Mange, særlig innbyggere i Oslos østlige bydeler, har et kjærlighetsforhold til grafittiverket «SÆDFUCK» på Bøler. Skriften på betongen under brua ved T-baneholdeplassen i forstaden dukket først opp i 1986, og er gjennom årenes løp blitt forsøkt fjernet flere ganger.
Men hver gang «SÆDFUCK» forsvinner, dukker den opp igjen etter kort tid. I 2016 kunne Aftenposten proklamere intet mindre enn at «Sædfuck overlever alltid» etter at Bymiljøetaten bestemte å bevare den folkekjære ordsammensetningen.
Men hvorfor skriver Rovdyr.org, som ellers så insisterende vier seg til artikler om rovviltforvaltning og allsidig utmarksbruk, om skriblerier på en betongvegg i hovedstaden?
Jo, det er fordi at mindre enn 1000 meter i luftlinje fra «SÆDFUCK», så har Oslo fått sitt første rovdyravvisende strømgjerde oppført etter 2018-forskriften for denne typen innhegning.
Mannen som står ansvarlig for å sette opp gjerdet er Jon Stabekk. Han er også er avtroppende leder for Østfold lokallag av Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk.
Kraftig spenning
Den som måtte ankomme Bøler ved hjelp av T-banen, kan for eksempel gå oppover langs Utmarkveien opp mot Haraløkka og ende opp ved Sørli besøksgård, som eies av Oslo kommune og driftes av Bymiljøetaten.
– Dette er det mest urbane rovviltgjerdet jeg har satt opp, sier Jon Stabekk, som i tillegg til å være lokallagsleder for Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk også er daglig leder for Ht Gjerder Østfold og Akershus AS.
Gjerdet skal beskytte sauene som beiter på besøksgården mot ulv. I skogen like inntil Sørli ligger nemlig Østmarka, hvor det finnes en revirmarkerende ulveflokk. Rundt besøksgården ligger turstiene tett i tett til glede for mosjonister, både voksne og barn.
Foreldre må passe godt på nysgjerrige barn som måtte ønske å klappe søyer eller lam, for kommer en lekelysten krabat borti strømgjerdet, får ungen støt på minst 4500 volt.
– Jeg har fått sånne støt flere ganger. De første gangene kjenner du det godt, for å si det slik, men du venner deg til det, sier Stabekk.
– Det føles litt som et kraftig kjerringstøt, sånn som du får om du slår albuen på en spesiell måte, sier han.
(For eventuelle lesere som misliker den kjønnede termen «kjerringstøt», kan det opplyses at det også er mulig å bruke ordet «enkemansstøt» om samme fenomen, ifølge Store norske leksikon.)
Undervisning for byfolk
Bestyrer ved Sørli besøksgård Ragna Kronstad forteller at det for tida er 13 sauer totalt på bruket, og at det til enhver tid vil være et sted mellom 10 og 20 sauer innenfor hegnen, i tillegg til høner og kaniner. Den kommunale besøksgården har vært i full drift siden september i fjor.
– Sørli besøksgård har som mål å invitere til læring om hvordan maten blir til. Vi ønsker å vise hele veien fra jord til bord, og hele kretsløpet med beitedyr, ressursbruk, kompostering og så videre, sier Kronstad.
– Er dere urolige for at folk skal få et kraftig støt om de kommer borti gjerdet?
– Vi skilter godt og opplyser om at det er kraftig strøm i gjerdet, så vi regner med det vil gå bra, sier Kronstad.
Stabekk har holdt på med å sette opp rovviltavvisende gjerder i tre år. I fjor satte firmaet opp til sammen én mil rovdyrgjerder på sju ulike steder i Østfold, Akershus og Oslo. Bakgrunnen hans er fra gardsdrift i Halden kommune med korn, gris og skog, samtidig som han har jobbet som byggmester.
Når Stabekk har som en del av levebrødet å sette opp gjerder mot ulven, henger det også sammen med motstand mot den rovdyrpolitikken som føres og som har vært ført siden ulvens tilbakekomst til sørlige deler av Norge og Sverige på 1980-tallet.
– Det handler litt om å skaffe seg førstehåndserfaring med denne typen gjerder og hvor godt de fungerer. For ti år siden var det vanlig å kalle det «rovdyrsikre gjerder», men i dag vet man bedre, så nå heter det «rovdyravvisende gjerder», sier Stabekk.
– I tillegg misliker jeg at forvaltningen og politikerne pådytter en merkostnad på dem som driver med beitedyr i ulvesonen, utgifter som bønder i andre deler av landet ikke trenger å håndtere. De sier de kompenserer for alle utgiftene, men de gjør jo ikke det.
Kilometerlangt
Støtten til rovdyrgjerdene utbetales av Statsforvalteren, tidligere kjent som Fylkesmannen. Støtten går til å sette opp gjerdene, men merarbeid knyttet til inspeksjon og ikke minst vedlikehold av gjerdene må bekostes av beitebrukeren selv.
Rådgiver Sigurd Bakken ved klima- og miljøvernavdelingen hos Statsforvalteren i Oslo og Viken sier han ikke har fullstendig oversikt over hva som kan være satt opp av rovdyrgjerder i Oslo lenger tilbake i tid enn ti år, men antar det ikke kan være snakk om særlig mange.
– Det har vært flere revisjoner av standarden for rovviltavvisende gjerder de siste 20 årene, så det som måtte være eldre enn 10 år er nødvendigvis ikke sammenlignbart, sier Bakken.
– Det er satt opp et rovdyravvisende gjerde i forbindelse med dyrene på Bogstad gård i Sørkedalen i 2017, opplyser han.
Sørli besøksgård har søkt Statsforvalteren og fått tilskudd på 140 000 kroner til å sette opp 1400 meter gjerde. Tre firedeler av pengene betales på forskudd, resten kan betales ut når gjerdet er godkjent. Gjerdet på Sørli besøksgård er til slutt blitt omtrent 950 meter langt, ifølge Stabekk.
Gjengroing
Ht Gjerder er i stadig dialog med forskere i ved Norsk institutt for bioøkonomi for å utarbeide gjerdesystemer som fungerer bedre. Dagens forskrift for rovviltavvisende gjerder krever at det langs hele gjerdet skal gå en strømførende bunntråd som ligger maksimalt 20 centimeter over bakken.
– I vekstsesongen går det ikke mange ukene før gress og buskvekster gror 20 centimeter, og denne bunntråden, eller snutetråden som den også kalles, gjør at vegetasjonen må slås langs hele gjerdet altfor ofte. Det kan bli ekstremt arbeidskrevende for en bonde som har et langt gjerde når man må gå langs hele lengden med ryddesag to ganger i måneden, sier Stabekk.
I tillegg til vedlikehold langs gjerdet, må også strømspenningen sjekkes og loggføres hver dag. Men den slags finnes det apper for, så dette krever ikke like mye tid som tidligere.
Stabekk jobber for tiden med en type gjerde det hvor nederste del av gjerdet er et nett, som fortsetter en halv meter ut fra gjerdet. Når gjerdet står ferdig, gror det igjen med vegetasjon over nettet. Dette skal forhindre at rovdyra graver seg under gjerdet for å ta husdyr innenfor hegnen.
– Det er vanlig at ulv prøver å grave seg under gjerder, men møter den en netting av metall under bakken, er det mye større sjanse for at den gir opp. Men helt trygt blir det aldri for beitedyra uansett.
En annen nyvinning, som er tatt i bruk på gjerdet ved Sørli gård, er en hengsling i gjerdemaskene som gjør sannsynligheten mindre for at gjerdet blir ødelagt dersom et tre skulle ramle ned over det.
Avventer godkjenning
Statsforvalteren har enn så lenge ikke godkjent gjerdet og ettergått at forskriften er fulgt. Det skyldes delvis korona, delvis at snøen gjør det vanskelig å kontrollere detaljene i hvordan gjerdet er plassert i terrenget. Stabekk mener at det er en vanskelig oppgave Statsforvalterens representant må gjennomføre når gjerdet skal godkjennes.
– Den dagen det kommer et ulveangrep på innsiden av gjerdet, og det vil skje før eller siden så lenge det finnes ulv i nærheten, så kommer aktivister til å møte opp og lete etter feil ved gjerdet. Så Statsforvalteren er litt mellom barken og veden, sier han.
– Hva er bakgrunnen for at du har engasjert deg og blitt lokallagsleder for en organisasjon som ikke ønsker fast tilhold av ulv i Norge?
– Jeg har vokst opp med skog og jakt. Da jeg var 13 begynte jeg å jakte duer før jeg gikk på skolen. I 2004, da ulvesonen ble vedtatt i Stortinget, var jeg med og samlet inn underskrifter mot lokalt i Halden. Allerede da forsto jeg hva som ville skje, at ulvesonen ville bli en buffersone mot resten av Norge, hvor politikerne har bestemt at det ikke skal være ulv, sier Stabekk.
Han understreker at det bare er rundt fem prosent av Norges areal som er satt av til ynglende ulv. I resten av landet er det ikke noe mål om at arten skal finnes.
– Hvis vi skal leve med ulv, må det gjøres på en slik måte at alle blir tatt hensyn til. Det kan ikke være som nå hvor vi som bor i ulvesonen får ting tredd nedover hodet uten noen form for medbestemmelse. Jeg respekterer folk som ønsker ulv, og da forlanger jeg respekt tilbake, sier han.
– I min naivitet trodde jeg den gangen for 15 år siden at ulven skulle være bare innenfor sonen og at det skulle være stående fellingsløyve utenfor sonen. Slik har vi sett at det ikke har blitt.
Løshundjakt
I 2010 mistet Stabekk en jakthund til ulv. Datoen husker han godt, det var 31. oktober. Hunden løp løst under elgjakta.
– Selv om jeg har mistet en hund til ulv, har jeg ikke sluttet med løshundjakt – og kommer ikke til å gjøre det. Jeg har lært å følge godt med på om det er observert ulv i området jeg slipper hunden.
– Mange vil nok kritisere deg for å ikke passe godt nok på hunden?
– Det får de bare gjøre. Jakta er så sterkt forankret i meg. Slutter jeg med det, så forsvinner min egen identitet. Dette er også en vanskelig by/land-sak som folk ikke forstår. Det er så forskjellige tilværelser. I mitt liv er jeg veldig ofte steder hvor det ikke finnes andre mennesker enn jeg i en radius på to kilometer, og det er ikke vanlig for folk i dag. Å nekte meg å jakte blir som en person som bor i Oslo ikke får lov til å bade noe sted i Indre Oslofjord. Jeg vet at det for mange høres ut som en søkt sammenligning, men det er ikke det for oss som lever dette livet.