Miljødepartementet om viktigheten av skadefelling og om de 958 bjørnene som kan skytes i Sverige og Finland

– Skadefelling er et viktig virkemiddel for å avverge akutte skadesituasjoner, sier statssekretær i Klima- og miljødepartementet Maren Hersleth Holsen (V).

I sommer har det vært mye oppmerksomhet rettet mot skadefelling av bjørn i Indre Troms. Det har i flere år vært en god del skader på sau i Bardu, men i år er bjørneangrepene også kommet i Lavangen og Salangen

Dermed har forvaltningen gitt klarsignal til skadefelling av fire bjørner, hvorav tre hittil er felt. 

Stortingets rovviltforlik fra 2011 har satt bestandsmålet for bjørn i Norge – 13 årlige ynglinger er målet. 

Bjørnens utbredelse i Norge er hovedsakelig langs svenskegrensa, men også på grensa mellom Finland og Russland. Kart: Miljødirektoratet

Bestandsmålet for bjørn skal nås i de ulike regionene. Det er bare områder langs svenskegrensa som har mål om bjørneynglinger. I Hedmark skal det være tre ynglinger, og det samme tallet gjelder i Trøndelag. I Nordland skal det være én yngling, det samme gjelder Troms. I Finnmark er det mål om fem årlige ynglinger av arten. I fjor ble målet nådd i Trøndelag og i Hedmark.

Skadepotensial i beiteområder og kalvingsland

Rovviltforliket sier også om antall bjørneynglinger at «der bestandsmålet ikke er nådd skal oppbyggingstakten ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og lokalsamfunnene generelt»

Videre står det å lese at «det legges til grunn at virkeliggjøring av bestandsnivå for bjørn ikke vil kreve areal ut over omfanget av dagens yngleområder».

Den kanskje mest kjente formuleringen fra Rovviltforliket er nok siste setning under punkt 2.2.19, nemlig «det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein».

Rovdyr.org har sendt et knippe spørsmål knyttet til skadefelling av bjørn til Klima- og miljødepartementet og fått svar fra statssekretær Maren Hersleth Holsen (V).

112 bjørner skutt på skadefelling

Miljøforvaltningen pleier i begynnelsen av august hvert år å sende ut en pressemelding hvor budskapet er at tap av sau og lam på beite er det laveste på mange år. I fjor var tapene på sitt laveste nivå siden registreringene startet. 

Denne utviklingen betinges ikke minst av at det felles fredet rovvilt. Siden registreringen av tapstall begynte i 2002, er 112 bjørner felt i Norge som skadedyr, ifølge Statistisk sentralbyrås oversikt «registrert avgang av store rovdyr». Antall bjørner som er felt på lisens, altså for å regulere bestanden, er 31 i samme periode. Hovedtendensen er dermed at det aller vesentligste av bjørner felles for å unngå konkrete skadesituasjoner med tap av husdyr.

– Hvilken rolle har skadefelling som virkemiddel for å sikre at tapene av sau og lam ikke blir for omfattende? Er det mulig å si noe om hvordan situasjonen ville ha vært i Beite-Norge dersom 112 bjørner ikke hadde blitt tatt ut på skadefelling de to siste tiårene?

– Skadefelling er et viktig virkemiddel for å avverge akutte skadesituasjoner. Uttak av bjørn som faktisk har gjort skade har redusert tapstallene, uten at det er mulig å angi dette konkret. Det er samtidig viktig å understreke at felling er ett av flere virkemidler for å redusere skader. Omstilling og andre forebyggende tiltak bidrar til å redusere tap i særlig tapsutsatte områder, sier statssekretær i Klima- og miljødepartementet Maren Hersleth Holsen (V).

Denne bjørnen ble felt i Bardu tidligere i sommer. Foto: Kristian Hanstad

I Norge ble det sist registreringssesong dokumentert minst 150 brunbjørner, ifølge Rovdata. Antall brunbjørn i Sverige og Finland er mellom 5000 og 6000 til sammen, og myndighetene har åpnet for en omfattende bestandsregulering av brunbjørn i begge land. 501 kan felles i Sverige og 457 i Finland, til sammen 958 individer. Legger vi til skadefellinger i Sverige hittil i år, blir antallet 1065. 

– Gir bestandssituasjonen i våre naboland grunn til å anta at det kommer til å være en stabil tilflyt av brunbjørner til Norge de kommende tiårene?

– Det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan forvaltningen av bjørn i våre naboland vil påvirke tilflyt av bjørn til Norge. Det er likevel rimelig å anta at økte uttak i Sverige og Finland kan gi redusert tilflyt til Norge. Mange bjørner lever også i områder på begge sider av grensen, og antall bjørn som registreres i grenseområdene på norsk side kan bli mindre som følge av økte uttak i våre naboland, sier Holsen.

Fire bjørner i Indre Troms

Avisa Nationen meldte for ei ukes tid siden at statsminister Erna Solberg (H) grep inn overfor klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) og sørget for at det ble gitt skadefellingsløyve på en fjerde bjørn i Indre Troms. Dét er en påstand Rotevatn avviser; han sier derimot at skadefellingsløyvet var hans egen besutning fullt og helt.

Det er derimot ingen uenighet knyttet til at det tok mer enn to uker å få søknaden om skadefelling behandlet. 

– Hvorfor er det nødvendig å dvele så lenge før et skadefellingsløyve utstedes, slik som i Indre Troms nå nylig? Det ser ut som om departementet har hastverk med å oppfylle bestandsmålet for bjørn, men rovviltforliket åpner tydelig for å bruke god tid for å nå bestandsmålet og ta hensyn til beitebruk og lokalsamfunn underveis. Hvorfor hastverket?

– Hensynet til å oppnå bestandsmålet er en del av avveiningene som gjøres der det vurderes å felle bjørn, og er ikke noe vi kan skyve for lenge på. Bestanden av bjørn har ligget langt under bestandsmålet helt siden målet ble fastsatt og det er vanskelig å si at forvaltningen på dette punktet har hatt hastverk. I tillegg tar det tid å bygge opp bestanden, fordi bjørn reproduserer seg sakte. Det betyr ikke at hensynet til bestanden i alle tilfeller vil være avgjørende, men dette må trekkes inn og kan i noen tilfeller være utslagsgivende. Det har for eksempel vært avgjørende i flere saker som gjelder felling av binner, sier Holsen.

Bjørnebinner med unger er fredet også i beiteprioriterte områder. Foto: Hermann Sotkajærvi

– Hva kan departementet si om tiden det tar å bygge opp en bestand av brunbjørn, sammenlignet med andre arter av store rovdyr som yngler oftere og som har større vandringskapasitet?

– Det tar lang tid å bygge opp en bestand av bjørn, sammenlignet med de øvrige rovviltartene i Norge. Bjørn har lang reproduksjonstid. Binner er 4-5 år gamle når de får sitt første kull, og går med kullet i flere år. Ulv, jerv og gaupe kan derimot få nye kull hvert år når de har nådd reproduktiv alder. I tillegg etablerer binner seg gjerne nær moren, slik at den reproduserende delen av bestanden spres sakte, sier Holsen.

Dom fra Høyesterett

Rovviltnemnda i Trøndelag og Møre og Romsdal (region 6) stiller spørsmål til KLD om relevansen av høyesterettsdommen fra i vår for freding av binne med unger i beiteprioritert område i Trøndelag, noe Rovdyr.org nylig har omtalt

Rovviltnemnda i region 6 har vedtatt to ganger at binner med unger ikke skal være fredet for skadefelling i beiteprioritert område, men vedtakene er blitt omgjort begge ganger av departementet, seinest i forrige uke.

Høyesterett avgjorde i sin dom at det er lov å felle ulv med henvisning til «offentlige interesser av vesentlig betydning», altså med hjemmel i naturmangfoldloven §18c, så lenge det ikke truer den svensk-norske bestandens overlevelse. 

Rovdyr.org omtalte nylig at Snåsa kommune hadde fått avslag på å felle bjørn utenfor yngleområdet i Trøndelag. Den lokale sauebonden Tone Våg uttalte i den forbindelse at det kunne virke som om det hadde blitt vanskeligere å få skadefellingsløyver på bjørn i Trøndelag etter at bestandsmålet i regionen ble nådd for første gang i fjor.

I Snåsa er det søkt om å felle (og gitt avslag på) én bjørn, med formål om å «avverge skade på husdyr» (naturmangfoldloven §18b), og bestanden det er snakk om er den svenske, som det bare finnes små utstikkere av i Norge. 

Kartet viser tettheten i den svenske bjørnebestanden med enkelte utstikkere til Norge. Grafikk: Rovdata

– Er det i det hele tatt mulig å true bestandens overlevelse gjennom uttak av bjørn i Norge?

– I ulvedommen la Høyesterett til grunn at kriteriet om at felling ikke må true bestandens overlevelse, og sikter til bestanden i biologisk forstand. Overført til bjørn i Midt-Norge, tilsier det at man ser til den felles svensk-norske bestanden i vurderingen av kriteriet. Hvorvidt et uttak truer bestandens overlevelse, må vurderes konkret. Uavhengig av kravet om at felling ikke må true bestandens overlevelse, har Norge et ansvar for å sikre bjørnens overlevelse i norsk natur, og Stortinget har satt et konkret mål for hvor stor bestand vi skal ha i Norge, sier Holsen.

Bildet av statssekretær Maren Hersleth Holsen øverst i artikkelen er tatt av Bjørn H. Stuedal.