Og en test på hvor lang tid det kan ta før man finner en «tilgjengelig stokk».
I midten av mai ble tre sauer tatt av ulv i Ytre Enebakk. En fjerde kom seg unna ved å svømme over et vann og måtte hentes hjem i robåt. Sauene var rikelig spist av, det kunne se ut som det var et en ulv med forsørgeransvar som skulle tilbake til valper og fø dem.
Kvelden før nasjonaldagen var det etterlysning etter noen som kunne passe på sauene. Vi var tre som hadde møtt opp. Én uten børse, én med børse og en tredje som hadde fått beskjed av kona om å la børsa være hjemme. Noe av det første som ble tema var når gjeteren kan bruke nødvergerett, og når den ikke kan brukes. Eieren av dyra ønsket ikke å risikere de ulempene som måtte følge med om det ble felt ulv bare tre mil utafor Oslo, så da var det ikke stort mer å diskutere.
Den første morgenen, like etter klokka fem, kom det en ulv. Vi oppdaget den på et grasjorde snaue 200 meter fra en liten flokk søyer med helt ferske lam. Ulven hadde kurs rett mot sauene, det var lett å se, men den stoppa opp da den så at vi var der. Etter en stund la den seg ned, som for å sole seg, før den forsvant opp i skogen etter et minutts tid. Hadde det vært mørkt, hadde vi ikke oppdaget den før det var for seint. Ett angrep avverget. Vi veit den har vært der minst to ganger siden.
Videoen som min gjeterkollega filmet ble publisert på Facebook, og ikke lenge etter ble den delt med slagordet «Gjeting fungerer!» Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Den som mener at gjeting er løsningen på alt som er av rovdyrproblemer for beitenæringa, bør være på et slikt lite beite selv. Et lite beite er ikke lite når det er mørkt og du ikke veit hvor ulven er. 200 meter er langt når du filmer ulven med mobilkamera, men det er ikke langt når det er avstanden mellom en ulv og søyer som nettopp har lammet. Mange veit ikke forskjellen på Enebakk og Rendalen. Det som er igjen av sau her hos oss, holdes innafor gjerder. Rundt oss er det trafikk (ikke så mye på natta, riktignok), bolighus, innsjø og dyrka mark. Ulven har nok ikke tenkt å gi seg. Skal du utnytte utmarksbeitet i Rendalen, må det bli slik at sauene går spredt over store områder. Da holder det ikke å ha kontroll på en 200 meters radius rundt dyra.
Gjetervakta begynner for alvor når det begynner å bli så mørkt at alle skygger i landskapet ser litt ut som et dyr. Så blir det mørkere og mørkere. Det er mye tid til å tenke på alt mulig slags når en sitter og glor ut i natta og lurer på hvor ulven er. Hvis gråbein kommer, er det greit å ha en plan, og siden Klima- og miljødepartementet har skrevet i sine kommentarer til ny nødvergeparagraf at en kan vurdere «jaging ved bruk av tilgjengelig stokk» om det kommer rovdyr, prøvde jeg å finne en slik blant gresstuster, buskas og gjerdestolper.
En liten plankebit? Nei. Et bjørkeris? Nei? En neve småstein? Virker kanskje, men «tilgjengelig stokk» er det ikke. Etter rundt fem minutter finner jeg en bitteliten gjerdestolpe av plast, akkurat lang nok til at jeg kan støtte meg på den når jeg går. Den ligger godt i hånda og ser tidsmessig ut, jeg kan slå gjennom lufta med en tøff svisjelyd. Hva slags effekt mitt eksemplar av «tilgjengelig stokk» ville ha om det skulle dukke opp en hannulv på 50 kilo har jeg til gode å finne ut.
Til slutt: Det har vært en god del observasjoner av ulv utafor det som har vært det vanlige området til Østmarka-flokken. Den har vanligvis holdt seg lenger opp mot Kirkebygda. Det kan være at det er lite elg igjen i Østmarka og at ulven trekker mot nye jaktmarker, men om det etter hvert skulle bli bekreftet et nytt revir i Gaupesteinmarka mellom Enebakk, Ski og Hobøl, blir neppe denne gjeteren overrasket.