Onsdag var første dag i Høyesterett i saken hvor WWF hadde saksøkt Klima- og miljødepartementet for ulvefellingskvotene vinteren 2017/18.
Hele dagen gikk med til at WWFs advokat Carl Philip Funder Fleischer argumenterte for at den norske ulveforvaltningen ikke i tilstrekkelig grad garanterer for at ulven ikke skal bli utryddet i Norge.
Ulven i Norge og Sverige etablerte seg på nytt på første halvdel av 1980-tallet i traktene rundt Trysil etter å ha vært regnet som utryddet i mange år. Siden har bestanden vokst litt i rykk og napp og de siste årene stabilisert seg på rundt 400 dyr.
Skjønt stabilisert «seg», som i at tallet er stabilt av «seg selv», blir ikke riktig å si. Ulven holdes på dette nivået gjennom skyting.
Vinteren 2017/18 kunne til sammen 42 ulver felles i Norge. 28 dyr ble felt. Regjeringen åpnet også for at alle dyra i ulveflokkene i revirene Julussa og Osdalen kunne skytes.
Mye av innlegget til Fleischer handlet om hva som menes med begrepet «bestand». Han begynte med å fastslå at begrepet «bestand» betyr «en gruppe individer av samme art som lever innenfor et avgrenset område». Og drøftingen av begrepets innhold endte også der: «en gruppe individer av samme art som lever innenfor et avgrenset område».
Han gikk gjennom hvordan det er opplagt at ulver i Sverige og Norge tilhører samme bestand, men at det også er mulig å snakke om ulvene i Norge som en bestand.
I fjor, for et snaut år siden, kom et forskerpanel fram til at det ikke gir mening å snakke om levedyktighet for den norske ulvebestanden isolert sett. Det var Fleischer helt enig i, men unnet seg likevel å karakterisere forskerne for å ha «en biologisk slagside». Var det for få jurister blant ulveekspertene?
Fleischer argumenterte for at det må settes et minstekrav for hvor stor bestanden skal være i Norge. Minstekravet er i dag tre helnorske valpekull og to ynglinger i grenserevirer, eventuelt fire helnorske ynglinger – ynglinger i grenserevirer telles som en halv yngling.
Det er Stortinget som har bestemt minstekravet, men Fleischer argumenterte for at Høyesterett må bestemme at Stortingets minstekrav er for lavt.
Dette minstemålet må ifølge Fleischer medføre «en god bestandstilstand» i Norge. Han sa ikke konkret hva det innebærer, men ville gjerne bli trodd på at minst 150 individer med helnorsk tilhold var et tilfeldig valgt tall.
Svenske myndigheter har fastsatt at den svenske bestanden ikke skal understige 300 individer. Da har de tatt med i beregningen at det til enhver til skal finnes minst 40 helnorske ulver. Dette er også det Norge baserer seg på, og Fleischer argumenterte for at Norge burde foreta en egen selvstendig vurdering av hvor mange ulver Norge bør ha, basert på hvor mange som til enhver tid kan antas å leve i Sverige. Men det betyr ikke at Norge bør ha like mange ulver som Sverige.
Fleischer framholdt også at den norske forståelsen av hva det vil si at en bestand ikke er truet er mangelfull. Et vedtak om felling av ulv kan verken true den felles svensk-norske bestanden eller den nasjonale, argumenterte han.
I og med at antall ulver som er dokumentert i Norge holdes på rundt 100 individer, kan tilfeldigheter gjøre store utslag. Fleischer ønsker en større margin, slik at for eksempel smittsomme sykdommer ikke plutselig tar livet av nesten alle.
På spørsmål fra en av dommerne av hva som var hovedbudskapet i innlegget, svarte Fleischer at målsetningen med Bernkonvensjonen er at bestanden i Norge må ligge på et høyere nivå nasjonalt enn «kritisk truet», slik som Rødlista beskriver tilstanden nå.
Norge tolker en unntaksbestemmelse i loven så bredt at det ikke er noen sikkerhetsmargin igjen for den norske bestanden, og i tillegg bruker Norge opp for mye av marginen for hele den sør-skandinaviske bestanden, uttalte Fleischer.
Han understreket at selv om bestanden i Norge ligger under det nivået som WWF ønsker, kan skadefellinger tillates. Men jo flere staten åpner for å skyte, desto bedre må staten begrunne. Og gitt at den svensk-norske bestanden er innavlet, er et stabilt eller synkende antall dyr skadelig for bestandens overlevelse.
Fleischer trakk sammenligninger til både svensk, dansk, sveitsisk og EUs ulvepolitikk, og i sammenligning med disse landene er det vanskelig å se for seg at WWF i det hele tatt kan tenke seg en politikk for ulven som er verre enn den norske.
Det er nesten slik at en må minne seg selv på at ikke engang utryddelsespolitikken for ulv i årene 1845 til 1971 klarte å effektivt utrydde ulven fra Norge. Senest i dag oppdaterte Rovdata ulvetelleren med 96 individer i Norge så langt i vinter.
Bildet øverst i artikkelen viser, fra venstre, Marte Conradi og Karoline Andaur fra WWF Verdens naturfond og advokatene Carl Philip Fleischer og Erlend Haaskjold. Foto: WWF