Grep for å gjøre felling av ulv enklere sto i sentrum under Naturbruksalliansens seminar på Gardermoen forrige uke. Bernkonvensjonens sak mot norsk ulveforvaltning vakte begrenset bekymring.
Naturbruksalliansen inviterte 12. februar til et seminar med kunnskapsoppdatering om ulveforvaltning, og snaut 50 personer møtte opp på Gardermoen.
Ingvald Landet, styreleder i Naturbruksalliansen og styremedlem i Innlandet Bondelag, åpnet seminaret. Han konstaterte at 2026 er første vinter uten lisensfelling innenfor ulvesona siden 2019.
– Rovviltnemndene har forvaltet seg ned til det nedre sjiktet av bestandsmålet. Folks bekymring for utviklingen i ulvestammen har blitt litt mindre, og det er noe mindre engasjement for saken. Kanskje er det et tegn på at vi er i litt roligere tider, sa Landet.
Ikke overflødig
Likevel mener Landet at det ikke er noen grunn til å tro at det blir mindre bruk for Naturbruksalliansen i framtida.
– Det er ting som rører både internasjonalt og nasjonalt. Bernkonvensjonen har reist klagesak mot norsk ulveforvaltning, og regjeringen skal svare den ut utover våren. Bernkonvensjonen har uttrykt sterk bekymring for både arealet som er satt av til ulvesone og for størrelsen på stammen i Norge, sa Landet.
Han pekte også på at forvaltningssystemet gjør det så godt som umulig å få åpning for skadefelling innenfor sona.
– Vi har sett at Statsforvalteren kommer med nye pålegg om gjerder innenfor sona uten noen klar plan for hvordan gjerdene skal finansieres, sa Landet.
- Les også: Bondelaget: – Staten har lenge hatt en tendens til å komme med krav uten å gjøre opp for seg
Han viste også til den svenske regjeringens plan om å regulere ulvestammen på svensk side av grensa ned mot 170 individer.
– Her har det vært rettssaker, og inntil videre ser det ikke ut til at antall ulver i Sverige blir noe mindre. Men regjeringen i Sverige fortsetter arbeidet for å få redusert stammen. Jeg er litt bekymret for hva norske myndigheter mener knyttet til denne prosessen. Det kan komme et sterkt press på norsk ulveforvaltning med krav om at stammen må bli større på norsk side av grensa, sa Landet.
Fakta om Naturbruksalliansen
- Formålet er å samle og representere aktører innen naturbaserte næringer i Norge, særlig skogbruk, jordbruk, beitenæring og jakt, for å styrke deres interesser i forvaltningen.
- Grunnlagt i 2018.
- Består av Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, Glommen-Mjøsen Skog, NJFF sine fylkeslag i Akershus og Østfold, Norsk Allmenningsforbund, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Norskog.
Forvaltningsutfordringer
Per Steinar Slang, nestleder i Naturbruksalliansen og styremedlem i Norges Jeger- og Fiskerforbund – Akershus, har selv erfaring fra lisensfelling av ulv gjennom flere år. Han gikk gjennom utviklingen de siste årene sett fra Aurskog-Høland kommune, hvor han også er varaordfører for Senterpartiet.
Slang påpekte at Aurskog-Høland kommune på det meste har vært berørt av åtte ulike ulverevirer, og at tettheten av ulv i kommunen til tider har kunnet oppfylle det nasjonale bestandsmålet for ulv på mellom fire og seks årlige ynglinger.
– Jeg er opptatt av brobygging og kampen mot likegyldighet. Det er viktig at vi støtter opp om og bryr oss om hverandre. Utmarksbruken presses fra alle fronter – for eksempel planverk, politikk og storsamfunn. Vi må stå samlet, sa Slang.
Han viste til at ulike regjeringer de siste årene har ført til ulike tolkninger av hvordan man skal gjennomføre Stortingets vedtak om ulveforvaltning.
– Ulike folk i regjering har gitt ulik rolleforståelse. For noen står partipolitikken sterkt, sa Slang.
Han trakk også fram hvordan domstolene mange ganger de siste årene er blitt brukt som det han omtalte som et forvaltningshinder. Ulike organisasjoner har helt siden det ble åpnet for lisensfelling innenfor ulvesona i 2019 gått til rettsvesenet med krav om at uttakene måtte stanses. Domstolene har landet på at vedtakene om lisensfelling har vært lovlige hver eneste gang.
Slang hadde selv en sentral rolle i uttaket av Aurskogreviret, hvor det var lisensfelling i begynnelsen av 2021.
– Det er flere ting som gjør uttak i Akershus krevende, sammenlignet med større skogområder i Østerdalen. I Aurskogreviret var det 1006 grunneiere som måtte gi samtykke, og det var bare tre av dem som ikke var positive til lisensfelling på deres eiendom, sa Slang.
Han fortalte også at det kom krav fra Statsforvalteren underveis i jakta om DNA-prøver av både felte ulver og gjenværende dyr i området.
– Det tar lang tid å få svar på DNA-prøver, og forholdene for dem som driver uttak kan endre seg raskt. Krav om DNA-prøver underveis gjør arbeidet på bakken veldig vanskelig, sa Slang.
Når en ulveflokk blir vedtatt felt, er hensikten i utgangspunktet at alle individene i reviret skal tas ut. Slang hadde innvendinger mot forvaltningsskjønnet slik det har blitt benyttet.
– Det har nærmest blitt fast praksis fra Statsforvalteren at en stopper uttaket når foreldredyra i flokken er tatt ut. La oss si det er tolv dyr i et revir, og de to første dyra som blir felt er foreldreparet. Da kan du risikere å ende opp med at det går igjen 10 dyr. Målet med å lette trykket for lokalsamfunnet blir ikke oppnådd når det fortsatt går ulver igjen i reviret, sa Slang.
Han hadde også en klar bestilling når det gjelder metoder som kan gjøre uttakene mer effektive.
– Løs, på drevet halsende hund bør bli en fast ordning under lisensfelling. Det er særlig viktig sør i ulvesona, hvor det ofte går lang tid mellom hver gang det kommer snø som gir gode sporingsforhold, sa Slang.
Praktisk gjennomføring
En annen som holdt innlegg under seminaret var Bjørn Einar Lier, styremedlem både i Norges Jeger- og Fiskerforbund på nasjonalt nivå, men også i Østfold. Han delte erfaringer fra lisensfelling i Boksjøreviret sør i Østfold, som foregikk i begynnelsen av 2025. Lier var fellingsleder under uttaket den gangen.
– Lisensfelling foregår på frivillig basis. Det er store forventninger til lagene, samtidig som de har lite handlingsrom. Dette fører til et stort press, sa Lier.
Han etterlyste styrking av Statens naturoppsyn (SNO) i forbindelse med lisensfelling.
– For et lisensfellingslag er det viktig å dokumentere alle dyrene i et revir. Finner vi DNA etter tre ulver, men vet at det er fem dyr i flokken, settes ofte kvota til tre individer, sa Lier.
Han forklarte at begrensninger hos SNO blir en kilde til mye frustrasjon.
– Du kan finne en sporløype med sju dyr, men bare DNA etter ett av dem. Om du er ute på sporing på de merkeligste tidspunkter, og det er man gjerne når det er snakk om lisensfelling, og så trenger du SNO til å komme og dokumentere sporene, men ingen har anledning før dagen etter. Så snør det tett, og sporene er borte innen SNO sine folk kommer til stedet, forklarte Lier.
Også aktivister som er motstandere av lisensfelling har skapt mye bryderi for lisensfellingslagene.
– Dette er aktivister som bevisst går inn for å sabotere. De stikker av med flaggliner og kameraer. De saboterer bommer og stenger veier. Jeg vil berømme politiet, som har hjulpet oss mye. Samtidig er det behov for et bedre juridisk vern av lisensfellingsutøvere.
Jeg har sjøl opplevd å bli forfulgt og forsøkt angrepet, og det er ikke noe hyggelig. Men det er vanskelig å få gjort noe med det, for terskelen er ganske høy for at aktivistenes opptreden utløser en reaksjon fra myndighetene, sa Lier.
– Jeg mener lisensfellingsmannskapene bør få en beskyttelse som tilsvarer den som offentlige tjenestemenn har. Det er tross alt snakk om frivillige som utfører et oppdrag for staten, sa Lier.
Også han understreket behovet for å bruke løs, på drevet halsende hund, særlig i de sørlige delene av ulvesona.
– I 2025 hadde vi fire dager med snø i den perioden hvor det var tillatt å drive lisensfelling, sa Lier.
Han beskrev dessuten situasjoner hvor lovverket ikke er tydelig nok.
– Vi trenger grunneiers tillatelse for å drive lisensfelling, og i et område med mange små grunneiere, kan du plutselig få et område hvor det ikke er lov. Hvis vi ringer inn et område og det er én eiendom hvor vi ikke har fått tillatelse, bryter vi loven da? Kan vi gå på utmarka innenfor eiendommen? Disse spørsmålene har vi ikke fått noe godt svar på, sa Lier.
Han forklarte også at innkjøp av utstyr utgjør en stor kostnad for lisensfellingslagene. Diesel til brøyting er én av de store utgiftspostene.
– For å unngå sabotasje har de fleste lagene kryptert samband, noe som må monteres i forkant av jakta. Dette er ett eksempel på utgifter vi ikke har bedt om. Per i dag finnes det ingen støtteordning for lisensfellingslagene, og det er en utfordring, sa Lier.
Når en ulv blir felt, kommer SNO til stedet og gjennomfører skuddplasskontroller for å sjekke om alt har foregått i samsvar med lover og regler. Lier understreket at dette er noe mannskapet både ønsker og setter pris på.
– Vi er glad for å få ryggdekning for at fellinger har foregått slik de skal. Ulempen er at aktivistene har fått for vane å anmelde ulvefellinger. SNOs rapport etter en skuddplassundersøkelse er et offentlig dokument, men skytterens navn er unntatt offentlighet. Men så snart det kommer en anmeldelse, så blir skytterens navn offentlig kjent. Det er da trakasseringen starter, og den rammer ofte ikke bare skytter, men også familie og barn. Slik trakassering gjør det vanskeligere å rekruttere, og det kan også bli vanskeligere å få grunneiers tillatelse, sa Lier.
Han nevnte videre at det er en utfordring for lisensfellingslagene med en høy andel skadeskyting.
– Skadeskytingsprosenten for store rovdyr ligger mye høyere enn på hjortevilt, og det har den gjort over flere år. Vi jobber med å få andelen skadeskyting ned. Her kan vi ikke bare se på tallene, men på hva som ligger bak. Det å stå i en situasjon hvor man skal løsne skudd mot for eksempel en ulv, er mye mer stressende enn under vanlig jakt. Du har presset på deg fra både aktivistene som vil henge deg ut og fra lokalsamfunnet som forventer at du skal få tatt ut ulven. Det kan kanskje sammenlignes med siste etappe på OL-stafetten, hvor du har alle øyne på deg. Det er en heftig situasjon å stå i, sa Lier.
Nord-Østerdalen
Skadefellingsleder Kristian Lund Vang fortalte om erfaringer med skadefelling på store rovdyr i Nord-Østerdalen, i områder som er prioritert til beitedyr. Området var i mange år preget av sommer etter sommer med store skader på beitedyr i utmark. For å hanskes med problemet startet sju kommuner i regionen et samarbeidsprosjekt om skadefelling i 2018.
Siden starten av 2006 og fram til dagen Vang holdt foredraget var det felt 366 individer av de store rovviltartene i de sju kommunene i Østerdalen – Alvdal, Engerdal, Folldal, Os, Rendalen, Tynset og Tolga.
– Kommunene har et utstrakt samarbeid om skadefelling. Det er alt fra felles forsikringer, lønnskjøring, arbeidsavtaler, innkjøp, kontrakter og så videre, sa Vang.
I løpet av tida samarbeidsprosjektet har eksistert, har timebruken for å få felt ulv gått ned betraktelig. I 2017 brukte mannskapene til sammen omtrent 3000 arbeidstimer per felte ulv. I 2018 fikk mannskapene tilgang til å benytte løs, på drevet halsende hund. Dermed var timebruken i 2021 nede i 160 timer per ulv, mens det i 2023 ble lagt ned 100 arbeidstimer i å felle to ulver.
– Hovedgrunnen til effektiviseringen er at vi har fått bruke hund, selv om en rekke andre tiltak også har bidratt. Dette handler om mer effektiv kommunikasjon for å kalle inn mannskap og at vi har fått erfaringer som gjør at vi kan sette viltkameraer på strategiske steder i terrenget, steder som rovdyr veldig ofte passerer, sa Vang.
Han var også innom forskriftene til den nye viltressursloven, som nylig er sendt på høring.
– Her må jeg spørre om vi ikke har lært noen verdens ting. Skal vi ikke kunne bruke hund til lisensjakt på ulv, slik de gjør i Sverige, får vi aldri sjansen til å trene opp hunder som fungerer godt på skadefelling om sommeren. Jeg ser det skrives at lisensfelling fungerer godt så lenge det er sporsnø, men vi er sjanseløse den dagen det ikke er sporsnø om vi ikke har hunder, sa Vang.
I Nord-Østerdalen er det gitt dispensasjon til å bruke løse hunder under lisensfelling som et forsøksprosjekt. Dispensasjonen varer ut 2026, forklarte Vang.
Han argumenterte for at alle hunderaser og hundetyper må gjøres tilgjengelig for skadefelling.
– Det å vase rundt uten hund sommerstid er nesten alltid bortkastet tid. Vi må ikke lage et nytt lovverk nok en gang hvor vi ikke kan få bruke bikkjer, sa han.
Han pekte også på at satsen medlemmene i skadefellingslaget får for innsatsen per dag ikke blir indeksregulert etter hvert som kostnadene på alt annet i samfunnet stiger.
– Hvorfor det er slik, vet vi ikke. Vi har litt følelsen av at vi blir nedprioritert uansett, sa Vang.
Rettslige rammer
Erlend Stabell-Daling, jurist ansatt i Norges Bondelag, gjorde rede for de rettslige utgangspunktene for norsk ulveforvaltning.
Hans budskap var at norsk ulveforvaltning står stødig rettslig sett etter to runder i Høyesterett. Diskusjonen rundt Bernkonvensjonens klagesak mot norsk ulveforvaltning er i hovedsak politisk.
Stabell-Daling tok utgangspunkt i naturmangfoldloven. Hovedregelen er at ulven er fredet. Likevel kan ulv felles gjennom lisensfelling eller skadefelling dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. For det første må bestandens overlevelse ikke trues. Dette handler både om genetikk og antall individer. Jo bedre genetisk status, desto færre dyr er nødvendig for å sikre en levedyktig bestand, forklarte Stabell-Daling.
For det andre må det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger enn felling, og for det tredje må uttak være nødvendig for å avverge skade eller ivareta andre interesser av vesentlig betydning. Langvarig og sterkt rovviltpress i et område kan etter omstendighetene være et slikt hensyn.
– Alle tre vilkår må være oppfylt samtidig, understreket han.
Han viste til Høyesteretts dommer fra 2021 og 2023, som blant annet slår fast at det ikke finnes en egen norsk ulvebestand, men at ulv i Norge og Sverige utgjør én felles sørskandinavisk bestand. Dermed kan ikke vurderingen begrenses til antallet dyr innenfor Norges grenser. Han viste til at den omfattende kunnskapen om ulvens utbredelse, antall og genetikk gjør at det ikke er behov for store sikkerhetsmarginer i ulveforvaltningen.
Han gikk også gjennom de siste årenes aktivitet i Bernkonvensjonens stående komité.
I desember 2024 vedtok komiteen å nedklassifisere ulv i Europa fra «strengt beskyttet» til «beskyttet». Bakgrunnen var kraftig bestandsvekst og økende konflikter flere steder i Europa.
– Forskjellen er prinsipielt betydelig: Under streng beskyttelse er uttak i utgangspunktet forbudt. Som «beskyttet» art kan uttak tillates, forutsatt at det foregår på en regulert måte, sa Stabell-Daling.
Bondelagsjuristen mener imidlertid at endringen i ulvens vernestatus har liten praktisk betydning for Norge.
– Naturmangfoldlovens vilkår gjelder uansett, og bestandsnivået i Sør-Skandinavia er i dag lavere enn i mange andre europeiske områder, sa Stabell-Daling.
Bernkonvensjonen opprettet i 2024 en såkalt «open file» mot norsk ulveforvaltning, hvor den faste komiteen har uttrykt bekymring for norsk praksis. Kritikken ble skjerpet under sist møte i Bernkonvensjonens faste komité.
Blant annet stiller komiteen spørsmål ved det norske bestandsmålet, som karakteriseres som ekstremt lavt. Andre ankepunkter er bruken av lisensfelling og skadefelling for å avverge skade og at ulvesonen kun dekker rundt fem prosent av landets areal.
Stabell-Daling mener at mye av kritikken fra komiteen gjentar argumenter som allerede er prøvd og forkastet i norske domstoler. Han pekte også på at Bernkonvensjonen ikke har sanksjonsmuligheter. Komiteens uttalelser er anbefalinger, ikke rettslig bindende avgjørelser.
– Til syvende og sist er dette et politisk spørsmål, ikke et rettslig spørsmål, sa han.