Denne teksten ble først publisert som en kronikk i avisa Nationen 7. oktober 2021.
Alt ligger til rette for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet danner regjering sammen. Mange lurer på hva slags konsekvenser det kommer til å få for rovviltforvaltningen. Vi i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk har både god innsikt i partienes standpunkter og meninger om hva som bør bli utfallet.
Det enkleste å ta utgangspunkt i, er hva de to partiene er enige om. Enighet er som oftest et godt grunnlag for samarbeid. Ap og Sp er samstemte i at Stortingets vedtatte bestandsmål for de ulike rovviltartene er viktige, i hvert fall i den forstand at dersom det er flere rovdyr enn hva Stortinget har bestemt, så skal bestandene ned.
I forkant av valget uttalte alle de stortingsrelevante partiene seg til Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikks nettavis Rovdyr.org om sine prioriteringer i rovviltpolitikken.
Aps Runar Sjåstad uttalte følgende: «Vi må sikre at bestandsmålene faktisk følges opp, for å skape tillit mellom befolkning og forvaltning. Når en bestand ligger over bestandsmålet, skal den forvaltes i tråd med det målet som til enhver tid er vedtatt i Stortinget.»
Sps Sandra Borch sa på sin side: «Vi mener det viktigste nå er at det kommer på plass en regjering som følger opp de vedtatte bestandsmålene i rovviltforliket, da den nåværende regjeringen ikke har vist noen vilje til å gjøre dette.»
Ut fra de to uttalelsene må det være svært trygt å anta at det vil bli skutt ulv i et slikt omfang at det politisk bestemte målet om mellom fire og seks årlige valpekull innfris.
Gjennomsnittet de siste tre årene har vært 8,5 valpekull. Slik kommer det ikke til å fortsette, hvis vi forutsetter at de to partiene ikke plutselig slutter å være enige om saken. I lokalsamfunnene innenfor ulvesona er det stor vilje og evne til å felle ulv. Dermed vil det være lett å oppnå at det blir maksimum seks ynglinger. Samtidig har svenskene ingen planer om å redusere antall ulver på sitt territorium. Det betyr at det vil være en stabil tilflyt av ulver fra naboen, og det er lett å oppnå minimumstallet.
Når begge partier er enige om at bestandene skal ned på målene, er det høyst nødvendig å få gjort noe med jerven. Bestandsmålet her er 39 årlige ynglinger, mens det registrerte tallet har ligget over 60 i flere år. Mens det er ganske lett å få til en effektiv bestandsregulering av ulv, kan ikke det samme sies om jerven. Den lever ofte langt til fjells, og lisensjakt på jerv i slike områder er kaldt, mørkt og veldig tålmodighetskrevende.
Jerven er den største skadevolderen for sau på beite og én av de største for tamrein. Solberg-regjeringen har vært opptatt av å skryte av at tapene av sau til rovdyr går ned, men tapene av tamrein har vært stabilt høye de siste ti årene. Forrige regjering iverksatte en del tiltak for å effektivisere lisensfelling av jerv, men det har ikke hatt den ønskede effekten. En ny regjering må levere flere grep som øker effektiviteten.
Kongeørna er blitt en stor tapsårsak for både saueholdet og ikke minst samisk tamreindrift. Sp er sterke tilhengere av en aktiv ørneforvaltning slik at bestanden blir mindre, og dersom forhandlingsevnen er så god i partiorganisasjonen som de selv liker å gi inntrykk av, bør det være mulig for Sp å få Ap med på et forvaltningsregime som gir lavere belastning på beitenæringene.
Sp har, blant annet flere ganger i Nationen, gitt uttrykk for et ønske om å flytte ansvaret for rovviltforvaltningen fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet. Når forvaltningen av hjortevilt allerede er flyttet til Landbruksdepartementet, gir det mening å flytte resten av viltet etter. Dette kan være argumentasjon som klinger vel hos et pragmatisk orientert parti som Ap.
Forslaget om å flytte ansvaret fra ett departement til et annet er også motivert ut fra en velbegrunnet mistillit til embetsverket i Miljødepartementet, som over tid har vist seg motvillige mot å gjennomføre Stortingets politikk. Tydeligere politisk styring fra to samstemte partier kan gjøre samme nytten i rovdyrpolitikken som å flytte ansvaret.
Sp ønsker at bestandsmålene for alle de store rovdyra skal ned, altså for ulv, jerv, gaupe og bjørn, samt kongeørn. Bestandsmål er vanligvis ikke tema for regjeringsforhandlinger, men ingenting er umulig for gode forhandlere. Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk mener det er umulig å sikre en fortsatt aktiv utmarksbruk i hele landet uten reduserte bestandsmål av store rovdyr og kongeørn – ikke minst i tamreinområdene. Det finnes ingen effektive forebyggende tiltak for reindrifta, og tamrein som byttedyr er helt avgjørende for å opprettholde rovdyrbestandene. Dette er en politikk for seigpining av urfolk og tjuveri av deres rettigheter, ikke en politikk for naturvern.
Ulvesona, som grovt sett går fra Trysil i nord nedover østsida av Glomma og omfatter hele Østfold, er og blir et overgrep uansett hvilke partier som sitter i regjering, og så lenge sona består, kommer det politiske presset til å være stort for å få den avviklet. Dette presset blir ikke mindre av å ha Sp regjering.
Beitebruken i utmarka er tvangsavviklet, men det er ikke jakta – selv om også den lider stor skade. Skuffelsen og forargelsen i ulvesona er tverrpolitisk, og det er mange godt organiserte interesser som krever rettferdighet. Ulvesona er en politisk anvendelse av prinsippet «Not in my back yard», og det bør ikke overraske at et slikt prinsipp ikke kan være bærekraftig over tid i et demokrati.
Bildet øverst i artikkelen viser Elgå-ulven idet han gjennomgår veterinærkontroll av tennene under flyttingen fra Østerdalen til Østfold i januar 2021. Foto: Svein Egil Hatlevik