Denne teksten har tidligere vært publisert 8. desember 2022 som kronikk i avisa Nationen.
30 år med en EU-ulvepolitikk som rammer husdyrbønder brutalt er mer enn nok.
Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk deltok 29. november på et møte i organisasjonen L’union européenne des éleveurs. Den norske oversettelsen av organisasjonens navn er Sammenslutningen av europeiske beitebrukere. Møtet fant sted i Saint-Jean-de-Bournay i sørøstlige Frankrike.
Sammenkomsten omfattet deltakere fra 11 land: Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike, Nederland, Belgia, Slovenia, Spania og Tsjekkia – i tillegg til Sveits og Norge, som ikke er med i EU.
Representanten fra Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk fikk høre mange foruroligende vitnemål fra den virkeligheten som EUs brutale rovdyrpolitikk påfører beitenæring og lokalsamfunn.
Antall ulv i Europa har de siste årene økt dramatisk. Følgelig har også angrep på husdyr fra ulv hatt en eksplosiv utvikling. Derfor har Sammenslutningen av europeiske beitebrukere tatt til orde for at ulvens vernestatus i Bernkonvensjonen skal nedklassifiseres. Den sveitsiske staten har fremmet en formell anmodning til Bernkonvensjonens faste komité om saken, men den ble avvist 29. november.
Sammenslutningen av europeiske beitebrukere har skrevet et åpent brev til EU-kommisjonen og Bernkonvensjonens faste komité, som Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk også har underskrevet i solidaritet med ofrene for den fornuftsstridige politikken for store rovdyr som føres i EU og Sveits.
Vi videreformidler herved brevet i norsk oversettelse:
Ja til nedklassifisering av ulvens vernestatus!
Det kan ikke lenger herske noen tvil: Gjennom 30 år har politikken for en balansert forvaltning av ulv og dyrehold vært en fiasko.
Derfor sender Sammenslutningen av europeiske beitebrukere en anmodning til EU-kommisjonen og til Bernkonvensjonens faste komité om nedklassifisering av ulv fra vedlegg IV i arts- og habitatdirektivet og fra vedlegg II i Bernkonvensjonen. Vi protesterer mot en katastrofal situasjon som er blitt ukontrollerbar og uakseptabel.
Ingen land slipper unna en utvikling hvor forargelsen stiger og kulturlandskapet tas ut av drift i fjellområder og på sletteland til fordel for en vanvittig streng beskyttelse av store rovdyr.
Historien viser tydelig at sameksistens mellom ulv på den ene siden og menneskers frittbeitende husdyr på den andre er umulig. Denne kunnskapen burde ha fått myndigheter og politikere til å tenke seg grundig om før det fattes vedtak om strengt artsvern som prioriterer å bygge opp bestander av store rovdyr i områder hvor menneskelig aktivitet har en selvsagt plass. Noen slik refleksjon har ikke funnet sted.
Hensikten, å gjøre utmark om til villmark, er åpenbar for de fleste – det samme er den manglende evnen til å høre etter når de som rammes av politikken protesterer. Ulvepolitikken tar ikke hensyn til problemene en stor del av samfunnet sliter med – den delen av befolkningen som har som samfunnsoppdrag å produsere mat til alle andre.
Å påtvinge distriktsbefolkningen ulv i artsmangfoldets navn er å utelate at et rikere biologisk mangfold opprettholdes av beitebruk gjennom å motvirke gjengroing. Den misforståtte tilnærmingen blir særlig tydelig sett opp mot målene for EUs felles jordbrukspolitikk. Den skal legges om som del av «The New Green Deal», og her er det et prioritert mål å verne åpne beiteområder. Målet er på kollisjonskurs med en politikk som medfører et meningsløst strengt vern av store rovdyr. Artsmangfoldet i beitemark hvor det ikke finnes ulv er stort, noe en politikk som tar sikte på å gjeninnføre ulv i slike områder ser fullstendig bort fra. EU-kommisjonen har satt beitelandskaper høyt på prioriteringslista, og det er rødlista over naturtyper er et godt eksempel på.
Det er vanlig å hevde at ulven regulerer bestandene av klauvvilt, men mange steder i Europa er det lettere for rovdyr å angripe husdyr enn vilt. Det fører til store skader. Vi ser også eksempler på at bestander av viltlevende muflon, rådyr og alpegemse praktisk talt har forsvunnet, og konsekvensen blir et meningsløst tap av artsmangfold. Det finnes andre måter å forvalte klauvvilt på som ikke er ødeleggende for beitebruken.
Ekspertgruppa Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) har evaluert tilstanden for ulv i Europa. I evalueringen trekker LCIE fram at risikoen for mer hybridisering mellom hund og ulv er stor i en rekke land. Dagens ulvepolitikk medfører en strategi som går ut på å mangedoble bruken av vokterhunder. Å fylle opp beiteområder med flere vokterhunder vil øke faren for at hybridproblemet blir enda verre.
EUs miljøkommisær har avvist kravet om nedklassifisering av ulvens vernestatus. Han mener at EU-landene har tilstrekkelig handlingsrom for å både sikre bevaring av store rovdyr og å opprettholde en bærekraftig beitebruk. Virkeligheten viser tvert imot at beitebruken er i fare i land hvor store rovdyr igjen har etablert seg. Vårt spørsmål er: Hvis EUs medlemsland virkelig har en slik mulighet til å gjennomføre en fornuftig ulveforvaltning, hvorfor er miljøkommisæren så negativ til å nedgradere ulvens vernestatus?
Et overdrevet vern har ført til en endring i atferden til arten canis lupus. Ulven har mistet mye av frykten for mennesker. Når ulven blir mindre sky for folk, fører det til en økende predasjon på husdyr. Ulvens fryktløshet skaper problemer for skadeforebyggende tiltak. Ulven er et intelligent dyr som over tid tilpasser seg omgivelsene og forstår hvordan den skal gå fram for å ta husdyr, til tross for de tiltakene som bonden iverksetter for å beskytte husdyr mot ulveangrep. Det franske landbruksforskningsinstituttet INRAE har gjennomført en kartlegging som viser at 90 prosent av husdyrbesetningene som har vært utsatt for ulveangrep i Frankrike har innført omfattende skadeforebyggende tiltak som blant annet vokterhund.
Vokterhund er ikke et gjennomførbart skadeforebyggende tiltak for storfe og hest. For sau og geit er det mulig å begrense rovdyrtap, men metodene for å beskytte småfe på beite er ikke gode nok. Vi har nok kunnskap til å fastslå at de skadeforebyggende tiltakene er en fiasko.
De skadeforebyggende tiltakene legger en enorm økonomisk byrde på EUs medlemsland og ikke minst beitebrukerne. En kraftig økning i bruken av vokterhunder fører til problemer for turgåere og andre som ferdes i naturen.
Det kommer stadig nye forslag om skadeforebyggende tiltak. Nye studier om tiltakenes effekt produseres på løpende bånd, noe som også koster penger og er bortkastet tid. Slik har det pågått i 30 år.
EU betaler store summer til Life-programmet for å studere ulven, men pengebruken gir ingen anvendelige svar. Revisjonsretten i EU bør granske denne pengesløsingen, all den tid ulven helt på egen hånd og utmerket vel klarer å yngle og spre seg gjennom Europa.
Ofrene for EUs feilslåtte ulvepolitikk blir stadig flere for hvert år som går. Politikken innebærer en legalisert påføring av store lidelser for både folk og fe. Må vi virkelig vente til alle i EU-kommisjonen blir personlig berørt for at politikerne skal ta til vettet – slik som nylig skjedde med kommisjonspresident Ursula Von Der Leyen? Hun må i dag sørge over sin ulvedrepte ponni.
Når det sveitsiske kravet om å nedklassifisere ulvens vernestatus blir avvist, kommer Unionsrådet i EU til å fortsette å ikke bry seg om dramaene europeiske beitebrukere må stå i hver dag. Hovedargumentet for å avvise kravet om nedgradering er at det ikke er tilstrekkelig vitenskapelig begrunnet. LCIE skriver på sin side i evalueringen av ulv i Europa at utviklingen for ulvens bevaringsstatus er positiv. Dette viser at Unionsrådets argumentasjon ikke kan tas til følge. I tillegg har LCIE-rapporten fra tidligere i år, som rådet må ta utgangspunkt i, basert sine kart på data fra 2016. Det er urimelig når flere ulvebestander i Europa har en årlig tilvekst på 30 prosent.
Flere medborgerinitiativer, så vel som oppfordringen fra landbrukskomiteen i EU-parlamentet om at ulven må nedklassifiseres, blir oversett av EU-kommisjonen. Saken blir enda verre av at EU-parlamentets resolusjon fra 2018 om en gjennomgang av lovverket for hvor strengt vernet av store rovdyr skal praktiseres også blir ignorert, til tross for at resolusjonen ble vedtatt med mer enn 80 prosents tilslutning. EU-kommisjonen tar heller ikke hensyn til resolusjonen fra 24. november i år, som krever økt sikkerhet for husdyr. Kommisjonen gir et inntrykk av å ikke bry seg om gårdbrukernes erfaringer, og denne gjennomførte arrogansen bidrar mange steder til en økende euroskepsis.
Vi er fortvilet over beslutningen fra Strasbourg og Bernkonvensjonens faste komité om å avvise den sveitsiske anmodningen om å nedklassifisere ulven fra anneks II til anneks III. Men avvisningen svekker ikke legitimiteten til kravet om nedgradering av ulvens vernestatus. Uansett hva slags vernestatus ulven har, må hver enkelt medlemsstat iverksette konkrete tiltak for å oppnå en betydelig reduksjon i ulvens predasjon på husdyr.
Sammenslutningen av europeiske beitebrukere har derfor følgende oppfordring:
- For artsmangfold og miljøvern,
- For framtida for utmarksbeitet, kulturarven og kunnskapen beitetradisjonene bærer,
- For landskapene vi elsker, som er formet av årtusener med beite,
- For alles rett til å ferdes uten frykt på landsbygda,
- For fortsatt sosialt og økonomisk fellesskap i distriktene,
- I anstendighetens navn og av hensyn til dem som lever og rammes der hvor store rovdyr angriper,
- I dyrevelferdens og kvalitetsmatens navn,
Vi ber deg om å lytte til oss, forstå hva det er som er i ferd med å skje og å reagere!
