Fjellbjørkeskogen vokser tett i Fåvangfjellet der Therese Rudi følger etter hunden Hekla, som av og til får ferten av noe og forlater krøtterstien for å finne levninger etter døde dyr.
Rudi og den islandske fårehunden utgjør en sertifisert kadaverhundekvipasje, på oppdrag på drøyt 900 meter over havet. Noen turgåere meldte dagen tidligere at de hadde sett en død sau, men nøyaktigheten i beskrivelsen av hvor saueskrotten lå var det så som så med.
Kanskje ikke så underlig, tatt i betraktning at det heller ikke er noe særlig til mobildekning å snakke om i denne sørøstlige delen av Ringebu kommune i Innlandet. Det er da kadaverhunden kommer til sin rett, trent som den er i å lokalisere dyr i ulike stadier av forråtnelse.
Når Rudi har invitert med seg Rovdyr.org på kadaversøk i fjellet, er det ikke bare for å vise fram hva hun og andre i beitenæringa driver med. Det er også for å snakke om viktigheten av nettopp å vise fram virksomheten.
Framover planlegger 30-åringen mer aktivitet på sosiale medier. Målet er å komme til livs forestillingen om at sauebøndene ikke passer på dyra sine i utmarka.
Enn så lenge er det Instagram-kontoen «Gjeterjentene» som er plattformen for Rudis informasjonsarbeid, og mer er i kjømda.
– Sosiale medier er en viktig kanal for å nå fram til unge folk. De trenger å få se at vi bruker mye tid på tilsyn etter dyra. Det er viktig å vise dette fram i de kanalene som ungdommen bruker, slik at de får se hvordan det foregår. Jeg ønsker å være saklig og formidle virkeligheten, nemlig at vi som driver med sau passer på dyra våre, sier Rudi.
Hun mener det er for mye skyttergravskrig i rovdyrdebatten, og regner med at hun også erter på seg en del sauebønder med å si at det er mye usaklighet på begge sider i konflikten.
– Det er helt klart behov for at vi som har støvla på også tar ordet. Ordskiftet kan ikke domineres av folk som sitter innendørs og mener alt mulig om hva som skjer når sauene er til fjells. Det er ikke mange sauebønder som deler informasjon, og jeg håper å kunne inspirere andre i næringa til å gjøre nettopp det, sier hun.
- Les også: Noen tanker fra en gjeters notatblokk
– Veganerne, for eksempel, er flinke på kommunikasjon og sosiale medier. Det kunne dyreholderne vært bedre på. Spesielt viktig er dette når vi er færre og færre som driver med landbruk og dyr, og folk flest ikke lenger vet hva som egentlig skjer i fjellheimen.
Hun har to beitesesongers bakgrunn som gjeter i Fåvangfjellet, hvor hun har sett etter både storfe og sau. Familiens egne dyr beiter lenger nord, i Rondane, hvor hun også har gått mye tilsyn gjennom flere år. Hun har også flere års organisasjonserfaring fra blant andre Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
– Det er veldig trivelig å være gjeter, samtidig som det er krevende. Det er ikke slik at du møter opp klokka åtte og drar hjem klokka fire. Ting tar den tida de tar. Du må både ha kondis til å gå i fjellet og ha greie på dyr. Det å gå mer enn ti mil i uka er ikke uvanlig. Du må forstå dyras helse, kunne avlive dyr når det er nødvendig og kunne bruke GPS. Gjeteryrket burde definitivt vært mer verdsatt, sier Rudi.
En god hund er nødvendig for gjeteren, understreker hun. Et menneske kan gå milevis uten å finne et kadaver om et slikt skulle ligge i terrenget.
På turen i Fåvangfjellet finner Hekla restene av en fugl, kanskje ei lirype som er tatt av rev. Seinere lukter hunden seg fram til to kranier av lam, begge så gamle at de må være fra tidlig i sommer eller eldre.
Etter å ha gått en times tid, dukker en bøling på mellom 20 og 30 storfe opp en 150 meter unna. Møtet viser kadaverhundens begrensning, for når det er en flokk med levende dyr like ved, klarer ikke hunden lenger å samle seg om lukta av det som måtte være av dyreskrotter i området.
- Les også: Får skyte ulv i Nord-Østerdalen – håper å unngå reprise av ulvesommeren 2018 med flere hunder
Helt uten risiko er det heller ikke, for kyrne kan bli så urolige av hundens nærvær at de går i forsvarsmodus og ringer inn både fører og hund. Det er lurt å ha respekt for dyr på beite, spesielt når de veier flere hundre kilo.
– Det å ha en godkjent kadaverhund og kunne bruke den bør være et krav for å være gjeter. Jeg hadde nok ikke funnet noe som helst uten hunden, sier Rudi.
Det var store tap av sau til ulv i Fåvangfjellet i 2017, året før Rudi hadde sitt første år som gjeter i området. I forvaltningens oversikt på Rovbase.no er det registrert 43 ulvetatte dyr på et ganske lite område det året.
– Bjørn, ulv og jerv i saueflokken er et mareritt. I 2019, det siste året jeg var gjeter i Fåvangfjellet kom det bjørn og tok sau like utenfor gjeterbua hvor jeg lå og sov, sier Rudi.
Når angrepene skjer om natta, slik som var tilfelle i begge de to eksemplene som er nevnt over, er det lite en gjeter kan gjøre.
– Jeg tror det er forebyggende å være der. Du prater, er både hørbar og synlig. Vi ligger i telt, vi fisker og bader. Hunden bjeffer. Alt dette hjelper.
Men, understreker Rudi: De som tror at ulv og beitedyr kan gå ihop, vet ikke hva de snakker om.
– Vi har prøvd dette på ekte. Vi er der, og ulven vet det godt, men når den først kommer, så kan den skade så forferdelig mange dyr. Vi har sett det med jerv i Vuludalen i Rondane også i sommer, der hvor min familie har saueflokken. Der ble det skutt to jerver nå nylig. Det har vært ei tispe der, som har trent opp valpene sine.
Det gjør vondt for henne å snakke om slikt. Det gjør vondt at jerven skader dyra, og det er forferdelig å se. Hun har allerede begynt å grue seg til årets sauesanking mot slutten av sommeren.
– Folk kan si hva de vil, men går du inn i fjellet og finner et lam som har hodet fullt av verk etter et jervebitt, da kan vi snakke rovdyrpolitikk, sier Rudi.
– Det burde i det hele tatt vært penger i systemet til å ha folk ute i terrenget. Sauegjeting er en enorm jobb. Folk bør gå minst tre mil i fjellet før de mener noe bastant om saken, sier hun.
Rudi har satt sammen en innsamlingsaksjon for å skaffe startkapital til sitt formidlingsprosjekt. Den skal finansiere blant annet mer tilsyn og kadaversøk, arbeidsklær, enkelt fotoutstyr og nettside. Noen av midlene skal også brukes til å skrive leserinnlegg, til blogging og en foredragsturné for å fortelle om virksomheten i fjellheimen.