➜ Sauebonde Tone Våg i Snåsa har måttet leve med at forvaltningen lot bjørnebinna NT125 bli værende i hennes beiteområder av hensyn til bestandsmålet. Det førte til gjentatte tap og langvarige belastninger.
➜ I sommer ble NT125 tatt ut på skadefelling. Våg er urolig for at dattera, NT199, skal bli værende i beiteområdene i flere år, også av hensyn til bestandsmålet.
➜ Mer effektiv teknologi for å gjenfinne døde sauer gjør at beitebrukerne kommer fortere fram til et bjørnetatt dyr. Da er det større sjanse for at bjørnen fortsatt er nært kadaveret, og risikoen for konfrontasjon mellom bjørn og menneske øker.
Roktdalen i Snåsa har gjennom flere år vært et område med store tap av bjørn. Beitesesongen 2025 ble en av de verste noensinne for Tone Våg, sauebonde i Raubeinsætra saubeiterlag.
Uroen foran neste sommer er stor for henne og andre beitebrukere like utenfor forvaltningsområdet for bjørn i Trøndelag. I tillegg begynner Våg å se konturene av et besynderlig mønster i hvordan beitesesongene utspiller seg. Mønsteret er knyttet til når bjørnebinner i området blir kjønnsmodne.
Omstridt bjørnebinne
Fra 2021 oppholdt binna NT125 seg både innenfor yngleområdene for bjørn i Trøndelag og i definerte beiteprioriterte områder i grensetraktene mellom Snåsa og Steinkjer kommuner.
Binner er sentrale for å oppnå det politisk satte regionale målet om at det skal være tre årlige ungekull i Trøndelag. Gjennomsnittet de siste tre årene er beregnet til 1,7 ynglinger i regionen. Færre binner betyr også naturligvis færre ynglinger.
At bestanden har ligget under målet har ført til mye strid rundt hva som skulle skje med NT125. Både i 2021 og i 2022 var tapene av sau betraktelige, og myndighetene åpnet for skadefelling av binna.
2023 var det første året hun gikk med unger. Dette året førte angrep på sau til et vedtak om å tillate å felle NT125 og hennes to unger. Vedtaket ble gjenstand for en rettssak, som staten kom seirende ut av.
Men Statens naturoppsyn, som hadde fått i oppdrag å felle bjørnene, fant dem ikke igjen den sommeren. Den 10. juli 2025 ble NT125 til slutt felt.
Ny generasjon
Dermed er spørsmålet hva som framover skal skje med dattera, som har fått koden NT199. Hun benytter nemlig mye av de samme områdene som mora.
– Jeg vil jo helst ikke tenke på hva som skal skje til sommeren. Nå har vi ei to år gammel binne i området. Skal forvaltningen la den ta sau mens de venter på at den kanskje skal bli paret? Det tar noen år til før denne binna er kjønnsmoden. Vi skal ikke ha sykluser i beiteområdene som følger modningsgraden på binnene rundt omkring. Vi må slippe sauene slik som er meningen et beiteprioritert område. Blir det helvete, så blir det helvete. Det er ikke vår feil, sier Våg til Rovdyr.org.
Sommeren 2025 var en krevende sommer – ikke bare i Snåsa, men for beitenæringa i hele Trøndelag. Beitesesongen ble også hektisk for skadefellingsmannskapene. Ni bjørner ble tatt ut på skadefelling og antall dokumenterte bjørnetatte sau og lam i fylket er det høyeste siden 2013, ifølge Rovbase.
Tone Våg frykter at beitelaget nå er tilbake der de var i 2021. Dette året søkte Snåsa kommune om skadefelling på vegne av beitelaget ni ganger før Statsforvalteren til slutt ga tillatelse. De mange avslagene skyldtes hensynet til NT125 og binners betydning for muligheten til å nå det regionale bestandsmålet.
– Vi har aldri funnet så mange kadavre her i området før, sa Våg i et intervju med Rovdyr.org den gangen.
En uunngåelig konsekvens av soneforvaltningen som Stortinget har vedtatt, er at rovdyr som beveger seg inn i beiteprioriterte områder og gjør skade på husdyr, må fjernes. I realiteten innebærer det at rovdyra blir skutt.
Eller som det heter i et ofte sitert utdrag fra Stortingets rovviltforlik fra 2011: «Det skal ikke være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein».
– Her hos oss fungerer soneforvaltningen bare når den er til fordel for rovdyr, men den gir ikke beskyttelse for oss som har beitedyr i beiteprioriterte områder. Hadde forvaltningen fungert, da skulle det vært nok å finne et bjørnetatt kadaver. Så skulle en fått fellingstillatelse med én gang, sier Våg.
Effektiv teknologi
Mange av sauene har radiobjeller, som varsler eieren når dyret har ligget stille lenger enn vanlig. Jo mer effektivt systemet med slike dødsvarslere virker, desto tidligere finner bøndene et bjørnetatt kadaver. Dermed er også sannsynligheten større for at bjørnen fortsatt oppholder seg nær dyret det har drept.
– Mannen min var ute på et dødsvarsel, og da så han en bjørn stå opp fra et kratt åtte meter unna og brøle, forteller Våg.
Bjørnen var NT125, ifølge Våg. Hun beskriver at mannen så krattet bevege seg. Derfor ventet han til han var sikker på at bjørnen hadde forlatt kadavret. Deretter undersøkte han kadaveret og noterte GPS-posisjonen.
– Da han tok fram telefonen for å ringe rovviltkontakten og begynte å prate med han, reiste binna seg opp på 30 meters hold og kikket på ham, før hun bestemte seg for å løpe i motsatt retning, beskriver Våg.
En slik situasjon gir flere lag av risiko for en beitebruker:
- En bjørn har større tilbøyelighet til å angripe dersom den blir forstyrret mens den spiser av et bytte.
- Hvis et menneske kommer nært innpå ei binne med unger, kan binna oppleve at ungene blir truet og terskelen for konfrontasjon blir lavere.
- Hvis beitebrukeren har med seg løs hund, en gjeterhund eller kadaverhund, kan situasjonen bli enda litt mer presset.
– Det første mannen min gjorde, var å få hunden til å være stille. Da må du ha veldig god kontroll på hunden. Om den av en eller annen grunn er 50 meter foran deg, blir det krevende. Heldigvis gikk han med en rolig hund denne gangen, sier Våg.
Hunden blir typisk oppmerksom på en bjørn mye tidligere enn mennesket som går på tilsyn.
– Prøv å forklare til en ivrig hund at den skal være stille og ikke skjelle på bjørnen. Dette forklarer en del om hvor lydige hundene må være for at vi kan ha dem med på tilsyn, sier Våg.
Hunders og menneskers instinkter
Ingen hunder er like, forklarer hun, og det er ikke mulig å ha samme kontroll på alle. Det er heller ikke råd å vite hvordan en hund vil oppføre seg med en bjørn i nærheten før man står midt oppe i situasjonen.
Våg forteller om en annen episode fra en annen saueeier i området. Hun var ute på tilsyn og møtte på en bjørn som nettopp hadde lagt ned et kadaver.
– Hun snudde med én gang og sprang. Vi snakket om hendelsen i etterkant, og hun sa «Jeg gjorde akkurat dét man ikke skal gjøre». Men når hele kroppen sier du skal springe, så gjør du det, sier Våg.
Flere bjørner i beiteområdene øker også sannsynligheten for angrep på sau. Når det blir flere dødsvarsler å kontrollere, blir risikoen for konfrontasjoner mellom menneske og bjørn større. Summen blir et stort HMS-problem, mener Våg.
– Vi har et ansvar for å følge med på dyrene våre, men hvem er det som bryr seg om oss? Vi er overlatt helt til oss sjøl, sier hun.
Språkforvirring
I begynnelsen av august i fjor hevet KLD terskelen fra for å gi skadefelling på binner fra «midlere» til «høyere enn lav».
– Det sier sitt når myndighetene ikke engang sjøl klarer å formulere et fornuftig språk for sin egen forvaltning. «Høyere enn lav» – hva betyr det? De kunne de i det minste skrevet «høyere enn midlere» for å forklare at det er en endring fra tidligere. Ikke engang de som hadde klaget på skadefellingsvedtaket og fått medhold skjønte hva begrepsbruken skulle bety, sier Våg.
- Les også: Skadefelling etter nesten to måneders tap: – Hele sommeren for både oss og dyra er allerede ødelagt
Grensa for hva som skal være beiteprioriterte områder og hva som skal være yngleområder for bjørn er en tilbakevendende konflikt i Trøndelag. I en del år fram til 2013 var Roktdalen innenfor det bjørneprioriterte området. Forvaltningsplanen for rovdyr i Rovviltregion 6 er for tiden under revisjon, og Våg er urolig for at hennes beiteområder skal bli definert som yngleområde for bjørn igjen. Rovviltregion 6 består av Trøndelag og Møre og Romsdal.
Én aktør som ønsker at Roktdalen skal innlemmes i bjørneområdet er Miljødirektoratet, som har spilt inn at bjørnen bør tilgodeses med større arealer i prosessen knyttet til en ny versjon av forvaltningsplanen.
– Det er ikke noe særegent med dette området som gjør det mer egnet for bjørn enn andre områder i Trøndelag. Det er ikke yngleområdet som er for lite, argumenterer Våg.
Hun viser til rapporten «Brunbjørnbinners arealbehov og betydningen av svensk forvaltning for bestandsutviklingen i region 6» fra 2021. Her konkluderer forskere fra Norsk institutt for naturforskning at yngleområdet er stort nok, men at det ut fra bestandssituasjonen i 2021 ville ta rundt 10 år før det regionale bestandsmålet ble innfridd. Året etter ble bestandsmålet nådd i regionen.
– Det er en evig krangel mellom oss beitebrukere og sentrale myndigheter. Problemet er at det blir galt uansett. Hvis vi i Snåsa legger ned, vil bjørnene trekke vestover og sørover til steder hvor de finner dyr på beite, sier Våg.