– Forvaltningen av jervebestanden er et stort svik. Det er ikke holdbart at den får ligge så langt over bestandsmål, sier Hans Martin Gjedrem, sauebonde i Valldal i Fjord kommune i Møre og Romsdal.
Før helga presenterte Rovdata sin årlige rapport om bestandsovervåkningen av jerv.
I vår og sommer er det påvist 64 kull med jervevalper i landet, som er en markant økning fra 45 kull i 2022. Antallet jervekull er dermed tilbake på cirka 60 kull, hvor det har ligget i de seneste årene, kunne Rovdata meddele i en pressemelding fredag.
Over mål i mange år
Det nasjonale bestandsmålet for jerv er på 39 årlige ynglinger. Siden 2001 har antall registrerte ynglinger vært mer enn 39 hvert år, unntatt i 2002. Deretter har det laveste antallet vært 40 registrerte ynglinger i 2017, mens det høyeste antallet var i 2012 med 68 ynglinger.
- Les også: Mattilsynet stiller spørsmål om det er mulig å opprettholde utmarksbeite i jerveprioriterte områder
Svingninger i antall påviste kull mellom år kan ha flere årsaker, uten at antall dyr i bestanden varierer særlig mye, ifølge Rovdata.
– Jakt, uoppdagede kull i overvåkingen og naturlig variasjon i antall tisper som føder valper påvirker antallet. For eksempel vil jervetispenes kondisjon og tilgang på mat påvirke hvor mange av dem som føder valper, sier Jonas Kindberg, leder i Rovdata, i pressemeldingen.
I årets jerveoversikt er alle landets rovviltregioner på eller over det regionale bestandsmålet. I samtlige rovviltregioner er antall kull enten uendret eller går opp, og den største oppgangen er registrert i region 6, Trøndelag og Møre og Romsdal, med sju flere kull enn i fjor, forklarer Kindberg videre.
I det jerveprioriterte området i Møre og Romsdal er det et politisk vedtatt mål at det skal være tre årlige ynglinger av jerv. I år er to ynglinger registrert i området.
Tap kom tidlig
For noen uker siden omtalte Rovdyr.org hvordan beitebrukere i Rauma, like øst for Fjord, var fortvilet over at det jerveprioriterte området var blitt så lite at ingen forvaltning er mulig. I sommer har tapene av lam vært verre enn noen gang for beitelagene i Ulvådalen og Verma.
– Ingen vil ta på seg ansvaret for å komme ned på bestandsmål, de ulike myndighetene skylder på hverandre, sier Gjedrem til Rovdyr.org.
– Myndighetene evner ikke å se Norge under ett, men er bare opptatt av et visst antall ynglinger i hver region. I sommer oppdaget vi tap tidlig i beitesesongen, så vi søkte om skadefellingstillatelse, fortsetter Gjedrem.
Fjord kommune søkte om skadefellingstillatelse i Steindalen 14. og 23. august, men Statsforvalteren i Møre og Romsdal ga avslag begge ganger med henvisning til at området er prioritert til jerv, at soneforvaltningen skal være tydelig og at det var nødvendig med mer dokumentasjon eller sannsynliggjøring av tapsomfanget.
Over 20 prosent tap
Beiteområdet hvor Gjedrem og en annen sauebonde har sauene sine er på 35 kvadratkilometer, og det er krevende å til enhver tid holde oppdatert oversikt over alle sauene.
Av de 174 lammene Gjedrem sendte på beite i sommer, er 38 borte. Det gir en tapsprosent på over 20. Før jerven kom inn i området på nittitallet, var tapene ofte på null dyr i året.
– Tapene var tilsvarende store i fjor. Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Vi har aldri bedt om å bli innlemmet i et jerveprioritert område. Dette handler ikke om at vi liksom hater jerv, det handler om at vi ønsker å produsere mat til befolkningen, sier Gjedrem.
– Hadde bestanden nasjonalt vært nede på målet, hadde det vært en annen diskusjon, mener han.
Rovviltnemnda i Trøndelag og Romsdal vedtok kvote for lisensfelling på én jerv i jervesona i Møre og Romsdal, men det ble påklaget.
– Dermed tok Klima- og miljødepartementet vekk det ene løyvet i vårt område, fortsetter Gjedrem.
Han mener det blir feil at sauebøndene er de som skal iverksette tiltak for å redusere tapene, når statistikken viser tydelig at jervestammen nasjonalt de aller fleste år ligger langt over bestandsmålet.
– Vi fikk tillatelse til skadefelling i 2021, og det lyktes vi med. Det hadde kjempestor effekt på tapene den sesongen. Etter at jerven var skutt, fant vi ett kadaver det året. Uttak fungerer bra, sier Gjedrem.
– Du har vært skiskytter på elitenivå og har fått til skadefelling av jerv, noe som sjelden lykkes. Er det en sammenheng her?
– Jeg har skutt ett dyr i hele mitt liv, og det var denne jerven. Fra idretten har jeg lært en del om konsentrasjon og at en må være veldig på mentalt, men det var minst like avgjørende at vi hadde god kunnskap om hvor jerven angriper og at jeg visste jeg måtte sitte i akkurat den bua på akkurat det tidspunktet, sier Gjedrem.
Dominoeffekt
I Ulvådalen i nabokommunen Rauma går diskusjonen om hvor lenge sauebøndene holder ut år etter år med store tap til jerven. Medlemmene i beitelaget der mener det er en klar sammenheng mellom deres økte tap i år og at en nabobesetning sluttet å sende dyr på beite i fjor etter å ha fått tilslag på en søknad om omstillingsmidler til annen landbruksvirksomhet. Søknaden ble innvilget etter store jervetap over flere år.
Jerven har stor vandringskapasitet, og beveger seg raskt fra ett dalføre til et annet.
– Det er store tap nord for oss og øst for oss, som i Skjåk. Legger andre ned, blir det en dominoeffekt. Når andre beiteområder i nærheten tømmes for sau på beite, får vi større tap, sier Gjedrem.
Han oppfatter det som skjer som seigpining og spør seg om forvaltningen ønsker at sauebøndene skal gi opp.
– Vi får erstatning for tapene, men det er ikke der problemet ligger. Det er en stor psykisk belastning å stå i dette. Jeg blir mentalt utslitt. Avl i besetningen har jeg helt slutta med. Alt handler nå om å holde en viss størrelse på besetninga, sier han.
Regjeringens mål
Som en del av Hurdalsplattformen ved tiltredelsen i 2021 varslet Støre-regjeringen at «det skal føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk». Det ble blant annet konkretisert i følgende mål: «Når en bestand ligger over bestandsmålet, skal den forvaltes i tråd med det bestandsmålet som til enhver tid er vedtatt av Stortinget».
Slik ble det ikke med jerv i 2023.
– Senterpartiet ville jobbe for en balanse i rovdyrpolitikken. Men nå sitter politikerne på gjerdet. De må se på hva som skjer ute i administrasjonen. Når jerven er så langt over bestandsmålet, er det en overkjøring av et politisk vedtak, sier Gjedrem.
Forvaltningsplanen for rovviltregion 6, Trøndelag og Møre og Romsdal, er under revisjon. I den forbindelse har Fjord kommune sendt innspill om jerv, jervesone og avveining av bevaring av rovdyr opp mot andre samfunnsinteresser i kommunen.
Kommunen skriver blant annet: For den delen av forvaltningsområdet for jerv i Møre og Romsdal som er innenfor Herdalen/Geiranger landskapsvern-/verdensarvområde og Tafjorden-Reindalen landskapsvernområde, er verneverdiene blant annet kulturlandskap. For førstnevnte fremgår det av forvaltningsplanen at det er ønskelig å «opprettholde og helst øke tradisjonell drift (i hovedsak beiting) inne i verneområdet». Slik rovdyrforvaltningen er nå, er det for store ulemper for beitebrukerne. Trenden er at flere og flere i praksis blir presset til å legge ned drift med beitebruk i forvaltningsområdene for rovdyr. Hvis dette blir tilfelle i nevnte område, vil det gå på bekostning av verneverdiene nevnt over. Nevnte areal bør derfor tas ut av forvaltningsområdet for jerv og være rene beiteprioriterte områder.
Videre skriver Fjord kommune: Den delen av forvaltningsområdet for jerv som er i Reinheimen Nasjonalpark er nær eksempelvis landskapsvernområdet og beiteområdet i for eksempel Steindalen. Eksempler på tiltak for å redusere tap av sau til rovdyr er tidlig sanking. Dette kan bli støttet økonomisk, men det kan likevel være problematisk når det ikke dekker ekstrakostnadene for innkjøp av fôr, eller når gårdeieren ikke har egnet/tilstrekkelig areal på innmark. Hvis innmarken også er i forvaltningsområdet for jerv, slik den er noen steder, er det ikke sikkert at det er tilstrekkelig tiltak å tidligsanke. Det er en stor provokasjon mot beitenæringen når innmarken, inkludert dyrket mark, driftsbygninger og tun, er i forvaltningsområdet.
Et tredje punkt er: Det forventes at hvis rovviltpolitikken som skal gjennomføres gjør det umulig å utnytte beiteretten og jaktretten som grunneierne har, skal det betales økonomisk kompensasjon der man ikke bare tar hensyn til den rene økonomiske verdien, men også tar hensyn til verdien i form av livskvaliteten som følger av jakt og muligheten til å drive landbruk og matproduksjon ved å utnytte naturressursene på egen eiendom på en måte som det har blitt gjort i generasjoner.