I helga har statssekretær Widar Skogan (KrF) i Landbruks- og matdepartementet hjulpet datteren med sauesanking. Han drev inntil for halvannet år siden et sauebruk i Balsfjord i Troms.
Rovdyr.org har i flere artikler omtalt at en bjørnefamilie på tre dyr har gjort skade på sau i Bardu, ikke langt sør for Balsfjord. Bjørnene ble i august vedtatt flyttet fra Bardu til ett eller annet bjørneprioritert område i Norge.
Tidligere i september kunne Miljødirektoratet meddele at bjørnene ikke kan flyttes før de går i hi i høst, men blir forsøkt merket før higang for deretter å kunne flyttes til våren igjen.
Bardu-bonden Laila-Merethe Myrhaug har mistet sau til bjørn over flere år og har varslet at hun vil legge ned saueholdet. Hennes sauer beiter i områder som ligger omtrent tre mil i luftlinje fra det bjørneprioriterte området i Indre Troms.
Hos Miljødirektoratet får Rovdyr.org bekreftet at Myrhaug sin søknad om omstillingsmidler til annen type gardsdrift ble mottatt 19. august. Søknaden er nå under behandling. ‘
Direktoratet meddeler også at vedtaket om å fjerne bjørnene ikke endres av at Myrhaug har søkt omstillingsmidler – i hvert fall ikke enn så lenge.
Randsoneeffekter
Når Myrhaug nå er på god vei til å legge ned saueholdet, skaper det bekymring for at tapene av sau til bjørn vil spre seg videre i Troms. Både utenfor bjørneområdene i Trøndelag og utenfor ulvesonen på Østlandet har tapene av beitedyr økt etter hvert som sauebønder innenfor rovdyrområdene slutter å ha sauene i utmarka. Dermed blir neste trinn at bønder legger ned saueholdet i områdene like utenfor sonen på grunn av høyt rovdyrtrykk.
– Jeg deler den bekymringen, sier statssekretær Skogan.
– Vi er avhengige av både god registrering og regulering av rovviltbestandene. Om vi ikke får til det, risikerer vi en økende tapsutfordring både utenfor rovdyrprioriterte områder og innenfor.
Skogan mener det det viktigste er å praktisere en tydelig soneinndeling mellom utmarksbeiteområder og yngleområder for rovdyr.
– Det er en jobb vi aldri blir ferdig med. Da er det viktig med god oversikt og effektiv felling der den jobben må gjøres. Så ser vi i tillegg at det er en spesiell situasjon med at bjørnen er under bestandsmålet, sier han.
Vil ha bjørnen bort
Troms og Finnmark er en egen rovviltregion (region 8). Regionen har et bestandsmål som sier at det skal være seks årlige ungekull av bjørn. I fjor var det beregnet tre ynglinger i Troms og Finnmark. Det nasjonale bestandsmålet er 13 ungekull, mens tallet i fjor var sju.
Skogan har selv vært medlem av Rovviltnemnda i Troms og Finnmark og har dermed vært med på arbeidet med forvaltningsplanen i regionen, som blant annet bestemmer soneinndelingen for rovdyr og beitedyr. Skogan var også del av en delegasjon fra regjeringen som møtte Myrhaug i juli for å lære mer om sauetapene og drifta til bonden.
– I rovviltregion 8 er det avsatt et område i Indre Troms til bjørn og det er lagt opp til at det skal være én ynglende binne der. Resten er lagt til Finnmark. Miljødirektoratet er tydelig på at dette arealet er stort nok, og det er faglig vurdert. sier Skogan.
– Sånn sett burde bjørn utenfor sonen være unødvendig. Det er også grunnen til bjørnene skulle flyttes ut av det aktuelle området i Bardu. Det er viktig at de skal ut av området, det burde fortsatt være liv laga for småfenæringa i Bardu, sier han.
Troms har bra beite
Ut fra fylkesinndelingen som var gjeldende fram til nyttår var Troms det fylket som hadde soleklart høyest andel av det beste beitet i Norge.
Beitekartleggerne i Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) deler inn områder etter hvor mye næring dyra får i seg når de spiser plantene som vokser der. I gamle Troms fylke var 25 prosent av arealene i den beste beitekategorien, mens landsgjennomsnittet var elleve prosent av arealet.
– Bardu er en av de kommunene som kommer godt ut i kartleggingen. Det er i det hele tatt mange kommuner i Troms som kommer godt ut, sier senioringeniør Finn-Arne Haugen ved Divisjon for kart og statistikk hos Nibio.
– I utmark er det spesielt to naturtyper som gir det beste beitet, nemlig høgstaudeeng og lågurteng. Den sistnevnte er det mye av i Bardu. Denne naturtypen finner vi i fjellet over skoggrensa, det er den vegetasjonstypen som tar over når du kommer såpass langt opp at det ikke vokser trær lenger. I skogen finner vi også en vegetasjon som gir veldig høy beitekvalitet. Den kalles i vårt system for engskog, sier Haugen.
Lavt beitetrykk
Forskere ved Nibio fikk for noen år tilbake i oppdrag fra Fylkesmannen i Troms å finne ut av hvor mye av beiteressursen i Troms som ligger innenfor det rovviltprioriterte området inn mot svenskegrensa. Da viste kartleggingen at rundt 35 prosent av beiteressursene var tildelt rovdyra.
– Potensialet er jo der, men forringes over tid hvis det går lang tid uten beiting. Det er ikke mangel på beiteressurser i Troms, snarere er det slik at beitetrykket er for lavt til å opprettholde kvaliteten på beitene. Det handler både om gjengroing med skog og hvordan fortsatt beite sikrer en plantesammensetning som gir høy kvalitet på beiteressursen, sier Haugen.
– Hvordan er det med tamrein i dette området? Beiter de nok til å opprettholde kvaliteten?
– Det er mye tamrein i Indre Troms. Reinsdyra trekker mye raskere enn sau og storfe og utnytter andre arealer. De beveger seg høyere til fjells og utnytter skrinnere beitearealer. Vi kan ikke opprettholde beitekvaliteten med bare reindrift. Da måtte vi i så fall hatt mye høyere reintall, men det er det ikke vinterbeite til, så det er ikke aktuelt, sier Haugen.
– Når Myrhaug nå ser ut til å skulle legge ned drifta, er det grunn til å anta at bjørnene kommer til å ta sau enda lenger inn i det beiteprioriterte området. Hva kan du si om beitekvaliteten i områdene rundt Bardu?
– Det er ikke kartlagt i detalj, men generelt er det gode beiteressurser utenfor det rovviltprioriterte området.
Skogan i skogen
Når statssekretær Skogan sanker dyr, har de ikke beite i fjellet, men i skogen.
– Det er varierte beiteområder, med ulik kvalitet, sier han.
– Er det god ressursforvaltning når så mye feite beiter settes av til rovdyra?
– Det er jo truffet en beslutning i Stortinget hvor det er tydelig hva slags regime som gjelder for rovdyr og beitedyr. Når det først er laget en forvaltningsplan i regionen som folk har tilpasset seg til. En skal være veldig forsiktig med å endre grenser for disse forvaltningsområdene når folk først har tilpasset seg. Men det er klart at når man skal ha såpass store areal som rovdyra skal forvaltes i, så vil det gå ut over beite. Det er en del av prisen å betale for å forvalte store rovdyr, sier Skogan.
Han viser til at det fortsatt finnes rike beiteressurser i Troms utenfor rovdyrarealene som ikke er ikke fullt ut utnyttet til beite.
I tillegg er det soneinndeling mellom jerveområder og beiteområder og gaupeområder og beiteområder.
– Det er øst og vest for E6 som er det store skillet mellom rovdyr og beitedyr i Troms. Politikken er at beitebrukerne i større grad skal gjøre tilpasning i rovdyrområder. Klarer vi å holde antall rovdyr på bestandsmålet. klarer vi også å ha flere dyr på beite i disse områdene. Da tenker jeg særlig på jerv. Det er for høye tall av jerv i rovviltregion Troms og Finnmark, sier Skogan.
Troms og Finnmark hadde 13 ynglinger av jerv i 2019, mens bestandsmålet for regionen er på 10 ynglinger.
Bildet av statssekretær Widar Skogan øverst i artikkelen er tatt av Torbjørn Tandberg og benyttes under en CC BY-ND 2.0-lisens.