Drøvtyggerbasert landbruk er ikke bare matproduksjon, men et sammenkoblet system som gir Norge motstandskraft, beredskap, biologisk mangfold, kulturlandskap og levende bygder, forklarer Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse.
Kjøtt er ikke bare kjøtt, mat er ikke bare mat og landbruk er ikke bare landbruk. Alt henger sammen i et innfløkt system som påvirker både livene og omgivelsene våre.
Christian Anton Smedshaug, daglig leder i AgriAnalyse, er aktuell som redaktør for boka Husdyrene – fundamentet i norsk matproduksjon. Her har en rekke fagpersoner bidratt med tekster om det særegne norske matproduksjonssystemet og hvilken rolle husdyra har i det.
– Det er ikke tilfeldig at sauen er på førstesida av boka. Drøvtyggerholdet i Norge er ganske unikt, og en reelt viktig aktivitet – ikke minst regionalt. Beitebruken er viktig for turisme, for kulturarv og i siste instans for folks følelse av fellesskap i landet, for at folk skal føle at landet brukes og holdes i hevd. Sauen er det dyret i landbrukssammenheng hvor Norge er stort, og vi er størst på sau i Norden, sier Smedshaug.
Størst i Norden
Norge produserer rundt 22 000 tonn lam- og sauekjøtt i året, mens Island, som rett nok er under en tidel av vårt folketall, produserer godt under halvparten. I Finland, Sverige og Danmark er saueholdet nesten neglisjerbart, mener Smedshaug.
Produksjonsvolumet av kjøtt fra svin og særlig kylling har økt veldig de siste snaut 50 årene, mens drøvtyggerbaserte produksjoner som sau og storfe nærmest har stått stille.
- Les også: Bondelaget: – Staten har lenge hatt en tendens til å komme med krav uten å gjøre opp for seg
Drøvtyggerne baserer seg i stor grad på norske grasressurser og utmark, mens gris og fjørfe er mer avhengige av importert fôr og høy grad av industrialisering. Det gjør at produksjonene fyller svært ulike roller både økonomisk, geografisk og samfunnsmessig.
– Beitebruken er en utendørsproduksjon på norske ressurser som kan holde på til evig tid. Drøvtyggerholdet er en viktig forutsetning for bosetting og landbruksmiljøer i store deler av landet. Det skyldes at grasarealene hovedsakelig finnes i distriktene, sier Smedshaug.
Norge har som det eneste landet i verden delt inn jordbruksarealene i to ulike kategorier og laget en såkalt kanaliseringspolitikk. Den går ut på at de beste arealene brukes til kornproduksjon og de nest beste brukes til grasproduksjon til melk og kjøtt. I tillegg kommer enda mer tungdrevne arealer – utmarka.
– Drøvtyggere er helt avgjørende for at kanaliseringspolitikken skal fungere, og kanaliseringspolitikken er selve kjernen i den norske landbruksmodellen, sier Smedshaug.
Viktig for lokalsamfunn
Smedshaug forklarer at uten aktiv drift i drøvtyggerområdene forsvinner landbruksservice, maskinmiljøer, fagmiljøer og rekruttering – og til slutt også bygdesamfunnene.
– Du kan ha to store bruk i for eksempel Surnadal, men da blir det liksom ikke så mye lokalsamfunn ut av det. Uten et levende miljø som bruker arealene, innmark og utmark, faller modellen sammen, og det blir ingenting igjen av noe til slutt, sier Smedshaug.
– For å opprettholde et levende landbruksmiljø, så kreves en del aktører. Noen kan drive på heltid, de som har sauer og ammekyr eller mindre melkebruk, men de som driver deltid bidrar også mye i den forstand at mange av dem driver med brøyting, bygdeservice og annet arbeid. Landbrukets funksjon er ikke bare begrenset til de matvarene som produseres, og for å få til helheten, trengs det kritisk masse av aktører, legger han til.
Folk har forskjellige interesser og kunnskap, resonnerer han videre.
– Noen liker godt å brøyte, andre er gode på å skru, noen er veterinærer eller fører regnskap – i tillegg til landbruksaktiviteten. Derfor er det viktig å framelske gode landbruksmiljøer, som gjør at folk er interessert i å bosette seg et sted, i å leve livene sine. Det kan være lønnsomt å drive bruket, men hvis det ikke er noen barnehage, noen å diskutere med, ikke noe landbrukslag, så orker ikke folk. Mennesket er som vi vet et sosialt dyr, sier Smedshaug.
Uten beite gror landskapet igjen, og mange konkurransesvake arter kan forsvinne. Dette biologiske mangfoldet er ofte lite synlig for folk flest, men er en viktig samfunnsverdi – også fordi man ikke vet hvilke økologiske funksjoner som kan bli kritiske i framtiden, argumenterer Smedshaug.
– Det er mange samfunnsgoder som mange setter veldig stor pris på som følger med som en funksjon av at man opprettholder drøvtyggerproduksjonen. Det handler om å opprettholde kunnskap og immateriell kulturarv, om at det er folk rundt på bygdene som kan vedlikeholde gamle og verneverdige bygninger, om at det fortsetter å være mulig å gå på skiturer i et åpent landskap som ikke er grodd igjen med fjellbjørkeskog, bare for å nevne noen eksempler. Alt dette går opp i en slags høyere enhet i det som kalles «det multifunksjonelle landbruket», sier Smedshaug.
Motstandsdyktig utmarksbruk
Utmarksbruk og drøvtyggerhold er robust i krisesituasjoner på måter som andre former for husdyrhold ikke er, fortsetter Smedshaug.
– Både når det gjelder dårlig vær, som vi må regne med at det blir mer av framover på grunn av klimaendringene, og når det gjelder handelspolitiske endringer så er utmarksbruken resilient – eller motstandsdyktig, for å bruke et bedre norsk ord, sier Smedshaug.
Han viser til det store tørkeåret 2018 som et eksempel på at utmarka ble viktigere enn andre år.
– Da hadde mange bruk for utmarka til beite, fordi det var tørke i innmarka. Utmarka har fôr som er tilgjengelig nærmest uansett hvordan de internasjonale politiske forholdene forandrer seg. På den andre siden kan man kanskje anta at det vil bli behov for mer gjeting i en krisesituasjon. Da må en jo anta at det vil bli attraktivt å stjele husdyr. Men hvis vi forholder oss til ressursen, så vil den være tilgjengelig selv om det er tørke eller veldig mye regn, siden dyra kan bevege seg selv og beite mange alternative steder, sier Smedshaug.
- Les også: Hva betyr utmarka for framtidas matberedskap? Arne Bardalen, spesialrådgiver i NIBIO, forklarer
Smedshaug viser til at en høy andel mordyr gir bedre beredskap enn høy ytelse per dyr. Produksjonssystemer som er presset til maksimal effektivitet blir mer sårbare ved fôrsvikt.
– Hvis du har makset ut produksjonen på melk, og ligger på rundt 10 000 liter i året, så har man et opplegg som er sårbart for svikt i tilgangen til optimalt fôr. Hvis melkevolumet per ku faller, så må man ha flere dyr for å opprettholde den samme mengden melk. Men det å bygge opp antall mordyr vil ta tid, og i perioden hvor du øker antall mordyr, kan du heller ikke slakte like mange dyr, så da faller tilgangen til både kjøtt og melk. Derfor kan det være et beredskapspoeng å ha et høyt antall mordyr slik at du slipper slike fall i produksjonen, sier Smedshaug.
Politisk press
I Norge i dag utgjør drøvtyggerkjøttet rundt 110 000 tonn av den totale mengden kjøtt på rundt 360 000 tonn. Som andel av norsk sjølforsyning utgjør drøvtyggerkjøttet mellom tre og fire prosent, men legger du til melk så nærmer det seg en fjerdedel av kaloriene vi spiser.
Samtidig er det et økende politisk press mot drøvtyggerholdet, siden kutt i antall drøvtyggere blir trukket fram som en mulig løsning på klimautfordringer som skyldes utslipp av karbon fra bruk av fossile energikilder.
– Tittelen på boka er ikke Husdyrene – fundamentet i norsk jordbruk, det handler om fundamentet i norsk matproduksjon. Det er snakk om to ganske forskjellige ting. Det som er spesielt med Norge, er at det aller meste som produseres av jordbruket går gjennom husdyra før det blir menneskemat – slik er det i hvert fall i fredstid, sier Smedshaug.
Han forklarer at Norge er på mellom 90 og 95 prosent sjølforsynte med mat fra husdyr, om man ser bort fra importert fôr. Om fôrimporten regnes med, er sjølforsyninga av husdyrprodukter et sted mellom 70 og 75 prosent.
Når norsk sjølforsyningsgrad er lav, skyldes det aller mest at en liten andel av den plantekosten som folk spiser, er norskprodusert. Det skyldes ikke minst at Norge ikke produserer planteoljer og sukker, som er rundt 20 prosent av energien vi får fra mat. Norge er også langt unna sjølforsyning av hvete til matmel. Der har snittet ligget på 55 prosent de siste årene.
– Verdiskapningen og det vi har kontroll på i Norge, bortsett fra grensehandel og litt marginal import av ost og kjøtt, er det så å si bare husdyrproduksjonen som står for. Når det gjelder planteproduktene som folk spiser, er sjølforsyninga nede i mellom 20 og 25 prosent. Vi produserer sjøl en viss andel av matkornet, poteter og litt frukt og bær, sier Smedshaug.
Krig og fred
Mulighetene for hva som lar seg produsere i Norge fører til at diskusjoner om hvorvidt folk skal spise mindre husdyrprodukter og mer plantebasert kost blir mer utfordrende enn i andre land.
– Vi har store jordbruksarealer som bare egner seg til å produsere husdyrfôr, i hvert fall i fredstid. Forbrukerne er lite interessert i å bytte ut brød og pasta med grøt, flatbrød og velling hvis ikke de må det for å unngå å sulte. Kutter vi ut husdyrproduktene, vil bare volumene av matvarer vi produserer i Norge gå ned. Det er kjernen i problematikken knyttet til hvor husdyravhengige vi er, sier Smedshaug.
Fakta: Aktuell bok
- Boka Husdyrene – fundamentet i norsk matproduksjon samler bidrag fra flere fagpersoner innen landbruk og forskning.
- Den beskriver hvordan grasarealer og store deler av kornproduksjonen i Norge bare kan utnyttes gjennom dyr som foredler ressursene til melk, kjøtt og egg. Dermed er husdyrholdet en forutsetning både for norsk matforsyning og verdiskaping over hele landet.
- Fagpersoner fra institusjoner som NMBU, Animalia, Den norske veterinærforening, AgriAnalyse, NIBIO og Opplysningskontoret for melk og meieriprodukter har bidratt til boka.