Torsdag og fredag gjennomførte Oslo tingrett rettssaken knyttet til hvorvidt lisensfelling i fire revirer innenfor ulvesona skal kunne gjennomføres i vinter.
Stridstemaet i retten var som vanlig i rettssaker om ulv i Norge de siste årene spørsmålet: Hva har Stortinget egentlig ment med alt de har vedtatt om ulveforvaltning siden ulven ble fredet i 1973? Særlig de siste 30 årene har de folkevalgte vedtatt en rekke bestemmelser som har til hensikt å balansere hensynene til både en allsidig utmarksbruk og til vern av store rovdyr. Er det en bokstavfortolkning av det som står i naturmangfoldloven som avgjør – eller er det de mange og uvanlig detaljerte føringene og presiseringene som landets lovgivende forsamling har supplert lovbestemmelsene med gjennom årene som gjelder?
Det overordnede spørsmålet for tingrettens behandling er hvor høy eller lav terskelen må være for å felle ulv innenfor det som heter «forvaltningsområdet for ynglende ulv» på byråkratisk språk, men som på folkemunne omtales som «ulvesona». Spriket mellom det formelle og det folkelige navnet illustrerer de ulike sidenes oppfatning av hva som skal finne sted innenfor de fem prosentene av Norges areal som er satt av til at ulv skal kunne yngle der.
I denne konflikten møtes to parter som er på to ulike planeter. Ytterst på den ene av planetene finner vi organisasjonen NOAH, som mener ingenting positivt overhodet er å si om noen form for matproduksjon med utgangspunkt i dyrehold (heller ikke på utmarksbeite), og dessuten ikke jakt uansett hvordan den måtte foregå.
Lisensfelling innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv skulle egentlig kunne settes i gang 1. januar. I romjula leverte organisasjonene NOAH, WWF og Foreningen våre rovdyr inn et krav til tingretten om at uttaket av de fire revirene Hornmoen, Bograngen, Rømskog og Slettås må stanses. Det gikk tingretten med på.
Dommer Terje Reinholt Johansen har kunnet fortelle at det kommer til å gå mellom én og to uker for ham å treffe en konklusjon i saken. Det betyr at dersom tingretten kommer til at det skal åpnes for felling av ulv i de fire revirene, kan kjennelsen foreligge mot slutten av januar. Da vil det i så fall være drøyt to uker fram til 15. februar, hvor lisensfellingsperioden innenfor sona er over.
I fjor sommer var Klima- og miljødepartementets klarsignal fra 2019 om å ta ut alle ulvene i reviret Letjenna, som hadde tilhold innenfor ulvesona, gjenstand for en rettssak i Oslo tingrett hvor vedtaket ble kjent ugyldig. Saken er anket, og kommer opp for lagmannsretten i juni.
Når de tre organisasjonene har krevd at lisensfelling i de fire revirene må stanses, er det sentralt for saksøkerne at Letjenna-dommen ikke er ferdigbehandlet i rettssystemet, forklarte advokat Solfrid Haaskjold Brænd.
Hun viste til at begrunnelsen for å ta ut Bograngen, Hornmoen, Rømskog og Slettås, i all hovedsak er den samme som for Letjenna-reviret. De tre organisasjonene mener det er fare for uopprettelig skade dersom ulvene i de fire revirene tas ut, samtidig som saksøkerne flere ganger også understreket at det har liten hensikt å ta ut hele flokker i ulvesona, siden det uansett ikke går lang tid før nye flokker etablerer seg i de samme områdene.
Brænd argumenterte med at en rapport fra i fjor høst anslår den svensk-norske ulvebestanden til å bestå av 480 individer og at ulvene i gjennomsnitt er like innavlet som om de skulle ha vært valper av helsøsken. Siden bestanden er såpass liten og innavlet, er den svært sårbar for inngrep som lisensfelling, framholdt hun.
Her som i alle andre ulverettsaker de siste årene handler det om betydningen av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning» fra naturmangfoldlovens paragraf 18c, som siden 2017 har vært brukt som hjemmelsgrunnlag til å regulere ulvebestanden innenfor forvaltningsområdet.
Advokat Brænd argumenterte med at myndighetene kan tillate lisensfelling etter loven, men ikke må. For at myndighetene skal kunne vedta noe slikt, må det ikke være til hinder for den svensk-norske ulvebestandens overlevelse, og målet med uttaket skal ikke kunne oppnås på noen annen tilfredsstillende måte. Det er ikke noe hastverk med å ta ut de fire flokkene som myndighetene har vedtatt at skal kunne skytes, var argumentet til Brænd, for ulempene for den delen av befolkningen i ulvesona som faktisk opplever ulemper, er uansett ikke noe å legge vekt på.
Stortingets ulike rovviltforlik er ment som en interesseavveining, og det er særlig distriktspolitiske hensyn som vektes opp mot et strengt vern av store rovdyr. Eksempler på slike hensyn er muligheten til hold av beitedyr i utmark og innmark, jakt (spesielt elgjakt, siden det er ulvens mest vanlige byttedyr), psykososiale forhold som frykt for ulven, folkehelse og friluftsliv, forutsigbarhet og tillit til forvaltningen. Høyesterett har tidligere fastslått at det er helt ok å oppfatte «offentlige interesser av vesentlig betydning» på denne måten.
En vesentlig del av uenigheten i rettssaken handler om hvorvidt vedtakene om felling av ulv reelt sett legger sammen de samlede ulempene i ulvesona knyttet til belastninger for husdyreiere, svekket jaktutbytte, menneskers følelse av utrygghet knyttet til ulv i tillegg til bestandsmålets forutsigbarhet. Stortinget har satt bestandsmålet til mellom fire og seks årlige valpekull hvorav tre må finne sted i revirer som i sin helhet ligger på norsk territorium. Kull i grenserevirer teller som en halv yngling. Saksøkerne mener det reelt sett bare er bestandsmålet som avgjør, og at myndighetene setter i gang lisensfelling med én gang det er innfridd.
Fellingsvedtakene er bare bestandsmålet kamuflert som konfliktdemping og innsats for å bevare tilliten til forvaltningen, hevder saksøkerne. Regjeringsadvokaten viste i den forbindelse til lisensfelling av jerv, som det de siste årene ikke er ikke er åpnet for innenfor ulvesona, og at begrunnelsen for nei til felling er at det ikke lenger er sau på ordinært utmarksbeite innenfor forvaltningsområdet. Siden jerven ikke tar elg, svekker den ikke jaktutbyttet, og siden jerven er mindre og (enn så lenge i hvert fall) sjelden observeres nært bebyggelsen, benytter ikke staten hensynet til «offentlige interesser av vesentlig betydning» for å tillate uttak av jerv. Bestandsmålet alene er ikke nok, og antall jerveynglinger har ligget langt over det regionale bestandsmålet i Hedmark de siste årene.
Sentralt i rettskonflikten er spørsmålet om ulven skal formere seg fritt innenfor ulvesona eller om arten skal begrenses til et visst antall flokker. Organisasjonene som har gått til sak, mener førstnevnte, mens staten mener sistnevnte. For at ulv skal kunne felles innenfor forvaltningsområdet, må dyra bli særlig nærgående eller truende for folk, mener de tre organisasjonene. Utmarksbeitet er jo allerede avskaffet innenfor mesteparten av sona og ellers holdes sauer seg i rovviltavvisende hegn. Dermed er skadepotensialet på småfe vesentlig redusert,
At bestanden overskrider bestandsmålet på mellom fire og seks årlige ynglinger er innfridd, er ikke nok i seg selv for å vedta felling. Det er også partene enige om. Sommeren 2020 gjorde Stortinget enda en presisering av hva som menes med rovdyrpolitikken, og la til en setning om at når rovdyr skal felles med henvisning til «offentlige interesser av vesentlig betydning», så skal forvaltningen legge vekt på om bestandsmålet er innfridd. Saksøkerne mener dette tillegget er svært uklart og gir liten veiledning. Staten på sin side mener at når bestandsmålet er nevnt spesifikt i naturmangfoldloven, så er det klart at det har avgjørende betydning.
Mot slutten av den andre dagen i retten var det tid for NOAH-veterinær Siri Martinsen sin vitneforklaring. Martinsen vil at spørsmålet om ulv i Norge skal inn den store fortellingen om global naturkrise, uansett om ulven er det store rovdyret i verden med størst utbredelse eller ei. Martinsen kritiserte ulveforvaltningen for å holde arten på kritisk truet nivå på den nasjonale rødlista. Og når Høyesterett godtar at alt som er av ulv kan skytes utenfor forvaltningsområdet, mener hun at det må være svært høy terskel for å ta ut ulv innenfor.
Martinsen beskriver de tre saksøkende organisasjonene som representanter for den delen av lokalbefolkningen i ulvesona som ønsker tilstedeværelse av ulv, og mener denne gruppa blir usynliggjort av staten. Hun uttalte at bestandsmålet ikke reelt sett ivaretar vernehensynet og at lisensfelling er belastning for dem som vil ha mer ulv i sona. Martinsen viste også til at Bernkonvensjonens organer ikke tatt eksplisitt stilling til hvordan ulveforvaltningen i Norge har utviklet seg siden 2016 og at bestandsmålet skaper urealistiske forventninger om at det skal skytes ulv når det blir overskredet. Hun var også særlig opptatt av at forvaltningen bør benytte andre virkemidler enn lisensfelling, som for eksempel tiltak for å redusere folks frykt for ulv.
Staten regner ulven i Norge som del av den større sammenhengende svensk-norske bestanden og legger ikke vekt på den nasjonale rødlista. Fra statens side ble det lagt vekt på en annen paragraf i naturmangfoldloven, nemlig paragraf 14, hvor det framgår at tiltak etter loven skal avstemmes etter andre samfunnsinteresser. Samiske interesser er nevnt spesielt. Dette avveiende forholdet har avgjørende betydning, understreket regjeringsadvokat Elisabeth Stenwig, og det er ikke slik at loven legger opp til at uttak av ulv skal forbeholdes helt spesielle situasjoner. Tvert imot er bestandsregulering legitimt, og det må skje på en kontrollert og faglig forankret måte, uttalte hun.
Fra statens side ble det lagt avgjørende vekt på at ulvesona er nettopp et «forvaltningsområde for ynglende ulv» og at bestandsregulering har vært hensikten helt siden opprettelsen i 2004. Bestandsregulering har vært en del av forvaltningsregimet for gjenetableringen av svensk-norske ulvebestanden, som har pågått siden første halvdel av 1980-tallet. Og når bestandsmålet er innfridd, skal terskelen for hva som skal til for å tillate bestandsregulering innenfor forvaltningsområdet senkes, argumenterer regjeringsadvokaten.
Gjenetableringen av ulven har hele tiden vært gjenstand for heftig konflikt, og Stortinget har som tidligere nevnt på svært detaljert vis involvert seg i avveiningen av interesser underveis. Rovdyrforvaltningen som helhet består av kompromisser, og det er sentralt for legitimiteten at kompromisset er forankret i det folkevalgte organet Stortinget. Regjeringsadvokaten understreket at konflikten knytter seg til mange ulike forhold, ikke bare sau eller andre husdyr, og at det helt siden 90-tallet har vært politikkens hensikt å verne et begrenset antall ulver på norsk territorium.
Gudbrand Kvaal, ordfører i for Senterpartiet i Aurskog-Høland og bosatt i Rømskog, var innkalt som vitne av Utmarkskommunenes sammenslutning, som er partshjelper på statens side. Han forklarte at kommunen er berørt av fem ulverevirer og på den måten mer eller mindre alene oppfyller hele det nasjonale bestandsmålet. Landbruk, jakt og annen utmarksbruk er viktig for kommunen, sa ordføreren, som også la fram tall: 57 sauer og 17 hunder er dokumentert tatt av ulv i kommunen siden år 2000.
Mange av dem som nytter utmarksressursen gir seg i det stille, uttalte han, og la til at frykt gjør at mange, særlig eldre, ikke lenger tør å plukke bær eller sopp i skogen og ellers går mindre på tur. Det er negativt for folkehelsa, argumenterte han. Selv tør han ikke sette barnebarna i sandkassa utenfor huset uten løpende tilsyn. Kvaal var opptatt av prinsippet om byrdefordeling innenfor sona. Det krever aktiv forvaltning, sa han. Kvaal beskrev det som veldig negativt at forvaltning i Aurskog-Høland blir stoppet, og åpnes det ikke for lisensfelling, blir resultatet avmakt og sinne.
Ketil Skogen, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, vektla under sin vitneforklaring at felling av ulv åpenbart vil imøtekomme noen, men vil provosere andre. På samme måte vil et høyere antall ulv i Norge glede noen, men være til forargelse for andre. Det er ikke en uvesentlig del av befolkningen i ulvetette strøk som opplever en bedret livskvalitet nettopp som følge av ulven, men det er ikke kartlagt hvor stort problemet knyttet til at en viss andel av befolkningen reagerer negativt på lisensfelling egentlig er. Skogens poeng var at lisensfelling ikke kan sies å virke entydig konfliktdempende.
Skogen gjorde rede for sin forskning, som viser at det ikke er bare enkelt å trekke opp ei konfliktlinje mellom urbant og ruralt i ulvespørsmålet, men ulven er mer populær i byene og ellers der den ikke har fast tilhold. Mange av dem som ønsker færre eller ingen ulver føler de har en moralsk og historisk råderett over utmarksressursene, forklarte han. Det er så mange andre mange ting som skjer med naturen som er mye verre enn det som skjer med ulven – eksempelvis intensivt skogbruk, hyttebygging og kraftutbygging – og i denne situasjonen ser mange på ulvens tilbakekomst som en gjenopprettelse av et aktivt og intakt økosystem, fortsatte Skogen. Han la til at det er mange som opplever lisensfelling av ulv som truende, med mange store kjøretøyer i skogen og områder som sperres av med flaggliner.
Seksjonsleder i Miljødirektoratet Knut Morten Vangen redegjorde for den svensk-norske ulvebestandens utvikling. Etter en tilbakegang etter 2014, har den økt igjen de siste årene. Bestanden kjennetegnes av stor grad av innavl, og forvaltningen legger mest vekt på å bedre det genetiske mangfoldet i bestanden, fortalte han.
Miljødirektoratet har siden bestandsmålet om mellom fire og seks årlige valpekull ble fastsatt, ment at man bør ligge i den øvre delen av bestandsmålet, altså nærmere seks enn fire, med en begrunnelse i at innavlen er sterk og at det finnes risiko for ulovlig felling av ulv.
Vangen forklarte at vedtaket om uttak av fire flokker ikke er dramatisk etter hans skjønn. Konsekvensen av vedtaket vil være en reduksjon av den norske delbestanden av ulv ned mot bestandsmålet. siden det er et mer omfattende vedtak enn tidligere år. Når det gjelder uttak av grenserevirer, beskrev Vangen kontakten mellom norske og svenske forvaltningsmyndigheter som god.
Regjeringsadvokaten stilte Vangen spørsmål om hvorvidt vedtaket om de fire flokkene representerte noen dramatikk for den framtidige utviklingen av bestanden. Til dette gjentok Vangen at vedtaket vil føre til en reduksjon ned mot bestandsmålet, og at reproduksjonspotensialet for ulv er høyt. Han gjentok at det viktigste grepet i direktoratets øyne er å forhindre at genetisk viktige ulver blir tatt ut. Vangen viste også til at i de arealene hvor Kynnareviret ble tatt ut i fjor, så er det allerede kommet inn nye ulver. De områdene som er attraktive for ulv blir fort fylt med nye individer. Dermed kan en enkelt bygge opp igjen bestanden hvis en kommer under bestandsmålet som følge av uttak i år, uttalte Vangen.
Espen Volden argumenterte på vegne av Utmarkskommunenes sammenslutning, en organisasjon som har 103 norske kommuner som medlemmer. Organisasjonen er som tidligere nevnt partshjelper på statens side.
Han la vekt på at Høyesterettsdommen fra i fjor vår, mellom staten og WWF om lovligheten av felling av alle ulvene i revirene Julussa og Osdalen utenfor ulvesona, etter hans oppfatning ga svar på alle spørsmålene som tingretten har behandlet de to dagene denne uka: Bestandsmålet ivaretar kravet til overlevelsen av ulv i Norge og kravene fra Bernkonvensjonen, soneforvaltningen er lovlig og forutsigbarhet når det gjelder ulvebestandens størrelse er konfliktdempende, sa Volden. Lokalsamfunnene har store interesser i at ulven forvaltes, og uten bestandsregulering vokser bestanden med opptil 30 prosent i året. Stortinget ønsker ikke at bestanden skal vokse, og nettopp dét er en offentlig interesse av vesentlig betydning knyttet til distriktspolitiske hensyn, fortsatte Volden.
Regjeringsadvokat Asgeir Nygård erklærte mot slutten av rettssakens andre dag at statens syn er at Stortinget har balansert alle relevante hensyn, uavhengig av hva den enkelte person eller organisasjon måtte mene om den saken. Stortinget har lagt vekt på at det forsatt skal være mulig med landbruk i rovdyrprioriterte områder, og også Nygård viste til at Høyesterett har konkludert med at bestandsmålet er tilstrekkelig for å oppfylle Norges forpliktelse til å ta vare på ulv i norsk natur.
Organisasjoner må gjerne ta til orde for at bestandsmålet skulle ha vært satt høyere, sa Nygård, men det er en kamp de må ta politisk og ikke i rettsvesenet.
Er du sulten på mer stoff ulv ulverettssaker? Les Rovdyr.orgs referater fra Letjenna-saken i Oslo tingrett sommeren 2021 her:
- Dag én i retten: NOAHs ulverettssak tegner å bli en generalreprise om norsk rovdyrforvaltning
- Dag to i retten:NOAH mener staten bryter loven og at det skaper mer konflikt i samfunnet
- Dag tre i retten: Er reindriftas fritak fra ynglende ulv i beiteområdene brudd på Bernkonvensjonen?
- Dag fire i retten: Når ordføreren i Trysil blir gjort til representant for «de lokale mørke kreftene»