Helt i begynnelsen av desember presenterte Hans K. Stenøien, professor i biologi og direktør for NTNU Vitenskapsmuseet, konklusjonene etter en ambisiøs genetisk analyse av ulver fra hele artens utbredningsområde – den største samlingen helgenomsekvenserte prøver av ulv noensinne.
Tre års arbeid og seks millioner kroner munnet ut i rapporten «Genetisk opphav til den norsk-svenske ulvestammen».
Det er blitt en del intervjuer og henvendelser for Stenøien å besvare etter at rapporten ble publisert, men han er også snar med å understreke at han svært gjerne tar imot spørsmål fra alle som måtte ha noe de ønsker klargjort knyttet til arbeidet.
– Det har vært en del som har spurt hva slags forvaltningsmessige konsekvenser funnene våre må få, sier Stenøien.
– Da gir jeg dem det samme standardsvaret: Vi er forskere og leverer kunnskapen, så er det et politisk spørsmål hva den skal brukes til. Det er opp til de folkevalgte, sier han.
Finsk immigrantulv
Rapporten kommer fram til flere konklusjoner. Den ene er at ulvestammen som holdt til i Norge og Sverige fram den ble erklært «funksjonelt utryddet» en gang på 1960-tallet ikke er særlig genetisk lik de ulvene som finnes her i dag. Den andre er at ulvene som utgjør den svensk-norske ulvebestanden har mest genetisk til felles med ulver som nå har tilhold i sørvestlige deler av Finland.
Ellers peker rapporten på to egenskaper ved ulvene i Norge og Sverige som gjør at de skiller seg ut fra det meste av ulv i andre steder av verden: De har høyest grad av innavl og lavest innblanding av gener fra hund.
Konklusjonene er i tråd med det aller meste av annen forskning som hittil er utført på ulver i Norge, Sverige og Finland de siste 30 årene eller deromkring.
– Hva er egentlig helgenomsekvensering? Hva kan det si noe om og hva kan det ikke si noe om?
– Hovedforskjellen mellom helgenomsekvensering og metoder som tidligere er brukt er datamengden en får ut av det. Helgenomsekvensering gjør at man kan se på hele arvematerialet, og det gir bedre oppløsning og presisjon, sier Stenøien.
– Vi er interessert i historiske og veldig kompliserte spørsmål som «Hvor kommer noen fra?» og «Hvem er i slekt med hvem?» og for å kunne si noe om det, så må du ha en genetisk variasjon. Hvis alle individer har nøyaktig samme arvemateriale, så er det ingen variasjon, og da kan du heller ikke si noen verdens ting. Og det er det som blir resultatet hvis du ser på bare en liten del av helheten. Motsatt, hvis du ser på veldig mye, og hvis du har en variasjon, en mutasjon, i ett eller annet gen, og du finner ett individ som har den mutasjonen, og så finner du et annet individ som har akkurat den samme mutasjonen, så kan du begynne å regne på hvor mye de er i slekt.
Mange billioner
Mutasjoner av denne typen skjer veldig sjelden. Sannsynligheten for at en mutasjon skal oppstå i løpet av en generasjon er nesten ikke-eksisterende for et gen. Men det er mange billioner gener, eller DNA-baser, i hele arvematerialet, så hvis man ser på veldig mange av disse, er det mulig å fange opp det som skjer av endringer. Motsatt, om en betrakter bare en liten del av genstrengen, så må en vente i tusenvis av generasjoner for å kunne observere noen endring.
– Når du ser på hele genomet, vil du kunne observere noen hundre mutasjoner i hver enkelt generasjon. Dette gjelder mennesker, ulv og alle arter. Så når du har høy oppløsning, er det lett å fange endringene fra en generasjon til den neste. Vi kan ikke regne på alle DNA-basene, men vi kan regne på mange titalls millioner, sier Stenøien.
Til sammen 1309 dyr inngår i datasettet som forskerne har jobbet med. Blant prøvene finnes det 99 ulveprøver fra før 1970 og 56 hundeprøver fra ulike raser. Et mindre antall andre prøver fra eksempelvis sjakal, coyote og hybrid mellom ulv og hund er også del av materialet. Det er produsert helgenomsekvenser fra 97 norsk-svenske ulver fra etter reetableringen på 80-tallet til prosjektet.
Selve uthentingen av DNA fra biologisk materiale og sekvenseringen av den har skjedd på Universitetet i København. Slektskapet mellom ulvene beregnes gjennom en matematisk modell. Fagdisiplinen som ligger bak beregningene kalles bioinformatikk. Beregningene kjøres på svært kraftige datamaskiner hos NTNU og Universitetet i København og tar dagesvis eller ukesvis å gjennomføre.
Fire varianter i Finland
Analysen som Stenøien og hans kolleger har utført har funnet fire klynger av genetisk fellesskap i ulver fra Finland. Den gruppa av ulver som ligner mest på de som er analysert fra Norge og Sverige, holder i dag til i de sørvestlige delene av Finland og omtales i rapporten som «Finland 2».
– Finnes noen mer folkelig uttrykk for hva slags type slektskap dere har funnet mellom norsk-svenske ulver og denne Finland 2-gruppa av ulver?
– Det er et relevant spørsmål, men også et spørsmål vi ikke har sett på. Du kan bruke ulike typer avstandsmål og få ut verdier for hvor nært genetisk slektskap det er snakk om. Det er vanskelig å skulle gi et svar på dette uten å kjøre egne beregninger som har til hensikt å svare konkret på et slikt spørsmål. Om jeg skal si noe om dette, på folkelig vis, vil jeg nok si at det er liten genetisk avstand mellom ulv i Norge og ulv i Finland, men den er stor nok til at den lar seg observere.
– Analysen viser til fire ulike genetiske grupperinger i Finland. Hva er det som skiller disse?
– Igjen er det liten forskjell mellom disse, og de overlapper til en viss grad. Vi har ikke gått inn i historien til disse fire ulike gruppene, men om jeg skulle gjette, så vil jeg anta at noen av dem er avledet av enkelte andre. Uansett er de genetisk sett veldig like. Vi ser uansett, når vi analyserer dataene, at det er fire genetiske klynger. Analysene blir sikrere av å dele inn på denne måten, i og med at spørsmålet vi skal besvare er hva som er det sannsynlige opphavet til den norsk-svenske ulvebestanden. Og da er det én genetisk klynge som peker seg ut som mer sannsynlig enn de andre tre klyngene som vi har observert i Finland.
– Viser analysen noe om hvor ulvene i Finland-2-bestanden kommer fra?
– Der kan jeg ikke gi noe sikkert svar, men jeg kan vise til hvor de har sin hovedutbredelse i dag, og det er altså sørvest i Finland. Den har naturligvis kommet østfra på ett eller annet tidspunkt, men om det er mer nordøst enn sørøst har vi ikke sett på, sier Stenøien.
Seks grunnleggere
Den nåværende forekomsten av ulv i Norge og Sverige stammer fra et lite antall individer:
- Nyskoga-paret (som grunnla bestanden ved yngling i 1983)
- Gillhov-hannen, som kom inn som genetisk bidragsyter i 1991
- Kynna-hannen og Galven-hannen, som begge ble påvist i 2008
- Tiveden-tispa, som sammen med en hann ble flyttet fra nord i Sverige og sørover i 2013
Disse til sammen seks ulvene regnes som grunnleggere av den norsk-svenske bestanden. Av disse er fire av ulvene med i datasettet som NTNU Vitenskapsmuseet har gransket. Hannen i Nyskoga-paret og Gillhov-hannen er ikke blant dem. Heller ikke den mye omtalte Elgå-hannen, som i januar ble flyttet fra Østerdalen til Østfold og som siden har dannet Setten-reviret i Aurskog-Høland, er med i analysen – han dukket nemlig opp etter at innsamlingsprosessen var over.
Siden Elgå-hannen ennå ikke har fått barnebarn, regnes han ikke som en genetisk bidragsyter i den norsk-svenske bestanden.
– Har alle grunnleggerne av bestanden som dere har analysert sitt opphav i Finland 2-gruppa av ulver eller er dette feil måte forstå metodikken på? Hva med Galven-hannen og Kynna-hannen? Er de også Finland 2-ulver?
– Vi har ikke analysert dataene på denne måten. Men alle grunnleggerne er genetisk like dagens finske ulver.
Det dukker rett som det er opp bilder fra ute i skogene på Østlandet som setter i gang diskusjoner muligheten for at det kan være innblanding av hundegener i ulvestammen. I tråd med tidligere studier finner Stenøien og hans kollegaer at dagens norsk-svenske ulver har blant de laveste nivåene av innblanding fra hund sammenlignet med andre ulver i verden som er blitt studert. Den eneste typen ulv som har mindre hund i arvematerialet, er den såkalte kinesiske høylandsulven, som i tillegg har innslag av en inntil nylig ukjent underart av ulv.
I utgangspunktet samme art
– Hvor mye eller lite hund er minst innslag av hund i verden?
– Der kan jeg heller ikke gi noe tall. Vi har ikke sett på absolutt innslag av hund i ulvegenomet, og hvis vi skulle ha gjort det, så er det langt ifra en triviell affære. Vi vet at det er innslag av hund i alle ulver i hele verden. Ulver og hunder har formert seg med hverandre gjennom mange tusen år, og ulv og hund er i utgangspunktet samme art. Det vi har sagt, er at det er nesten ingen andre ulver i verden som har mindre hund i seg enn den norsk-svenske ulvebestanden.
NTNU Vitenskapsmuseet har sekvensert DNA fra 18 hunderaser, blant dem alaska husky, engelsk setter, golden retriever, gordon setter, haldenstøver, irsk setter, norsk buhund, norsk elghund, dunker, norsk lundehund og sibirsk husky – men også raser som i denne sammenhengen muligens er mer overraskende, slik som puddel, bichon havanais og whippet.
– Ville sannsynligheten for å oppdage innslag av hund vært større hvis dere hadde hadde alle hunderasene i verden, og i tillegg en god del kjøtere for sikkerhets skyld, som sammenligningsgrunnlag?
– Hvis jeg skulle ha designet et oppfølgingsprosjekt til det vi har gjort, ville jeg ikke ha brukt ressurser på spørsmålet om innblanding av hund. Det er veldig liten genetisk forskjell mellom de ulike hunderasene, og vi har sett på hva det har å si om vi kjører den ene eller den andre rasen eller ulike kombinasjoner av dem. Det viser seg at det ikke har noen ting å si. Har du én hunderase, så har du egentlig nok informasjon om alle rasene, sier Stenøien.
– Det kan selvfølgelig være eller ha vært hybrider i Norge eller Sverige etter at bestanden gjenetablerte seg på 1980-tallet som ikke har blitt registrert. Men hvis spørsmålet er om det har skjedd hybridisering på en slik måte at hundegener blir spredd inn i den delen av ulvebestanden som vi har analysert, så kan vi kategorisk avvise dette, sier han.
– Hvor nært beslektet er de dyrepark-ulvene som stammer fra den gammelnorske ulven med det som fantes i Norge og Sverige fram til 1960 eller der omkring?
– Det er forskjell fra dyrepark til dyrepark. Noen har ikke så nært slektskap til den ulven som ble utryddet, men andre har stor grad av likhet og nært slektskap. Det er jo heller ikke så rart når vi vet at en del dyreparker har ulver som stammer fra ville ulver som ble fanget inn i Sverige på 50- og 60-tallet.
Dyrehager og pandemi
Stortinget ba i 2016 om en ny uavhengig utredning av den genetiske opprinnelsen til ulvestammen i Norge. Med bakgrunn i dette ga Klima- og miljødepartementet et todelt oppdrag til Miljødirektoratet i januar 2017. Første del av oppdraget ble levert i 2017, da tre uavhengige amerikanske forskere gjorde en evaluering av tilgjengelig forskning. Den gangen var konklusjonen at det ikke finnes bevis for hybridisering med hunder eller at norsk ulv har gener fra ulver i fangenskap.
– Da NTNU Vitenskapsmuseet var i ferd med å sette i gang med DNA-prosjektet i 2018 uttalte du at når den ferdige rapporten foreligger, så er det en målsetting å få en avklaring på spørsmål knyttet til den del menneskers mistanke om at ulven i Norge og Sverige stammer fra ulovlig utsatte individer. Mistankene er ganske spesifikke og knytter seg til konkrete dyrehager. Men ulver fra disse dyrehagene er visst ikke med i datasettet. I hvilken grad er det et problem?
– Det er to deler i det spørsmålet der, og det er absolutt relevant. Ja, jeg gikk ut litt kjekt og sa at nå skal vi få et svar på dette med ulovlig utsetting. Hvis jeg skal forsvare meg litt, så kan jeg si at jeg nok ikke hadde den kjennskapen til dybden i alle deler av ulvedebatten den gangen som jeg har nå. Jeg kan si til deg det jeg sier til alle andre: Vi kan ikke bruke disse genetiske og dette datasettet for å si noe om ulver har gått hit på egne bein eller om mennesker har flyttet på dem. Det var en litt optimistisk uttalelse den gangen, og det er nok en del som mener vi ikke har fått den avklaringen de håpet på. Men litt avklaring har vi jo: Vi kan si med sikkerhet at den norsk-svenske ulven ikke kommer fra steder der det er i praksis umulig at de har kommet på egne bein. Så er det spørsmålet om hvorvidt det er et problem at vi ikke har hentet inn flere prøver enn det vi har. I utgangspunktet skulle vi gjerne ha hentet inn flere prøver, ikke bare fra dyrehager. I praksis var det ikke mulig å hente inn mer, og det var heller ikke en del av det oppdraget vi fikk å hente inn prøver fra dyreparker – det var noe vi initierte selv.
Pandemien har også hatt en del å si for hvor lett det har vært å skaffe prøver, og Stenøien erklærer seg rimelig fornøyd med det tilfanget som har vært mulig å få til.
– Jeg vil ikke si det er noe problem for våre konklusjoner at det finnes dyreparker i de delene av Norden som er interessant her som vi ikke har hentet inn prøver fra. Hvis det er indikasjoner på at det finnes dyreparker hvor det er gode grunner til å hente inn prøver og sammenligne, så bør man gjøre det. Det er også verdt å merke seg at vi kommer til å publisere alle våre data åpent tilgjengelig, og da er det ikke så veldig kostbart å samle inn mer materiale og sammenligne det med de resultatene vi har kommet til.
Innavl og genetisk drift
Studien kommer også fram til at det ikke er tegn til genetiske særegenheter som følge av at ulven evolusjonært har tilpasset seg livet i Skandinavia.
– Hva skal til, genetisk sett, for at en skal kunne si at det har oppstått særskandinaviske tilpasninger i ulvebestanden?
– Dette er ikke et irrelevant spørsmål, for hvis det hadde vært slik at en kunne dokumentere at den norsk-svenske ulvestammen har spesielle genetiske tilpasninger som følge av naturlig seleksjon, og som ikke finnes noe annet sted, da ville nok det kunne blitt brukt som argument for at en kanskje har et større ansvar for å ta vare på ulven i Norge og Sverige. Men vi finner ikke at det er tilfellet. Det er som forventet, i og med at bestanden er såpass ung. En genetisk tilpasning krever for det første lengre tid, i utgangspunktet og ifølge lærebøkene flere hundre generasjoner, men jeg tror nok at det kan gå raskere. Men det er veldig usannsynlig at det kommer genetiske tilpasninger i bestander med såpass mye innavl og genetisk drift, for da vil ikke naturlig seleksjon være effektivt.
Når det er mye genetisk drift i den norsk-svenske bestanden, går det ut på at når bestanden er liten, så skal det lite til for at tilfeldige mutasjoner i genmaterialet sprer seg. Dermed kan en liten bestand raskere bli mer forskjellig fra opphavet enn hva som ville vært tilfelle hvis bestanden var større.
– «Ulven i Norge og Sverige klarer seg dårlig», sa du da rapporten ble lagt fram tidlig i desember, med henvisning til innavlen. Er det noe mer å si om dette utover det som handler om at det går ut over helsa til dyrene?
– Det er helsekonsekvenser, og det blir på et litt overordnet nivå, siden vi ikke har sett på så mye annet enn grad av genetisk variasjon. Også Charles Darwin visste at mye innavl er skadelig for alle levende vesener. For ulven i den norsk-svenske bestanden er det slått fast at innavl blant annet påvirker kullstørrelse og kan gi misdannelse av beinstruktur. Fra øya Isle Royale i USA kjenner vi også til hvordan innavl kan gjøre ulvene mer utsatt for sykdommer, noe som rammet store deler av den lille populasjonen som fantes der på 80-tallet – men den ble ikke utryddet.
– Hvor går veien videre for prosjektet?
– Nå er neste steg å få publisert en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift, og så skal vi publisere alle dataene. De skal være tilgjengelig for alle, og det er snakk om vanvittig store datamengder. Når vi er ferdig med det, er vi ferdig for vår del med akkurat dette prosjektet, men det kommer nok flere artikler som går mer på temaet genetikk og ulv generelt sett. Vi har jo en forventning om at dataene vi har brukt skal kunne brukes til framtidige prosjekter av andre forskere, og vi har allerede merket en pågang fra folk som er interessert i for det første å få tilgang til resultatene på engelsk og for det andre å kunne jobbe direkte med dataene.