«Jeg er medlem av SV og er imot rovdyr. Det er en setning de fleste ikke tror hører sammen, men her er den altså. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi ikke skal ha rovdyr, det jeg mener er at jeg er imot rovdyr på bekostning av beitedyr.»
Dette skrev Gjermund H. Eggen, leder i Snåsa SV, i et innlegg i Trønderdebatt nylig.
Den slags hører man ikke så ofte fra SV-kanten. Men er det egentlig så selvsagt at den politiske venstresida skal være opptatt av strengest mulig vern for store rovdyr i Norge? Rovdyr.org en prat med lokallagslederen fra Trøndelag, som når han tar telefonen er midt i forberedelsene til elgjakta.
– Vi er inne i en periode hvor sterke krefter jobber for sentralisering og premissene for et sterkt Distrikts-Norge blir angrepet fra mange kanter. Det er lett å se se at sentralisering ser lønnsomt ut på papiret, men nå i koronapandemien har vi jo fått se det fra en litt annen side, og det har vist frem en stor fordel med en spredt bosetning, sier Eggen.
– Hvordan henger dette sammen med rovdyrpolitikken?
– Jeg ser i mitt eget nærmiljø at bøndene må tenke annerledes. Mange har ikke den samme tilgang på utmarksbeite som tidligere. Det kan for eksempel bestemmes at et beiteprioritert område plutselig skal forvaltes som yngleområde for bjørn. Dette er galt! Man kan ikke rive vekk fundamentet for en tradisjonell næring i Norge. En bonde i distriktet er mye mer enn bare en bonde. Rundt gårdsbruket finnes støttenæringer og støttefunksjoner. Her i Snåsa har vi verksted for landbruksmaskiner, og vi har en stor jernvarehandel som i stor grad opprettholdes av landbruket. Vi hadde mye mer landbruk før, men det som er igjen blir derfor bare viktigere. Vi har ikke et så stort grunnlag for industri og andre typer næringer i Snåsa, og det er en økende trend med at folk må reise ut av bygda for å finne seg arbeid.
– I tillegg til bønder som høster utmarksressursene har vi også reindriftssamene. Venstresida er opptatt av urfolks rettigheter, men har ikke tap av rein til store rovdyr versus reindriftas betydning for samisk språk og kultur forsvunnet litt i debatten?
– Det er to typer tankegang som er interessante i denne sammenhengen. Det er kampen for urbefolkningens kultur og likeverd for alle folkeslag på den ene sida og – kamp for miljø og klima på den andre. Begge deler er viktig for venstresida. I noen tilfeller kan rovdyra ha en regulerende funksjon. Et eksempel er hvis antall jegere går drastisk ned. Da kan vi se for oss en framtid hvor det kan være nødvendig med rovdyr for å regulere andre viltbestander, sier Eggen.
Pilene peker nedover
«Rovviltforliket ble opplevd av mange som en direkte inngripen i deres livsgrunnlag, mange har valgt å søke andre måter sette mat på bordet», skriver Eggen i sitt debattinnlegg. Han viser til at antallet bønder er gått ned og at det samme er skjedd med antallet rein på vårslipp.
Rovviltforliket ble til i 2011, og alle partiene som da var representert på Stortinget stemte for vedtaket.
– Nå er ikke jeg noen ekspert på hvordan rovviltforliket ble utarbeidet, men jeg anerkjenner at det er et ønske om å bevare naturmangfoldet bak forliket. Men jeg har inntrykk av at konsekvensene til politikken som føres ikke er så gjennomtenkt. Rovdyrpolitikk skal ikke være et verktøy for å regulere verken antall bønder, antall tamrein eller antall sau.
– I sauenæringa, som ellers i landbruket, har hovedtendensen blitt færre og større bruk. På venstresida ønsker de fleste ønsker en politikk som støtter opp om flere små og mellomstore bruk. Samtidig snakker venstresidas partier varmt om høy utnyttelse av utmarksbeitet. Hva tenker du om det?
– Jeg er helt enig i at vi bør støtte små og mellomstore bruk. Når det gjelder rovdyrtap, så kan en bonde med 1000 sauer tåle bedre, i hvert fall reint økonomisk. å miste 50 dyr til bjørn enn en bonde med 200 sauer. Men her er det absolutt ikke rovdyrpolitikken alene som styrer utviklinga. Jeg er ikke alene i Trøndelag SV om å mene at vi bør ha en bedre politikk for rovdyr og beitedyr, det er mange som er som er enige med meg. Det var nettopp derfor jeg turte å skrive det innlegget som er utgangspunktet for dette intervjuet, For ikke lenge siden var det møte for lokallagsledere i Trøndelag, og der var det stor enighet om dette.
Vil ikke gi SV en sjanse
I innlegget i Trønder-Debatt stiller også Eggen følgende spørsmål: «Har SV Norges verste landbrukspolitikk?» Han skriver videre at han «mener at det er mye sant i denne påstanden». Eggen ser for seg at SV kan «endre på gamle feilsteg» og komme fram til «en mer balansert rovdyrpolitikk».
– Har SV den verste landbrukspolitikken Norge?
– Mange av dem som bor på bygda legger stor vekt på landbrukspolitikk. Jeg merker selv når jeg fører valgkamp at SV ikke blir tatt seriøst. Folk vil ikke gi SVs landbrukspolitikk en sjanse på grunn av rovdyrpolitikken. Spesielt nå som sentraliseringskreftene er så sterke, er det mange velgere som er på leit. Da kan vi ikke føre den politikken vi gjør i dag og samtidig få velgere i distriktene.
Hittil i år er det i Jämtlands Län, Trøndelags nabofylke på andre siden av svenskegrensa skutt mer enn 130 bjørner under jakt og på skadefelling. Samtidig er ikke bestandsmålet for bjørn i Trøndelag innfridd, med den konsekvensen at binner får etablere seg med unger i beiteområder – som igjen gir angrep på sau.
– Snåsa ligger jo helt inntil grensa mot Sverige. Hvordan ser denne situasjonen med bjørnen ut fra der du holder til?
– Teoretisk sett kunne man bestemt at vi ikke skulle ha hatt bjørn i Trøndelag, men vi ville hatt det likevel, for de ville ha kommet inn fra Sverige. I de beiteprioriterte områdene må vi bli flinkere til å ta ut dyr som gjør skade og hindre at binner etablerer seg. Snåsa er en av de største kommunene i Trøndelag, så sånn sett har store arealer som kan ha bjørn, men også mange arealer som kan beites. Norge er et veldig langt land. Det er store forskjeller mellom Oslo og Snåsa, og også mellom Snåsa og Kautokeino. Trøndelag er ganske smalt og det er stor biologisk utveksling med Sverige når det gjelder vilt. Dette gjør det vanskelig å bestemme politikk som gjelder for hele landet. Det er et argument for mer lokalt selvstyre. Dessuten har Snåsa status som sentrum for sørsamisk befolkning, språk og kultur. Da er det viktig med en politikk som er bærekraftig for reindrifta, om vi vil ha en politikk som er bærekraftig for landbruket i kommunen,
– Hvordan tror du ditt budskap blir mottatt av partifeller i Trondheim eller Oslo?
– Dette er ikke første gangen rovdyrpolitikken blir tatt opp i Trøndelag SV, og vi er heller ikke eneste fylkeslag som har løftet problemstillingen. Den responsen vi vanligvis opplever, er at vi blir hørt, men ikke tatt på alvor. Når det er sagt, så kunne mye ha vært bedre om rovviltforliket, som SV også sto bak, hadde vært fulgt opp i praksis. Viltbestandene er dynamiske og kan forandre seg mye over tid, blant annet som følge av endringer i klima. Ett eksempel er at vi her i området også begynner å få en del hjort, Jaktlaget mitt skjøt tre hjorter i fjor. Med hjorten kommer også flåtten, som også er en plage for beitedyr, Nå er det ti år siden rovviltforliket, og klimaet har endret seg siden da, Da må vi se på rovviltforliket opp mot klimaendringer og utviklinga i landbruket. Vi må se på om det er utdatert og om det fungerer i hvert enkelt fylke.
Stor risiko for enkeltmennesker
Forvaltningen av bjørn i Trøndelag, mener Eggen, viser at miljøforvaltningen tar seg for dårlig tid med å bygge opp antallet bjørn i Norge.
– Vi må ha et langsiktig perspektiv. Vi må ta hensyn til distriktene og landbruket. Det kan ikke være rovdyr for enhver pris. Jeg håper at SV kommer i regjering og tar tak i dette. Det er mye vi må gjøre for å snu den negative utviklinga vi har i landbruket, og å justere rovdyrpolitikken er én av de tingene. Hvis vi ønsker flere mindre bruk så utgjør rovdyrpolitikken som føres i dag en for stor risiko for enkeltbønder. Her på Snåsa ser vi historisk at enkelte sauebønder kan risikere å miste nesten halve besetninga i løpet av en beitesesong. Slik kan vi ikke ha det.