En påminner fra leder i FNR Akershus: – Har vi ikke dokumentasjon, får vi heller ikke skutt ulv

Snøen har blitt liggende så kort de siste årene i Aurskog-Høland at Odd Granås, leder for Akershus lokallag av Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, i fjor så seg nødt til å spore ulv første juledag. 

Selv om han helst ville være med familien, var det viktig å få dokumentert tilstedeværelse av ulv i området og loggføre hvor dyra beveger seg, og det var ikke godt å vite hvor lenge sporsnøen ville bli liggende. 

Første juledag 2019 var Odd Granås ute sammen med en representant fra Statens naturoppsyn for å fotografere ulvespor nær bebyggelse i Aurskog-Høland. Foto: Odd Granås

– Jeg sporet vel en åtte kilometer til fots og brukte hele dagen. Du må følge sporene hit og dit og fram og tilbake, over skogsveier og skiløyper. Vi har så kort vindu og så få døgn med snø at det er veldig vanskelig å spore og dokumentere, sier Granås.

To år uten jakt

Han beskriver samarbeidet med lokalt personell fra Statens naturoppsyn (SNO) som godt, men opplever at det er stor variasjon blant lokalbefolkningen knyttet til om man skal dokumentere ulvens bevegelser i området.

I vinter hadde de to rovviltnemndene som skal administrere ulvesonen åpnet for at tre flokker innenfor ulvesonen kunne skytes: Letjenna, Mangen og Rømskog. De to sistnevnte berører arealer i Aurskog-Høland kommune. 

Jakta kunne ha begynt 1. januar, men den siste dagen i 2019 ble det klart at det ikke kunne jaktes verken i Mangen eller Rømskog. Mange timers nitidige forberedelser var forgjeves.

Også i 2018 hadde nemndene blinket ut Mangen som et revir som kunne skytes ut, men da omgjorde Klima- og miljødepartementet også nemndenes vedtak, denne gangen like før jul.  

«Offentlige hensyn av vesentlig betydning»

Granås spør seg om denne typen saksbehandling er en del av en utmattelsestaktikk fra regjeringens side. 

– Folk blir oppgitt og føler det ikke nytter å registrere spor og observasjoner, for vi får ikke felling uansett. Men jeg vil understreke at det er viktig å dokumentere igjen og igjen og igjen når ulven er på tunet, følger etter turgåere eller er nær barnehager. Det må rapporteres systematisk og i helt kontrollerte former, sier han. 

Poenget er at jo mer dokumentasjon en har på nærgående ulv som gjør hverdagen utrygg for folk, desto kraftigere kan en argumentere for at «offentlige hensyn av vesentlig betydning» tilsier at flokkene bør skytes, slik som naturmangfoldlovens paragraf 18 C åpner for.

Granås mener at det ideelle hadde vært om SNO hadde hatt full oversikt over hvor alle ulvene er til enhver tid, slik at forvaltningen ikke hadde vært like avhengig av frivillig innsats for å holde oversikten. 

Videoen er filmet i Aurskog-Høland i mars i fjor og viser lederparet i Aurskog-flokken. Video: Odd Granås

Offentlige sporlogger

Aurskog-Høland kommune er nå berørt av nok revirer til å alene kunne innfri Stortingets bestandsmål for ulv på mellom fire og seks årlige ynglinger. Det er bare én annen kommune i Norge, Elverum, som kan vise til det samme. Det er revirene Mangen, Rømskog, Aurskog og Sotsjø som er inne på kommunens arealer.

En voksen ulv fra Mangen-flokken fanget opp med viltkamera. Foto: S.I.T.

– Aurskog-reviret har vært borte fra forvaltningens oversikt to ganger, men vi visste jo at ulvene fortsatt levde – de hadde bare flyttet på seg. Det ble sagt at dyra var tjuvskutt og at det var vi lokale som hadde gjort det. Det har ødelagt så mye å anklage lokalbefolkningen for å tjuvskyte ulv som egentlig er et annet sted, og så gjenoppstår reviret i forvaltningens oversikt året etter, sier Granås. 

Han etterlyser også at SNO skal gjøre sporloggene sine offentlige. For at en ulvesporing skal bli godtatt, må en nemlig spore ulven minst tre kilometer i terrenget. Dersom SNO offentliggjør hele strekningen som er sporet, vil det også bli større tilgang til data om hvorvidt ulven beveger seg nær for eksempel bolighus.

Begynner på nytt hvert år

Granås har et forslag til hvordan registrering av ulven kan foregå i områder med lite snø om vinteren. I dag fungerer registreringen slik at en begynner på nytt hver vinter og må finne igjen spor eller DNA etter hver eneste ulv i løpet av registreringssesongen, som varer fra 1. oktober til 31. mars.

– En registreringsmodell kan være at ulv som blir registrert, blir stående på en liste i for eksempel tre år. Registreres den ikke på nytt eller er blitt dokumentert felt i denne treårsperioden, fjernes den fra listen, sier Granås. 

– Denne metoden vil gi en mer riktig oversikt over antallet ulver vi faktisk har, og vi kan tåle et par snøfattige år uten at det vil gå utover antallet ulver på papiret, når de i skogen ikke lar seg telle eller spore på grunn av dårlige forhold de årene snøen ikke ligger lenge nok. Det ville nok også bidra mer til å holde dugnadsånden ved like, og den er forvaltningen avhengig av for å ha oversikt over bestanden.