Artikkelen er et debattinnlegg forfattet av Åsmund Ystad, daglig leder i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, og Svein Egil Hatlevik, journalist i Rovdyr.org. Innlegget ble første gang publisert i Klassekampen 14. juni.
Direktør i Artsdatabanken Bjarte Rambjør Heide forsvarer i Klassekampen 7. juni vurderingene Artsdatabanken har gjort for ulv i arbeidet med ny rødliste 2021.
Vurderingene av store rovdyr gjøres av biologer i en ekspertkomité. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har i en kronikk 31. mai kritisert rødlistearbeidet for å legge for mye vekt på et rigid regelverk og lite vekt på biologi. Det viktigste perspektivet Artsdatabanken overser er at nasjonale bestander som også har sin utstrekning i naboland øker livskraften i delpopulasjonene i hvert enkelt land. Heide understreker at økt livskraft ikke inngår i rødlistevurderingen med mindre den manifesterer seg i økt bestand i Norge. Forvaltningens bestandsmål og sone for ulv er avgjørende for Artsdatabanken.
- Les også: Om rødlista og ulven – innlegg fra Bjarte Rambjør Heide, direktør i Artsdatabanken
- Les også: Kronikken som startet debatten: Er ulv i Norge «kritisk truet»?
Hva skal man med biologer i en ekspertkomité hvis det ikke er rom for biologifaglige vurderinger? Slik Artsdatabanken beskriver arbeidet med rødlista, kan biologenes bidrag like gjerne utføres av en skoleelev med kalkulator. Her er det penger å spare!
Heide forklarer videre at Artsdatabanken overlater til byråkrater hos Verdens naturvernunion (IUCN) i Sveits å bestemme hvordan norske forhold er. Av 35 lederdyr i norske ulverevir dokumentert ved hjelp av DNA sist vinter var 25 født i svenske ulverevir eller grenseoverskridende revir. Det bekrefter at det ikke er mulig å si noe biologifaglig klokt om ulvens overlevelse i Norge uten å legge betydelig vekt på den samlede norsk-svenske bestanden. Det er nettopp en slik kvalitativ biologifaglig vurdering Artsdatabanken viser sterk vegring mot å gjøre, med henvisning til et regelverk utarbeidet av IUCN.
Mens danske rødlisteeksperter bruker samme regelverk til å konkludere med at fem ulver i Danmark har potensielt samme livskraft som en forekomst med over 250 voksne ulver på grunn av at Danmark deler en vel 60 kilometers landegrense med Tyskland, som også har ulv, mener tydeligvis den norske Artsdatabankens eksperter at IUCN i Sveits vet best om nordiske forhold og at virkeligheten langs Vest-Europas lengste landegrense, som beviselig daglig krysses av ulv, ikke er noe å plage utlandet med.
Verdt å nevne er også at et internasjonalt panel av ulveeksperter som i fjor ble bedt om å foreta en levedyktighetsanalyse av den norske ulvebestanden, avviste oppdraget. Det er biologifaglig meningsløst, uttalte panelet. Den større forekomsten i Sverige har nemlig vel så stor betydning for ulvens overlevelse i Norge som ulvene som lever på norsk jord.
Folkeaksjonen er vel kjent med IUCNs regelverk for nasjonal rødlisting av fåtallige pattedyr, som ulv i Norge. Vi kritiserer Artsdatabanken for å opptre «mer katolsk enn paven» i sin regelfortolkning, særlig i måten de argumenterer imot å benytte handlingsrommet som finnes. De fem biologene i Artsdatabankens pattedyrkomite kan, hvis de gidder, si noe klokt om ulvens risiko for å forsvinne fra Norge. Det forutsetter riktignok at de bruker andre verktøy enn kalkulator.
Søvndyssende nok har vi også fått svar på vår kronikk fra NOAHs Siri Martinsen, som anser seg ha mye bedre grep om norsk lovverk enn hva Høyesterett har. Da er det heller ikke rart at leseforståelsen er så svak at hun utlegger vår kronikk som om vi tok til orde for å svekke ulvens vern, mens vi i realiteten diskuterte Rødlista opp mot hvordan dagens forvaltning kan videreføres uendret, men muligens med lavere konfliktnivå.
Martinsen gjør et poeng ut av at Folkeaksjonen ønsker å benytte norske arealer til andre formål enn ynglende ulv, og utelater samtidig at NOAH jobber iherdig for å utradere blant annet beitebruk i utmarka med sau, geit og storfe, samisk tamreindrift, jakt, fiskeri, seterdrift og birøkt. I Norge er det de seminaturlige artsmangfoldene, de som krever kontinuerlig menneskelig skjøtsel, som svekkes mest. Men det er nok lett å glemme for en organisasjon som trekker fram Pripjat – byen som ble ubeboelig etter Tsjernobylulykken – som et forbilde for framtidig urban utvikling.
Bildet øverst i artikkelen er public domain og uten opphavsrettseier.