Onsdag var det klart for tredje dag av rettssaken mellom dyrerettighetsorganisasjonen NOAH og Klima- og miljødepartementet. Temaet var hvorvidt fellingen av fire ulver i Letjenna-reviret i Elverum innenfor ulvesonen i januar 2020 var lovlig eller ikke.
- Dag én i retten: NOAHs ulverettssak tegner å bli en generalreprise om norsk rovdyrforvaltning
- Dag to i retten: NOAH mener staten bryter loven og at det skaper mer konflikt i samfunnet
- NOAH har en egen side for sin fortelling om hva som foregår i retten. Den finner du her
Først ut i Oslo tingrett var ulveforsker Petter Wabakken, som er en av grunnleggerne av ulveforskningen i Norge og til daglig jobber ved Høgskolen i Innlandet.
Wabakken fortalte at bestandsutviklingen for ulv i Skandinavia i mange år har vært bremset av ulovlig jakt, men sa i neste åndedrag at veksten i den norske delen av bestanden har tatt seg opp etter en tjuvjaktdom i 2014, og det syntes dermed uklart om han mente ulovlig jakt fremdeles er et problem.
At mennesker skyter ulver er uansett en påvirkning på bestanden. Wabakken argumenterte for at felling av stabile revirer, slik som Letjenna var et eksempel på, kan føre til uforutsigbarhet, for når egnede leveområder for ulv tømmes for revirmarkerende individer, kommer nye dyr inn og tar over gamle revirer. Det kan skytes inn at en slik dynamikk nok gjør det vanskelig å tolke den norske ulvepolitikken faktisk er en «utrydningspolitikk», slik som NOAH hevder igjen og igjen.
- Les også: Kronikk: Er ulv i Norge «kritisk truet»?
Wabakken uttrykte skepsis mot uttak av hele revirer, fordi det kan føre til at flere flokker kan overta et tidligere revirområde, noe som kan føre til at predasjonstrykket kan bli større: Flere flokker på samme areal fører til at ulvene i sum tar flere elger.
Han argumenterte også for at genetisk viktige individer bør beskyttes strengere i Norge, slik at det å holde den norske delen av bestanden på det politisk vedtatte nivået blir mindre problematisk over tid – innavlsutfordringen blant ulvene er velkjent.
Neste vitne ut var Arie Trouwborst, førsteamanuensis ved det nederlandske Universitetet i Tilburg. Han forsker på miljøjuss.
Trouwborst framholdt at «negativ sonering» er krevende å forsvare under internasjonal rett. Det at ulv ikke skal få etablere seg i samiske tamreinområder i verken Norge, Sverige eller Finland er ett eksempel på negativ sonering, mens praksisen utenfor ulvesona i Sør-Norge er et annet.
Videre argumenterte Trouwborst for at Bernkonvensjonen krever at et tilsluttet land ikke kan ha soner uten ynglende ulv hvis det ikke samtidig i landet finnes områder hvor ulver ikke kan skytes overhodet.
Dersom en tar Trouwborst på ordet, bryter altså ifølge ham både Norge, Sverige og Finland med Bernkonvensjonen når den samiske tamreindrifta i alle disse tre landene har fått slippe å ha ynglende ulv i sine beiteområder. Ingen av disse tre landene har nemlig arealer hvor det å skyte ulv er helt utelukket.
Der hvor Høyesterett i saken mellom WWF og staten konkluderte med at Bernkonvensjonen tillater at et land legger til grunn en felles bestand mellom flere land, mente Trouwborst at det ikke kan gjøres innenfor rammene av konvensjonen uten noen «fullt utviket» avtale om felles forvaltning mellom landene.
Da dette utsagnet ble ytret, stilte statens advokater spørsmål om hvorvidt Noah ønsket en omkamp om Høyesteretts vurdering om at Norge faktisk oppfyller Bernkonvensjonens artikkel 2. Til det svarte Noahs advokat Carl Philip Fleischer at «I Norge så har man tynt Bernkonvensjonen til det ytterste» og at det som var relevant er hva som skal være terskelen for å kunne skyte ulv innenfor ulvesonen.
«Bernkonvensjonen er en vernekonvensjon og ikke en konflikthåndteringskonvensjon», sa Trouwborst videre. Han mente at det at konvensjonens sekretariat ikke har åpnet noen sak mot Norges ulvepolitikk ikke kan tas til inntekt for at norsk forvaltning er i tråd med konvensjonens bestemmelser – til det er konvensjonens organer for tannløse, var budskapet.
I et lite mellomspill vitnet en pensjonert oboist som er i ferd med å flytte til området som ble benyttet av det tidligere Letjenna-reviret om at hun syntes det var trist da ulvene ble skutt.
Knut Morten Vangen, leder for viltseksjonen i Miljødirektoratet vitnet deretter om godt samarbeid mellom norske og svenske myndigheter om bestandsovervåkningen. Han redegjorde også for at innavlssituasjonen er bedre nå enn for noen år siden.
Regjeringsadvokat Elisabeth Stenwig stilte Vangen spørsmål om det kan være aktuelt å hente ulver fra Finland eller Russland og sette dem ut i Norge som en genetisk forsterkning av ulvene. Til dette svarte han at det nok ville svekke aksepten for ulv i Norge og dessuten gi ulvene et svakere preg av å være ville dyr. Dermed karakteriserte han utsetting som lite aktuelt.
Tidligere under saken har NOAHs advokat Bendik Misund Nedberg etterspurt karakteristika ved Letjenna-flokken som utpekte den spesifikt som en flokk som bør prioriteres for å bli skutt vekk. Vangen viste da til byrdefordelingsprinsippet, som går ut på at belastningen knyttet til ulv ikke bør være på samme sted over lengre tid.
Her er noen lenker for de av leserne som måtte være interessert i rettssaken mellom WWF og staten tidligere i år:
- DAG 1: Hvor dårlig kan en ulvepolitikk bli?
- DAG 2:Hvorfor trenger vi tillit til staten? (Og en digresjon om at WWF bruker pandaens mat som skjellsord)
- DAG 3: Ingen vet hva bestand eller levedyktighet betyr. Men levedyktig bestand er målet
- DAG 4: Det at et vedtak er i overkant godt begrunnet er ikke et argument mot vedtakets gyldighet
- DAG 5: WWF ber Høyesterett skrote Stortingets bestandsmål
- Høyesteretts dom: WWF fikk ikke medhold i sak om norsk ulveforvaltning
Bildet øverst i artikkelen viser reindrift i Finnmark. Foto: GRID-Arendal (CC BY-NC-SA 2.0)