Systemet med at jerveforvaltningen skal basere seg på dugnad er problematisk, mener leder Aud Hove i Rovviltnemnda i Oppland.
Det har vært en beitesesong med store tap til jerv fjellområdene Reinheimen og Breheimen. I skrivende stund er det ingen som har oversikt over omfanget av jerveangrepene, men tall fra Rovbase over dyr som er dokumentert tatt av jerven kan gi en pekepinn.
I kommunene Rauma og Fjord kommuner i Møre og Romsdal samt Lesja, Dovre, Sel, Vågå, Lom og Skjåk i Innlandet pluss Luster i Vestland er det dokumentert 137 jerveskadde sau og lam. Det er det høyeste antallet siden 2015.
Også i Oppdal, en av de aller største beitekommunene i Norge, er dokumenterte tap til jerv på sitt høyeste på flere år. Sist det var større dokumenterte tap var i 2017. Oppdal, som ligger i rovviltregion 6, Midt-Norge, er beiteprioritert område.
Sidsel Røhnebæk, seniorrådgiver hos Statsforvalteren i Innlandet, vil ikke konkludere for beitesesongen før søknadsfristen for rovdyrskadeerstatning er utløpt 1. november. Røhnebæk sitter i sekretariatet til rovviltnemnda i Oppland (rovviltregion 3) og kan bare uttale seg om denne regionen.
– Det er mange kommuner og beitelag i hele gamle Oppland fylke som har hatt en fin sommer, men noen har hatt det veldig strevsomt. De signalene jeg har fått gir grunn til å vente en stor bunke erstatningssøknader som i hovedsak skyldes jerv fra både Skjåk og Lesja, sier Røhnebæk.
Uviss framtid
Leder for Rovviltnemnda i Oppland, Aud Hove, sier hun kjenner til flere sauebesetninger som har tapt i størrelsesorden 30 prosent av dyra i sommer.
– Når du møter godt voksne menn som er på gråten, er det alvor etter min mening. Jeg har snakket med mange i Nord-Gudbrandsdalen som er veldig usikre på om de skal pare sauene i vinter eller ikke, og for dem haster det å få svar på om det kommer tiltak. De må vite om det er noen vits å sende sauene til fjells neste sommer, sier Hove.
Hun har merket seg flere formuleringer fra den nye regjeringsplattformen som hun forventer at føles grundig opp.
– De skriver at bestandsregistreringen skal bli bedre. Det er viktig i Nord-Gudbrandsdalen, hvor det er mye høyfjell og vanskelig for forvaltningen å holde oversikten. Lokalbefolkningen er tydelig på at det er god grunn til å stille spørsmål ved om registreringen er bra nok, sier hun.
Hove har også merket seg at regjeringsplattformen inneholder en formulering om at lisensjakt på jerv skal effektiviseres med mer moderne jaktmetoder. Det følger av formuleringer i plattformen at også forvaltningsregimet for jerven, som over år har ligget langt over det politisk fastsatte nasjonale bestandsmålet, skal strammes inn.
Hove viser til en formulering Stortingets rovviltforlik fra 2011: «I de tilfeller der lisensfelling ikke gir tilfredsstillende uttelling, skal miljøforvaltningen så langt det er mulig sørge for at resterende kvote tas ut i de områdene lisensfellingskvote er gitt.»
– Noe slikt har til dags dato ikke skjedd i her i Oppland. Og når det som er bestemt ikke blir fulgt opp, svekker det tilliten til forvaltningen, sier Hove.
- Les også: Statsbudsjettet: Rotevatn skroter målet om «levedyktige rovviltbestander» på vei ut av departementet
Sist vinter var kvota i Oppland på 12 jerver. To jerver ble felt. Kvota er moderat med tanke på hva som finnes av jerv i regionen, men uttellinga er håpløst lav, mener rovviltnemndlederen.
– Om den nye regjeringen faktisk vil øke uttaket under lisensjakta, kommer de ingen vei uten at de åpner for at det kan brukes snøskuter, sier Hove.
Hun mener selve systemet med at jerveforvaltningen skal basere seg på dugnad er problematisk.
– Gårdbrukere har nok å holde på med i hverdagen allerede. Så ser vi også at forvaltningen er villig til å bruke masse penger på skadefelling med begrenset effekt om sommeren, men om vinteren skal det være gratisarbeid.
Tiltak som ikke hjelper
På landbrukskontoret i Skjåk kommune er Kari Hånsnar oppgitt over utviklingen.
– Skjåk ligger i jerveprioritert område, og det betyr at det som settes i gang av tiltak må rettes mot beitenæringa. Problemet er bare at de tiltakene vi har til rådighet, ikke hjelper, sier Kari Hånsnar.
Skjåk er en stor utmarkskommune. Mye av produksjonen i landbruket er basert på utmarksbeite – rundt 6000 sau og lam slippes årlig.
Beitebrukerne har tatt i bruk tidlig sanking, omfattende utvidet tilsyn, droner, informasjonskampanjer og kadaverhunder. Det er satt i gang radiobjelleprosjekter og det er opprettet egen beredskapstropp som skal bistå under tidlig sanking.
– Tidligere har de største tapene i hovedsak vært avgrenset til enkelte områder. Men nå går tapene opp i alle beiteområdene, sier Hånsnar.
Inngjerding av beiteområder eller hjemmebeite er ikke mulig å gjennomføre i Skjåk, argumenterer Hånsnar. Fjellområdene er enorme, og det meste er vernet natur, mens landbruksarealet og innmarksbeiter er små og avgrenser seg til nede i dalbunnen.
– Mange sauebønder er i ferd med å gi opp. Når noen ikke orker mer, blir belastningen enda større på dem som fortsetter. Det må komme løsninger som gjør ende på denne negative utviklingen, sier hun.
Ole Knut Steinset i Statens naturoppsyn er godt kjent med jervesituasjonen Nord i Gudbrandsdalen, men påpeker samtidig at det også har vært en god del jervetap i Vulufjellet øst for Gudbrandsdalen.
– Lesja og Skjåk ligger ofte høyt oppe på statistikken. I år har vi registrert en markant økning for Oppland sett under ett, og her er tap i Vulufjellet en viktig del av helheten. Likevel er jervetapene i regionen mindre når enn hva de var for 10 til 15 år siden, sier Steinset.