Klima- og miljødepartementet ønsker å opprette ei ny nemnd som blant annet skal ta for seg klager på vedtak om lisensfelling, kvotejakt og uttak av rovdyr for å forhindre skade på beitedyr. Nemnda skal utstyres med et eget sekretariat, og prislappen for det hele er ukjent.
Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk mener nemnda ikke er et verktøy for å gjøre rovdyrforvaltningen bedre, men et grep for å flytte klagemyndigheten ut av departementet i håp om å bli kvitt de politisk ubehagelige situasjonene som oppstår hver vinter når rovdyrbestandene skal reguleres og i beitesesongen når rovdyra tar husdyr og tamrein.
Rovdyrpolitikken har vært omstridt i alle regjeringer siden årtusenskiftet, og partier som ønsker større rovdyrbestander tar hardt grep om miljøministertaburetten i koalisjon etter koalisjon. Men det er en belastning for partier som SV og Venstre å opprettholde det gode forholdet til verneinteressene når statsråden motvillig må gjennomføre Stortingets vedtatte politikk.
Det blir mye blod på statsrådens kontorpult – med påfølgende kritikk fra egne venner. Partier på sperregrensen har ingen venner å miste, og når de større partiene er avhengige av å ha med minipartiene for å ha flertall, blir ansvarsfraskriving en felles interesse.
Erna Solberg måtte stå i en av regjeringens største kriser vinteren 2017 på grunn av noen skarve ulveskinn. Det er kanskje også en felles interesse for både vernesiden i politikken og for partier som ønsker livskraftige beitenæringer og lokalsamfunn på bygda å skyve ansvaret ut av departementet for å få bort belastningen, eller skammen om du vil, over å gjennomføre det Stortinget har vedtatt.
Da blir det dem som kjenner skadevirkningene av rovdyrpolitikken på kroppen som må betale for at politikerne skal ha det bekvemt på jobb, og ei klagenemnd løser ingen verdens ting. Konfliktnivået blir høyere når det politiske ansvaret fjernes fra regjeringen. Aksept for politikken er også avhengig av lokal innflytelse. Derfor blir løsningene også garantert dårligere hvis juss skal styre viltforvaltningen.
Det er de regionale rovviltnemndene som har fått tildelt myndigheten i norsk rovdyrforvaltning. Ulike regjeringer har ikke likt oppmerksomheten de har fått når de har overstyrt nemndene. Når regjeringen nå vil løpe fra ansvaret, er argumentet er at det er snakk om vanskelige vurderinger med tung juss og folkerett. Det er ikke sant. Rovdyrene yngler og trives, og nødvendige leveområder og næringstilgang er på ingen måte truet. Naturmangfoldloven er så sin sak, men særlig Bernkonvensjonen blir forsøkt blåst opp til noe mye større enn den er. Det er Stortinget som tolker Bernkonvensjonens betydning for Norge, og ingen overnasjonal myndighet.
Jussifisering er regjeringens grep for å gjøre noe enkelt vanskelig, samtidig som de unngår blod på statsrådens kontor.