Borgarting lagmannsrett har i en kjennelse onsdag kommet til at vedtaket fra desember 2019 om uttak av ulvene i Letjenna-reviret i Åmot og Elverum i Innlandet var ugyldig. Fire ulver ble felt 1. januar 2020. Reviret hadde tilhold innenfor ulvesona.
Det er organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter som har trukket Klima- og miljødepartementet (KLD) for retten. Organisasjonen Utmarkskommunenes sammenslutning (USS) har vært partshjelper på departementets side.
«Lagmannsretten har kommet til at rettsanvendelsen i vedtaket er feil, og at vedtaket derfor er ugyldig», heter det i den enstemmige kjennelsen.
- Les også: Rovdyr.org dekket rettssaken da den gikk for lagmannsretten i juni. Her kan du lese referat.
- Lenke: Her kan du lese hele hele kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett (PDF 230 kB)
I fjor sommer gikk saken for Oslo tingrett. Også der fikk NOAH medhold, og det er KLD som har anket saken til lagmannsretten, hvor den gikk 14. til 16. juni.
Departementet vurderer anke
Statssekretær i KLD Aleksander Øren Heen (Sp) sier i en pressemelding at han tar onsdagens kjennelse til etteretning:
– Vi vil nå gå nøye gjennom dommen sammean med statens prosessfullmektige. Vi kommer tilbake til ankespørsmålet når det er gjort en grundig vurdering av dommen, sier Heen.
Det er særlig den rettslige betydningen at Stortingets vedtatte bestandsmål for ulv som er et stridstema i saken. Bestandsmålet sier at det i Norge skal være mellom fire og seks årlige valpekull av ulv. Det skal være minst tre ynglinger i revirer som i sin helhet ligger i Norge, mens valpekull i revirer som både ligger i Norge og Sverige telles som en halv yngling.
Partene er i saken er enige om en forståelse av jussen som sier at det skal være lav terskel for å felle ulv utenfor ulvesona, men at det skal være høyere terskel for å felle ulv innenfor sona. NOAH har argumentert for at når en lav terskel utenfor sona betyr at i praksis all ulv kan felles, så må terskelen innenfor sona mer eller mindre være slik at ingen ulv kan felles. En slik forståelse blir avvist i lagmannsrettens kjennelse.
Lovendring i 2020
Under rettssaken ble det problematisert at Letjenna-vedtaket ble fattet i desember 2019, men at naturmangfoldloven ble endret den påfølgende sommeren, slik at bestandsmålets betydning ble skrevet eksplisitt inn i lovteksten. Dermed finnes det en mulighet for at et vedtak fra 2019 var ulovlig, men at et tilsvarende vedtak etter sommeren 2020 kan være lovlig.
I dommen fra lagmannsretten førsøker dommerne å unngå en slik situasjon: «Etter lagmannsrettens syn medførte denne lovendringen ingen endring i rettstilstanden, og innebar kun en kodifisering av gjeldende rett», skriver dommerne.
Videre heter det som følger i kjennelsen:
«Vekten av vernehensynet må fastsettes ikke bare ut fra om bestandsmålet er oppnådd. Det må også tas hensyn til blant annet det nøyaktige antallet ulv, ulvebestandens genetiske kvaliteter, sårbarhetsfaktorer som illegal jakt og sykdomsrisiko, utviklingen av bestanden over tid, immigrasjonshyppigheten og utviklingen på svensk side av grensen. Som påpekt ovenfor, gjør vernehensynet seg gjeldende selv om bestandsmålet er nådd, om enn med mindre vekt.
Vekten av de offentlige interesser som taler for uttak, må basere seg på en konkret vurdering av blant annet hvilke belastninger de ulvene som skal felles medfører for beite- og jaktinteresser, psykososiale forhold, og konflikt- og tillitsnivå. Dette vil også medføre en nødvendig vurdering av hva man oppnår ved å felle ulven. Denne vurderingen kan ikke forenkles ved at det stilles likhetstegn mellom på den ene siden at bestandsmålet er nådd, og på den andre siden at ulvestammen er så stor og belastende at det er nødvendig med uttak.»
Departementet har i sitt vedtak om uttak av ulvene i Letjenna-reviret gått gjennom flokkens påvirkning på en rekke forhold i lokalmiljøet, blant annet hensynet til beitebruk, jaktutøvelse, folks følelse av utrygghet og hensynet til konfliktemping og tillit til forvaltningen.
Krever unnskyldning fra statsråd
I vedtaket vurderer departementet at alle disse hensynene skal vektlegges i ulik grad når det skal besluttes om Letjenna-ulvene skal kunne felles eller ikke, og lagmannsretten mener at departementet gjennomgående tillegger hensynene for stor vekt – noe dommerne mener er rettsanvendelsesfeil:
«En for stor ulvebestand vil i første rekke kunne føre til konflikter som følge av de konkrete belastninger dette gir seg utslag i, og ikke som følge av antallet ulv i seg selv. Innenfor ulvesonen må det som nevnt kreves at disse belastningene påvises og konkretiseres. Det er ikke tilstrekkelig å vise til abstrakte forutsetninger om at ethvert avvik fra bestandsmålet i seg selv er konfliktskapende.»
Leder i NOAH, Siri Martinsen, uttaler i en pressemelding at hun forventer at klima- og miljøminister Espen Barth Eide etter lagmannsrettens kjennelse beklager de feil som er begått mot rødlistede ulver i Norge.
– Det er rettens oppgave å sikre at lover og internasjonale avtaler følges selv om det finnes en sterk press fra noen politiske miljøer og næringer om det motsatte. Lagmannsretten har tatt dette ansvaret på alvor, og gitt et kraftig signal til staten om at de har beveget seg utenfor loven i forvaltning av kritisk truet ulv i Norge, uttaler Martinsen.
USS og Bondelaget krever anke
Leder for USS, Hanne Alstrup Velure, erklærer at hennes organisasjon også stiller som partshjelper i en eventuell runde i Høyesterett.
– Dersom dommen blir stående, er konsekvensen at ulvesonen er utviklet til et ulvereservat – stikk i strid med Stortingets uttalte vilje. Dommen er uriktig, og USS legger til grunn at staten anker til Høyesterett, sier Velure i en pressemelding.
Hun mener at det strenge kravet til begrunnelse og den høye terskelen for uttak innenfor ulvesona som Borgarting lagmannsrett oppstiller ikke har grunnlag i gjeldende rett.
Velure viser til Høyesteretts dom fra i fjor, hvor departementet vant mot WWF i en sak som omhandlet lisensfelling utenfor ulvesona, og som i tillegg inneholdt en del vurderinger knyttet til hvor detaljert forvaltningen må gå til verks når uttak av ulv skal bestemmes.
– Det er ikke mulig, og heller ikke nødvendig, å vurdere hvordan enkeltulver eller revirer påvirker enkeltinteresser, mennesker, aktiviteter eller lokalsamfunn. Balansen mellom disse interessene kommer til uttrykk i bestandsmålet og sonepolitikken. I den løpende forvaltningen er det derfor innenfor disse rammene tilstrekkelig å følge opp disse virkemidlene, sier Velure.
– Dommen fra lagmannsretten bygger på en virkelighetsfjern oppfatning av ulveforvaltningen og konflikten knyttet til den. Det strenge kravet til konkretisering av «merbelastning» som lagmannsretten gir anvisning på, indikerer en forvaltningsmodell der ordningen med bestandsregulerende lisensfelling er avskaffet, og en mer skade-orientert uttaksmodell står tilbake, sier Velure.
Leder i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, sier dommen i praksis gjør det umulig å regulere ulvebestanden.
– Stortinget vedtok i 2017 at ulvesonen ikke skulle være et ulvereservat, hvor det fortsatt skal være mulig å drive næringsaktivitet basert på utmarksressursene. Dommen i lagmannsretten er et tydelig brudd med Stortingets vedtak. Den bør derfor ankes til Høyesterett, sier Gimming i en pressemelding.