Da Høyesterett tirsdag denne uka skulle begynne sin behandling av rettssaken om lovligheten av vedtaket om å felle ulvene i Letjenna-flokken fra desember 2019, hadde sporsnøen lagt seg over Østlandet. Det omstridte spørsmålet gjennom tre dager i retten har vært: Hva skal til for å kunne tillate lisensfelling av ulv innenfor ulvesona? Hvor skal terskelen ligge?
Om gunstige forhold for å jakte ulv under rettssakens åpningsdag gir et forvarsel om hva utfallet av prosessen kan komme til å bli, vites ikke, men Høyesteretts avgjørelse er ventet et godt stykke uti mai.
Det er NOAH – for dyrs rettigheter som har brakt staten ved Klima- og miljødepartementet for retten. Utmarkskommunenes sammenslutning, som organiserer rundt 100 norske kommuner, er partshjelper på statens side sammen med Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norskog.
I begynnelsen av januar 2020 ble fire ulver med tilhørighet til Letjenna-reviret felt i Åmot kommune i Innlandet fylke. Kvota var opprinnelig satt til seks ulver i den hensikt å ta ut alle ulver i reviret. Letjenna-reviret hadde sin arealbruk helt innenfor ulvesona, og de to rovviltnemndene som har vedtaksmyndighet i ulvesona hadde også vedtatt å felle ulvene i det helnorske reviret Mangen og i reviret Rømskog, som hadde sin utstrekning både på norsk og svensk side av riksgrensa.
Ulvesona, også omtalt som forvaltningsområdet for ynglende ulv, ligger i østlige deler av Innlandet og Viken fylker inn mot svenskegrensa. Den ble opprettet ved et stortingsvedtak i 2004, og dekker omtrent fem prosent av Norges fastlandsareal. En tidligere høyesterettsdom fra 2021 har stadfestet rettslig aksept for en politikk som går ut på at ulv ikke på varig basis skal ta opphold utenfor ulvesona, noe som i praksis går ut på at ulver som beveger seg utenfor sona, kan skytes.
Tidligere har Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett kommet til at vedtaket om å felle ulvene i Letjenna-reviret har vært ugyldig. NOAH mener at lagmannsrettens konklusjon er riktig, mens staten altså er uenig og har anket til Høyesterett.
Rovdyr.org har dekket begge disse to rettssakene, og mer om argumentasjonen i dem kan leses i artiklene under. Der ligger også lenker til dekning av forføyningssaker de to siste årene, altså saker hvor departementet har åpnet for ulvejakt, og hvor organisasjoner har saksøkt staten i den hensikt å stanse lisensfellingen.
- Januar 2023: Sak om midlertidig forføyning knyttet til tre grenserevirer
- Juni 2022: Letjenna-saken i Borgarting lagmannsrett
- Januar 2022: Sak om midlertidig forføyning knyttet til fire ulverevirer
- Juni 2021: Letjenna-saken i Oslo tingrett
Staten har parallelt med at saken om Letjenna-reviret har beveget seg fra lavere til høyeste instans i rettsvesenet åpnet for uttak av nye revirer innenfor ulvesona, noe NOAH har vært blant de tydeligste motstanderne av i offentligheten.
Den ankende part, staten, fikk ordet først i Høyesterett. Regjeringens prosessfullmektig Asgeir Nygårds argumenter pekte alle i retning av at bestandsregulering – ikke bare av ulv, men også de andre store rovdyrartene – har vært en grunnleggende komponent i Stortingets tenkning om ulveforvaltning også før naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009. Hans budskap var dermed at prinsippet om at antall rovdyr skal kunne holdes på et visst nivå også hele tida har vært en forutsetning for hvordan man kan forstå innholdet i naturmangfoldloven.
Stortinget har vedtatt et bestandsmål for ulv. Dette målet er satt til mellom fire og seks årlige valpekull, eller ynglinger, av arten. Tre av ynglingene må finne sted i revirer som i sin helhet har sin arealbruk i Norge, mens valpekull i revirer som holder til på begge sider av grensa regnes som en halv yngling. Når dette målet er innfridd, får rovviltnemndene myndighet til å vedta lisensfelling. Denne lisensfellingen skal være av et slikt omfang at bestandsmålet nås også året etter uttaket.
Nygård argumenterte for at bestandsmålet sikrer den langsiktige overlevelsen av ulv i Norge, men bare som et norsk bidrag til en felles bestand som deles med Sverige, og hvor hoveddelen av den felles bestanden holder til i Sverige. At denne tenkningen om Norges bidrag til en felles bestand er lovlig, ble bekreftet av Høyesterett i 2021.
Slik denne referent forstår statens og partshjelpernes utlegninger, er bestandsmålet ment som en mekanisme som tar inn i seg hensynet både til vernet av ulven i Norge og hensynet til dem som rammes negativt av ulvens tilstedeværelse – men samtidig er bestandsmålet ikke bare en anvisning for hvordan man skal regulere antallet individer av en viltart i Norge, men også den valgte hovedstrategien som Stortinget har valgt for konfliktdemping innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv. Det skal være ulv innenfor ulvesona, men ikke for mange, og ulven må forvaltes der den er. Stortinget har lagt til grunn at forutsigbarheten i en slik ordning er konfliktdempende.
Hvis lokalbefolkningen som lever innenfor det samme området som en gitt ulveflokk må lage spetakkel for at konflikten rundt et ulverevir skal bli stor nok til at det er et kjennetegn ved akkurat dette reviret, er det åpenbart en konfliktskapende mekanisme, understreket både staten og partshjelperne.
Stortinget kunne ha valgt en rekke andre tilnærminger, men har bestemt seg for bestandsmålet, og etterlevelsen av dette målet er i seg selv en offentlig interesse av vesentlig betydning, slik staten og partshjelperne forstår det. Det at bestandsmålet har sammenvevde formål og funksjoner gjør vekten bestandsmålet bør tillegges vanskelig å vurdere og, ikke minst, litt krevende å forstå.
Et avgjørende stridsspørsmål mellom sakens parter er hva som kan forventes når bestandsmålet er innfridd, eller sagt i juridiske termer: Hva slags presumsjon som gjelder i det øyeblikket bestandsmålet er innfridd. Staten og partshjelperne mener at når bestandsmålet er innfridd, skal forvaltningen åpne for bestandsregulerende felling av ulv, også innenfor ulvesona.
Advokat Stein Erik Stinessen representerte partshjelperne. Hans ståsted var at forvaltningsmyndighetene skal gjøre konkrete vurderinger hvor en skal lete etter grunner som gjør at bestandsregulering ikke kan gjennomføres, som for eksempel at risikoen for ulovlig avliving viser seg å være spesielt høy, at særskilte genetiske utfordringer kommer til syne eller at tilstanden for ulv i Sverige endrer seg vesentlig negativt fra i dag. Dersom slike grunner ikke kan påvises, skal lisensfelling iverksettes med det mål at bestanden skal være så nært bestandsmålet som mulig, argumenterte han.
Statens advokat Nygård tok for seg innavlsgraden blant ulver i Norge og Sverige. Den er allerede betydelig. Han understreket at tiltak for å bedre det genetiske mangfoldet er viktigere for vernehensynet enn antallet individer i den felles bestanden i de to landene. Skulle den bli mye verre, og det tar lang tid før det tilkommer friske gener fra den finsk-russiske populasjonen, vil forutsetningene for forvaltningen endres. Men det er enda langt fram dit, la han til.
NOAH argumenterer for sin del at den politisk vedtatte tilnærmingen ikke er rimelig, og at det må mer til av konkrete ulemper ved et spesifikt ulverevir før det eventuelt kan tas ut. Når det må påregnes at det eksisterer ulv innenfor ulvesona, skaper det ikke presumsjon for felling at det én vinter dokumenteres mer enn fire valpekull av ulv.
– Det er ingen uenighet om at Stortinget har ment at bestandsmålet skal etterfølges og at handlingsrommet i loven skal utnyttes til yttergrensen, sa NOAHs advokat Berit Solseth.
– Når det gjelder Letjenna-vedtaket, mener NOAH at grensen er overskredet, sa hun.
Solseth argumenterte for at siden Høyesterett har anerkjent en praksis hvor de som bor og virker utenfor ulvesonen kan forvente at ulv ikke slår seg til der på varig basis, så må også de som holder til innenfor sonen påregne at det finnes fast tilhold av ulv i omgivelsene. Hvis grunntanken bak soneforvaltningen om at beitedyr skal ha prioritet utenfor ulvesona og ulv skal ha prioritet innenfor, må det noe mer til enn at antall reproduserende ulveflokker overstiger et visst antall for å vedta felling, framholdt Solseth.
I lagmannsrettens dom fra i fjor, etter forrige runde i retten i Letjenna-saken, ble det tatt utgangspunkt i at Høyesterett har gitt staten støtte i sin en tankegang om at hensyn til beitebruk, jakt, folks frykt for ulv og generelle distriktspolitiske hensyn kan begrunne å ikke tillate fast tilhold av ulv utenfor ulvesona. Lagmannsretten ga NOAH medhold i at disse hensynene ikke kan brukes på nytt til å vedta bestandsregulering innenfor ulvesona uten at det kan dokumenteres spesifikke ulemper for lokalsamfunnet ved et gitt ulverevir som er større enn ved et annet ulverevir.
Partshjelpernes advokat Stinessen mente lagmannsretten har kommet til feil konklusjon av flere grunner. Han viste blant annet til at Høyesterett allerede i 2021 har lagt til grunn at det ikke er nødvendig å beskrive inngående hvilke omstendigheter knyttet til det enkelte revir utenfor ulvesona som begrunner uttak, fordi disse hensynene er av generell karakter og ikke lar seg konkret påvise. Det samme prinsippet må gjelde innenfor sona, framholdt Stinessen. Han fortsatte med at lagmannsretten har misforstått lisensfellingens formål, og viste til at det er forskjell mellom skadefelling og lisensfelling: Skadefelling er rettet mot et enkelt rovdyrindivid i en avgrenset situasjon, mens lisensfelling har til hensikt å regulere bestandens størrelse mer generelt.
NOAHs advokat Solseth var åpen for at det kan tenkes en situasjon hvor tettheten av ulverevir innenfor sona blir så stor at det i seg selv blir en grunn til å vedta lisensfelling. Men hun ville ikke gå nærmere inn på hva NOAH, som ikke ønsker noen form for bestandsregulering av ulv, skulle kunne godta som en adekvat begrunnelse eller hva som er en akseptabel terskel etter NOAHs syn.
I Høyesterett som i tidligere runder av Letjenna-saken er det som vanlig naturmangfoldlovens paragraf 18c som diskuteres, og den lød ved tidspunktet for vedtaket om å åpne for å skyte Letjenna-flokken – altså i 2019 – som følger: «Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning, [men] bare hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte.»
Solseth framholdt at dersom bestandsmålet blir avgjørende for om felling kan vedtas, forsvinner i realiteten betingelsen om at formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Hun etterlyste mer innsats for å lære folk i ulvesona å ikke frykte ulven og mer omstilling og tilpassing av beitebruk og jakt i samme område. Dette kommer i tillegg til at NOAH ønsker mer konkretisering av hva som er de spesifikke ulempene knyttet til hvert enkelt ulverevir før et eventuelt fellingsvedtak kan fattes. Og for dem som ønsker mer ulv i norsk utmark, oppfattes det konfliktskapende hver gang det skytes en ulv, understreket Solseth.
Sommeren 2020 ble bestandsmålet eksplisitt lagt inn i naturmangfoldlovens paragraf 18c, slik at den i sin helhet lyder: «Kongen kan ved forskrift eller enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning, [men] bare hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Det skal ved vurdering av uttak av rovvilt […] legges vekt på om bestandsmål som er vedtatt i Stortinget er nådd.»
I retten ble det en del diskusjon om hva slags konsekvenser som følger av at Stortinget ikke har lagt inn en formulering av at det skal «legges betydelig vekt» på om bestandsmålet er nådd. Tillegget i lovteksten har vært beskrevet som en ytterligere tydeliggjøring av allerede vedtatt forvaltningspraksis, og om bestandsmålet i loven skal tillegges betydelig vekt, ville tydeliggjøringen blitt tydeligere.
For de av oss som har lurt på hvorfor departementets vedtak som åpner for felling i Letjenna i 2019 ikke samtidig åpnet for å ta ut revirene Rømskog og kanskje særlig Mangen, slik som rovviltnemndene hadde vedtatt, kan det legges til at Nygård beskrev hvordan kontakt med svenske myndigheter ikke var tilstrekkelig etablert til å felle ulv i et grenserevir som Rømskog og at rovviltnemndenes sekretariat først hadde innstilt på uttak av bare Letjenna og at drøftelsen av forholdene rundt Mangen dermed var mindre detaljerte enn Letjenna. I tillegg ga Høyesterettsdommen i 2021 ytterligere bekreftelse på at departementets henvisninger til «offentlige interesser av vesentlig betydning» var akseptable som bergrunnelse. Det kan godt tenkes at departementet ville åpnet for felling av i hvert fall Mangen hvis ordlyden i naturmangfoldlovens paragraf 18c i 2019 hvis ordlyden hadde vært som den har vært siden sommeren 2020, antydet Nygård.
Da Høyesterett sist hadde en sak om lisensjakt på ulv til behandling i 2021, tok det oppimot tre uker før dommen forelå. Det er ikke helt lett å spå hva Høyesterett måtte lande på i sin konklusjon denne gangen. Likevel virker det vanskelig å se for seg noe annet enn at hvor terskelen skal ligge for å vedta lisensfelling i ulvesonen kan være noe annet enn et politisk spørsmål.
NOAHs advokat Solseth har vist til at det er vanskelig å finne rettskilder som gir anvisning på akkurat hvor denne terskelen for uttak innenfor sona skal være. For å få svar på det politiske spørsmålet om hvor høy eller lav terskelen skal være, finnes det ingen høyere organer i Norge å henvende seg til enn Stortinget – den folkevalgte nasjonalforsamlingen.
I februar i fjor stemte Stortinget over et forslag om å stanse den planlagte fellingen av 24 ulver i revirene Hornmoen, Bograngen, Slettås og Rømskog innenfor ulvesona. Da ble det mer enn 80 prosents flertall for at fellingen skulle gå sin gang. Dagens stortingssammensetning har dermed hatt mulighet til å erklære at terskelen for å åpne for ulvejakt som ble lagt til grunn i 2022 var for lav – men det skjedde altså ikke.