut på å skille mellom rovdyr og husdyr i utmarka.
Rettssaken handler om ulvefellingsvedtak som ble fattet for vinteren 2017/18. Da vedtok departementet at til sammen 42 ulver kunne felles i Norge. 28 dyr ble felt. Regjeringen bestemte i tillegg at to hele ulvflokker kunne tas ut. Alle dyra i Julussa- og Osdalsflokkene, som hadde tilhold i hovedsak utenfor ulvesonen, kunne skytes. Det utgjorde til sammen 19 ulver.
Nå er vi kommet så langt inn i rettssaken at det er lurt å lese referater fra de to foregående dagene for å forstå hva som diskuteres den tredje dagen. Vi anbefaler derfor:
- LES OGSÅ: Oppsummering av dag én i Høyesterett
- LES OGSÅ: Oppsummering av dag to i Høyesterett
Asgeir Nygård, den ene av regjeringens to advokater i retten, omtalte dagen i forveien WWFs innvendinger mot fellingsvedtektene som et «generaloppgjør med norsk rovviltpolitikk». Fredag var tiden kommet for å redegjøre i detalj for nettopp denne politikken og dens tilblivelse.
Nygårds budskap handlet om at vektingen mellom hensynet til rovdyr og hensynet til folk og bufe (og tamrein) er demokratisk forankrede interesseavveininger fra Stortingets side, som er godt innenfor rettslige og faglige rammer.
I Norge etablerte ulven seg på nytt på begynnelsen av 1980-tallet etter å ha vært erklært utryddet i mange år. Fra andre land hvor ulven har etablert seg på nytt og hvor bestandens vekst ikke blir regulert av mennesker er det kjent at antall dyr typisk øker med mellom 20 og 30 prosent hvert år. Dette gir en dobling av antall dyr omtrent hvert fjerde år.
Nå er ulvene i Norge og Sverige svært innavlet, og det er ikke lett å si hva det eventuelt måtte bety for veksten i bestanden. Men regelen forblir den samme: Jo flere ulver det finnes i et land, desto større blir den årlige tilveksten.
Nygård påpekte også at jo strengere kravene blir for å tillate at ulv skytes, jo raskere øker bestanden. Hvis dagens politikk blir kjent ulovlig i Høyesterett, må Stortinget igjen på banen og fastsette ny politikk innenfor de nye rammene som Høyesterett måtte komme til å sette.
WWFs advokat Carl Philip Fleischer hadde på rettssakens første dag klaget over at ulven som art er oppført som «kritisk truet» på Artsdatabankens rødliste for Norge. Til dette svarte Nygård entydig at rødlista ikke er et forvaltningsdokument for den norske staten.
Her kommer ei liste over flere poenger som Nygård trakk fram:
- Allerede i 1986, da Norge ratifiserte Bernkonvensjonen var det klart for norske myndigheter at ulvebestandens vekst må reguleres for å ivareta for å ivareta andre samfunnsinteresser enn bare hensynet til rovdyras levedyktighet.
- Sverige har et mål om å ha minst 300 ulver til enhver tid, med en forutsetning om at det finnes minst 40 ulver i Norge. WWF mener dermed at Norge bidrar for lite til opprettholdelsen av ulvestammen. Til dette sa Nygård at begge land må bidra, men det krever ikke dobbel dekning.
- Bernkonvensjonen åpner for å ta hensyn til både lokal kultur, næringsvirksomhet og folks rekreasjon, for eksempel gjennom jakt.
- Konvensjonen inneholder ingen formulering om levedyktighet eller bærekraft for ulvebestanden, verken i norsk sammenheng eller for den felles norsk-svenske bestanden. Det er heller ikke noe krav om at en bestand skal oppfylle noe spesifikt nivå på rødlista.
- Ulven er en generalist som klarer seg i svært forskjelligartede omgivelser. Det er ingenting som tyder på at det i framtida ikke kommer til å være egnede leveområder for ulv i Norge.
- Om svenskene skulle bestemme seg for at de ønsker flere ulver, er det ingenting i konvensjonen som medfører at Norge må øke sin nasjonale bestand for å holde tritt med nabolandet.
- Den felles norsk-svenske ulvebestanden må ha nye ulver med friske gener som vandrer inn fra Finland eller Russland for å overleve på lang sikt. Siden Sverige totalt sett ligger nærmere Finland, er det logisk at det er flere ulver i Sverige. (Sverige er dessuten større i areal enn Norge.) Norge har en annen tradisjon for utmarksbeite enn Sverige, og svenskene er dessuten med i EU, og er derfor bundet av det såkalte arts- og habitatdirektivet. Norge har en annen form for suverenitet i ulvespørsmålet enn Sverige.
- Norge, Sverige og Finland har et utstrakt samarbeid om rovdyrovervåkning. Det er stor informasjonsflyt om både antall dyr og om dyras genetiske helse.
- Den norske forvaltningen av ulv har aldri vært gjenstand for kritikk fra Bernkonvensjonens organer, og heller ikke fra svenske forvaltningsmyndigheter de siste 20 årene.
- Allerede i 1989 godtok Bernkonvensjonens organer konseptet med soneforvaltning, slik som det praktiseres i Norge.
Slik kunne vi ha fortsatt med flere punkter, men hopper ut av listeformatet for å ta for oss konseptet «offentlige hensyn av vesentlig betydning», som også ble mye diskutert på rettssakens andre dag.
Stortinget har nemlig vedtatt i naturmangfoldloven at ulv kan skytes for å innfri «offentlige hensyn av vesentlig betydning». Dette er en norsk tilpasning til Bernkonvensjonens åpning for å kunne skyte ulver for å ivareta «overriding public interests». Nygårds poeng i denne sammenhengen var at det ligger en del fleksibilitet i formuleringen om «overriding public interests», som igjen åpner for skjønn. Blant annet handler dette om at staten gjennom sin politikk må oppnå lokalbefolkningens aksept for at store rovdyr kommer tilbake etter å i lang tid ha vært mer eller mindre borte. Bernkonvensjonen anerkjenner at dette er ekstremt komplisert, argumenterte Nygård.
Gjennom mer enn 30 år har Stortinget jobbet med en politikk som skal søke å dempe konfliktene knyttet til rovdyra. Samtidig har antallet rovdyr i Norge økt og etter hvert stabilisert seg, nettopp fordi politikken har tillatt at en del rovdyr blir skutt.
En del av denne politikkutviklingen over tid har medført at sauebønder må legge ned i områder som er satt av til at rovdyra skal få yngle. Det har igjen ført til at tapene til rovdyr går ned i områdene hvor sauebøndene har gitt opp. Eller som Nygård formulerte det: Geografisk differensiert forvaltning fungerer, og tapstallene for sau tatt av ulv har gått med.
Samtidig, i løpet av årene som har gått siden ulven etablerte seg på nytt i Norge og Sverige på 1980-tallet, har forståelsen av hva konflikten knyttet til ulven går ut på blitt mer nyansert, ifølge Nygård. Det er flere hensyn enn sauer som blir revet. Det er også folk som mister hundene sine, mer konkurranse om jaktbart vilt og mange føler seg utrygge med store rovdyr i nærmiljøet.
Derfor, argumenterte Nygård, er det konfliktdrivende å ikke ha et bestandsmål for ulv. Det skal være bestandsregulering, men det skal ikke true overlevelsen av arten på lang sikt.
Stortinget har ved flere anledninger understreket at de vedtatte bestandsmålene for rovdyra skal følges. Det betyr at når Stortinget har vedtatt at det skal være mellom fire og seks årlige valpekull av ulv, så skal det skytes ulver når det blir flere ynglinger.
- LES OGSÅ: Hvorfor trenger vi tillit til staten? (Og en digresjon om at WWF bruker pandaens mat som skjellsord)
Regjeringsadvokat Elisabeth Stenwig argumenterte for at soneforvaltning ikke er i strid med naturmangfoldloven. For ulvens del betyr soneforvaltning at det ikke skal legges til rette for reproduserende ulver utenfor ulvesonen. Hovedgrunnen til det er at det skal være mulig å drive aktivt utmarksbeite i Norge.
De to revirene hvor alle dyra ble skutt i januar 2018, Julussa og Osdalen, ligger begge i et område som har vært foreslått som en del av ulvesonen – både i 2004 og 2016. Men begge gangene har Stortinget kommet til at disse arealene ikke skal prioriteres til ulv. Stenwig påpekte at de to revirene ble tatt ut bare ett og et halvt år etter at Stortinget bestemte at disse områdene ikke skal være ulveområder.
Hun redegjorde også for hvordan det er blitt en gradvis større forståelse av akkurat i hvor stor grad ulv fortrenger ikke bare sau på utmarksbeite, men også andre måter å høste utmarkas ressurser på – først og fremst jakt.
Så, tilbake til «offentlige hensyn av vesentlig betydning». WWF har kritisert regjeringen for ikke å i hvert enkelt vedtak om lisensfelling av hele ulveflokker gjør rede for alle detaljer i hva som er «offentlige hensyn av vesentlig betydning». Grunnen til det, forklarte Stenwig, er at sentrale deler av disse interesseavveiningene allerede er gjennomført av Stortinget.
Når det gjelder ulvenes antall og leveområder, vet forvaltningen alt som er verdt å vite om hvert eneste individ av ulv, fortsatte Stenwig. Når man har så god kontroll over antallet, har myndighetene vurdert at det er viktigere å løse innavlsproblemene, snarere enn å øke antall dyr i bestanden. Det er også motivasjonen bak å flytte den mye omtalte Elgå-ulven fra Østerdalen til Østfold, slik som skjedde tidligere i år. Videre ble det senest i 2019 laget en avtale om felles finsk, svensk og norsk samarbeid om kunnskapsutveksling mellom landene.
Man kan ikke tolke Bernkonvensjonen slik at man ikke kan gjøre sammensatte vurderinger, sa hun videre, og pekte videre på at selv om det gjennom årene har vært flere rettssaker om ulveforvaltningen i Norge, så er det ingen domstol som hittil har ment noe annet enn at det å true bestandens overlevelse må knytte seg til den felles norsk-svenske bestanden.
Hvis det eneste målet med rovdyrpolitikken hadde vært å ta hensyn til rovdyras overlevelse, hadde utviklingen mot veldig store bestander gått i et helt annet tempo enn hva det har gjort hittil, argumenterte Stenwig. Men målet er snarere å oppnå en god tilstand på sikt for ulven, og det er ikke ulovlig å regulere bestandens størrelse underveis, sa hun. Det er lov å forsinke bestandens utvikling mot levedyktighet og sågar å gå flere skritt tilbake. Dette i motsetning til hva som er lov i EU-landene, som er styrt av arts- og habitatdirektivet.
Hun minnet også om at det ikke finnes noen entydig definisjon for hva levedyktighet av en bestand egentlig betyr.
Da argumentasjonen var kommet såpass langt kunne høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie ønske «God helg!».
Og med budskapet om at ingen egentlig vet hva det betyr at en bestand er levedyktig, ønsker vi her i Rovdyr.org også god helg!
Bildet av ulv øverst i artikkelen er tatt av Trond Burud og brukes med fotografens tillatelse.