Nytt datasystem skal gi bedre svar på hvor innvandrerulver egentlig kommer fra

Forvaltningsmyndighetene i Norge, Sverige og Finland har utarbeidet et felles rammeverk for å dele kunnskap og informasjon om ulvebestandene i Norden, kunne Miljødirektoratet melde nylig.

Direktoratet kunne også meddele at Finland framover vil dele data og databaser på tvers med Norge og Sverige, som allerede har en felles database for informasjon om ulv.

Forskjellige metoder

Genetiker i Rovdata Øystein Flagstad kan fortelle at norske og svenske forskere lenge har ønsket et tettere samarbeid og deling av data med Finland på alle store rovdyr i Fennoskandia. Et samarbeidsprosjekt som ble innledet for et par år siden har gitt et omfattende datasett på jerv og bjørn for å kartlegge genflyten mellom de tre landene.

– På ulv har finnene hatt sitt system, og de har ikke hatt så omfattende omfattende genetisk overvåkning som i Sverige og Norge. Så enn så lenge er ikke DNA-analyser fra ulv i Finland direkte sammenlignbare med analyser fra Norge og Sverige, men det skal vi få til nå, sier Flagstad. 

Øystein Flagstad er genetiker i Rovdata. Foto: Arnstein Staverløkk/NINA

I Norge og Sverige kan forskerne skille én ulv fra en annen ved å se på DNA-analysen. Hvis det dukker opp en ulv her hos oss som ikke er i slekt med en annen, kan forskerne se det umiddelbart. Men de kan ikke si mer enn at ulven etter all sannsynlighet er vandret inn fra enten Finland eller Russland. 

Grunnen til det er at bestandsovervåkerne i det finske Naturresursinstitutet ikke bruker de samme genetiske markørene for å stadfeste et ulveindivids slektskap til andre ulver som man bruker i Sverige og Norge.

– Da prosjektene ble utarbeidet i overgangen mellom 1990- og 2000-tallet, med litt ulike målsetninger i de ulike landene, ble DNA-analysemetodene utarbeidet uavhengig av hverandre. Nå har vi derimot fått på plass både dialog og felles målsetninger i alle de tre landene og regner med å kunne komme fram til genetiske markører som er felles for alle tre. Da er vi kommet dithen at vi kan se om en innvandret ulv kommer fra den finske bestanden eller den russiske. Dette kan være viktig informasjon for forvaltningen, for eksempel fordi den finske bestanden er erklært rabiesfri, men ikke den russiske, sier Flagstad.

Elgå-hannen

Det er særlig valper som nylig er blitt ett år gamle som forlater foreldreflokken som streifer rundt på leting etter en partner og etter et eget revir. Det kommer så godt som årlig inn ulver i Nord-Sverige fra Finland. 

Siden de nordlige delene av både Finland, Sverige og Norge er arealer for samisk tamreindrift, blir ofte disse ulvene skutt for å forhindre skader på tamrein. Men noen ganger ender de opp lengre sør, slik som skjedde med ulvehannen som i fjor høst ble flyttet fra Engerdal kommune til Kongsvinger, og som nå holder til i Deisjø-reviret i Åmot, Stor-Elvdal og Rendalen kommuner i Hedmark

Rovdyr.org har tidligere omtalt at rovviltnemndene på Østlandet ønsker å flytte ulvene i Deisjø-reviret før de ventelig yngler neste vår.

– Med felles metoder for å lage DNA-profiler som kan identifisere hvert enkelt dyr, kan vi nå enkelt finne ut om en ulv er kjent fra før i Finland, eller – hvis den ikke er kjent – så kan vi finne ut av hvilke dyr som er foreldrene og hva som er fødereviret. Da kan vi også på sikt få svar på hvilke områder i Finland immigranter kommer fra, om de hovedsakelig har opphav i nord eller om det også er mange som vandrer fra sør i landet, sier Flagstad.

Denne ulven ble flyttet fra Engerdal kommune til Kongsvinger for et snaut år siden. Den regnes som genetisk viktig fordi den ikke er i slekt med ulvene som finnes i Norge og Sverige fra før av. Foto: Statens naturoppsyn/Miljødirektoratet

Regner med å ta system i bruk på nyåret

Rovdata har over flere år samarbeidet med Naturresursinstitutet om utveksling av prøvemateriale for DNA-testing, men arbeidet med felles databaser kom ikke i gang før for et par år siden. 

– Kan du si noe om når vi kan forvente at systemet er klart for bruk?

– Det er vanskelig å si eksakt hvor lang tid det vil ta. Alle tre landene ønsker å implementere dette så raskt som mulig. Men det er et omfattende referansemateriale på finsk side som skal kjøres, så jeg tenker det vil gå noen måneder før alt er rigget og klart til bruk, sier Flagstad. 

Norsk og svensk politikk for forvaltning av ulven legger til grunn at det skal komme inn immigranter fra Finland eller Russland for å motvirke innavl. Den norsk-svenske ulvebestanden har i seg genmateriale fra til sammen fem ulver, der avkom har etablert seg og spredt genene til disse fem i bestanden. De første tre kom til Sør-Skandinavia på 80- og tidlig 90-tall, mens de to siste ynglet første gang i 2008.

– Sånn sett er det viktig med nye immigranter for at ulvene i Sør-Skandinavia skal overleve på sikt. Men det er relativt få som har kommet og enda færre som har etablert seg i den sør-skandinaviske bestanden. Nytt felles analyseverktøy gir oss nå større mulighet til bedre og mer eksakt kartlegging av innvandringen fra våre østlige nabobestander, sier Flagstad.

Endringer i finsk politikk

Tettere samarbeid mellom de tre fennoskandiske landene innebærer også at finske myndigheter vil tillate at ulver skal kunne etablere seg nærmere den svensk-finske grensa. Dessuten har finnene gjort det klart at landet åpner for å forsyne svenskene med ulver som skal kunne flyttes til Sverige.

Om flytting faktisk skal gjennomføres er en pågående diskusjon, opplyser Jens Andersson i det svenske Naturvårdsverket overfor den svenske avisa Jaktjournalen.

– EU-kommisjonen vil at vi skal være mer aktive og mener at man ved behov bør kunna flytta ulver. Vi undersøker hvilke muligheter som finnes. Det finnes ingen planer om flytting akkurat nå, det kommer an på hvordan behovet ser ut, altså hvor många ulver som vandrer inn naturlig i framtida. Kan vi inte påvisa at det kommer inn tilstrekkelig mange ulver, så kommer det til å bli virkelig krevende for Sverige, sier Jens Andersson til avisa.

Bildet øverst i artikkelen viser den mye omtalte Galven-tispa, som kom inn i den norsk-svenske ulvebestanden i 2008. Foto: Lars Gangås / Statens naturoppsyn