– Prinsippet fra Stortinget, fra rovviltforlikene og fra alt som er sagt om beiting i rovdyrprioriterte områder gjennom årene har vært at det ikke er vi som er skadelidende som skal påføres ytterligere kostnader som følge av rovdyrpolitikken. Nå ser det ikke ut som det prinsippet gjelder lenger, og det er ganske håpløst, sier Øivind Løken, sauebonde i Trysil.
I juli kom en ulv inn på beitemarka til Løken, nord i Trysil kommune i Innlandet. Angrepet resulterte i 19 døde dyr – alle så nær som ett ble dokumentert ulvedrept. Et siste lam ble aldri gjenfunnet, og Løken antar det kan ha blitt jaget i elva.
Løken søkte om skadefelling, men fikk avslag. Han klaget på avslaget, og saken ligger fortsatt hos Miljødirektoratet. Hovedgrunnen til avslagene var at Trysil ligger innenfor ulvesona, og der er det bestemt at dyrehold skal tilpasses tilstedeværelsen av ulv.
Hjemmebeite
Dyra til Løken går på innmark, og han flytter dem mellom seks ulike skifter for å unngå problemer med innvollsparasitter på dyra. Tidligere, da foreldrene til Løken sto ansvarlig for saueholdet, beitet dyra i utmark. Det skulle etter hvert vise seg umulig å fortsette med, etter hvert som skadene fra bjørn og ulv ble store.
Derfor har sauene de seinere årene gått på såkalt hjemmebeite, nær hus, hytter og vei. Ordningen med hjemmebeite fungerte som skadeforebyggende tiltak i rundt 15 år, også da de mye omtalte ulvene i Slettåsflokken holdt til i Nordre Trysil.
Beitene er omgitt av gjerder som skal sørge for at sauen holder seg innenfor, men de er ikke rovviltavvisende. Det er ikke gjerdet mot vann. Hittil har Statsforvalteren i Innlandet ansett slike gjerder som sikre nok til å få tilskudd til hjemmebeite. Men i oktober fikk Løken beskjed fra Statsforvalteren om at han måtte sette opp godkjente rovviltavvisende gjerder, hvis ikke kunne han miste både tilskudd til å ha dyra på beite og rett til eventuell erstatning hvis det skulle komme nye rovdyrangrep, forteller han.
– Vi som har beitedyr her i Trysil har ikke bedt om at beiteretten i utmark skal være umulig å bruke, men det er en konsekvens av den politikken Stortinget har vedtatt. Det må vi forholde oss til, men da forventer vi til gjengjeld at det offentlige skal bidra med det som trengs av midler for at det fortsatt skal være mulig å fortsette saueholdet under de rådende forholdene, sier Løken.
Kort frist
Løken refererer fra møtet med Statsforvalteren, som fant sted 22. oktober: Han fikk beskjed om at han måtte bestemme seg innen 1. november hvorvidt han ville søke om midler til å sette opp rovviltavvisende gjerder som tilfredsstiller de offisielle kravene. Løken forteller at han fikk frist til 1. november om han ville levere en slik søknad, og at han ville kunne søke på midler fra en pott på til sammen 600 000 kroner som Statsforvalteren har fått i ekstra midler fra Miljødirektoratet for 2025. Disse pengene ville Statsforvalteren prioritere til tre husdyreiere som hadde hatt rovviltskader i løpet av beitesesongen. Alle materialer til gjerdene måtte kjøpes inn i løpet av 2025, og innen samme frist måtte han få på plass en plan over byggingen med gode kart over områder som skulle innhegnes. Fristen for å få satt opp gjerder mot vann var før beiteslipp 2026, mens resten av byggingen måtte være ferdig i løpet av året, forteller Løken.
Ståle Sørensen, seniorrådgiver ved Naturmangfold og verneområder hos Statsforvalteren i Innlandet, var blant deltagerne på møtet 22. oktober. Les svaret hans nederst i artikkelen.
Løken har regnet på hva det kommer til å koste å sette opp gjerder rundt alle beiteområdene sauene går på og kommet fram til at egenandelen han må betale blir på minst én million kroner.
– Når du har mellom 30 og 40 vinterfôra dyr er det umulig å tjene inn en sånn investering, sier sauebonden.
Flom og isgang
Angrepet i sommer skjedde på det største av beitene som Løken har dyra sine på. Det ligger mellom Trysilelva og elva Elta. I og med at beitet er avgrenset av vann på begge sider, er det spesielt dyrt og vanskelig å gjerde inn. Statsforvalteren vil støtte gjerder mot vassdrag med 200 kroner per meter gjerde, men Løken mener den reelle kostnaden for gjerdet vil bli minst det dobbelte.
– Det blir nesten to og en halv kilometer med gjerde langs med vassdraget. Når det er isgang i et stort vassdrag som Trysilelva, trekker det med seg enorme ismasser som drar med seg alt langs kantene og ofte godt inn på land. En flom vil også dra med seg store elementer inn over land. Flom og isgang er det årlig i Trysilelva, sier Løken.
Under møtet med Statsforvalteren i oktober kom det fram at rundt 27 dyrehold i Innlandet baserer seg på hjemmebeite som tiltak mot rovdyrangrep.
– Jeg opplever det jeg har blitt utsatt for som et vedtak som i praksis går ut på at jeg må avvikle drifta, så jeg blir urolig for hva som skal skje med de andre som driver på tilsvarende måte. Statsforvalteren har tydeligvis bestemt seg for at hjemmebeite ikke er godt nok, og det er ikke holdbart hvis de andre 26 skal utsettes for samme behandling som den jeg har blitt utsatt for, sier Løken.
Stor rovviltavvisende hegn
Selv ser han for seg to mulige framtidige utfall for egen gårdsdrift. Den ene er at han får omstillingsmidler til annen landbruksvirksomhet og retter drifta mer inn mot skogbruk. Problemet med denne muligheten er at ordningen med omstillingsmidler ble avviklet i 2022.
Den andre muligheten er at han sender dyra sine på beite innenfor et stort inngjerdet område i Flendalen i Trysil, noen kilometer unna. Men framtida for det såkalte Flendalsgjerdet, som er landets største rovviltavvisende hegn, er usikker. Antallet sauebrukere i Trysil er nå såpass lite at det er få igjen til å sende dyr på beite innenfor gjerdet, og i sommer var det ingen som hadde dyr på beite i området.
– Et sentralt premiss i norsk rovviltpolitikk er som sagt at storsamfunnet skal betale erstatning for skader og ulemper som rammer den enkelte. De som mister husdyr til rovvilt skal ha erstatning, og Stortinget har vektlagt at det er storsamfunnet som må stå for avbøtende tiltak for å minske rovdyrtap og motvirke den frykten mange føler, sier Løken.
Politiske føringer
Han trekker fram et sitat fra Stortingets første rovviltforlik fra 2004, hvor det står at «det må legges opp til en forvaltning av de fire store rovdyrene, som gjør det mulig fortsatt å drive med småfehold i områder med rovdyr». Dette prinsippet er formulert på ulike måter gjennom Stortingets behandlinger av rovviltpolitikken gjennom årene.
Løken mener at hvis Statsforvalteren skal kreve at alt av hjemmebeiter må gjerdes inn med strømgjerder som skal følge kravene i forskrift om rovviltavvisende gjerder, så må staten ta hele kostnaden for tiltaket.
– Det jeg trenger av gjerder for min sauedrift er vanlig sauenetting for å holde sauen innenfor. Gjerder mot vann og strøm i alle gjerder for å holde rovdyr ute er ikke noe jeg har behov for eller nytte av i sauedrifta. Det er derfor ene og alene rovviltsituasjonen og at Statsforvalteren har bestemt seg for å stramme inn kravene som fører til behov for nye gjerder, sier Løken.
Statsforvalteren vil ikke betale hele kostnaden for gjerdene. Løken sier at grunnen til det er at en husdyreier må ha gjerder uansett.
– Det er forsåvidt riktig at jeg må ha gjerder, men jeg har allerede det jeg trenger av gjerder for å holde sauene inngjerdet. Det er det som har vært kravet for hjemmebeite fram til nå – at de skal gå på inngjerdet areal. Når Flendalsgjerdet ligger der fullt operativt, vil det være billigere for staten at jeg flytter sauene dit enn at de skal betale for gjerder rundt alle mine skifter og beiter.
Ønsker å være tydeligere
Ståle Sørensen hos Statsforvalteren i Innlandet sier han ikke har anledning til å uttale seg spesifikt om saken i Trysil, og kommenterer derfor bare ordningen med hjemmebeite generelt.
– Vi har mange på hjemmebeite i Innlandet, sist sesong var det 27, og har hatt det over mange år. Disse husdyrbrukerne får tilskudd til å gjennomføre skadeforebyggende tiltak, og vi setter som vilkår at beiting skal skje på inngjerdet areal, sier Sørensen.
Han sier Statsforvalteren har vært ute og sett på mange gjerder gjennom årene, og at gjerdene hos de enkelte er i ulik stand. Stort sett er det greit.
– Men vi har slett ikke vært hos alle. Det har vært to store skadesituasjoner knyttet til ulv i år, pluss en med gaupe. Vi har vært ute hos alle tre besetningene, og har kommet fram til at vi har vært for utydelige når vi krever at beiting skal foregå på inngjerdet areal. Derfor har vi besluttet at vi må være tydeligere når det gjelder minstekravet til gjerdene, sier Sørensen.
Han viser til at staten bruker ganske store midler til støtte av hjemmebeite, og da må også gjerdene være reelt skadeforebyggende.
– Ingen ting her i verden hundre prosent, men det må være nokså sikkert. Vi har vurdert hvordan vi skal stille kravene, og så har vi fått mye tilbakemelding fra dem som har sau på hjemmebeite at den nasjonale standarden er krevende, særlig den biten som handler om snutetråd, sier Sørensen.
En snutetråd er en strømførende tråd som går langs gjerdet i 20 centimeters høyde over bakken. Tanken er at et rovdyr som forsøker å grave seg under et gjerde, skal få et kraftig støt, og dermed bli avskrekket fra videre graving. I sommerhalvåret, hvor vegetasjonen vokser raskt, blir det arbeidskrevende å unngå at gras og buskas vokser inn i tråden og kortslutter strømmen.
– Vi har tenkt vi kanskje kan klare oss uten snutetråden, men vi må ha et gjerde som er noenlunde trygt, hvis ikke blir det meningsløst. Det å få ulveangrep nært inn mot husveggen er noe jeg ikke unner noen å stå i, og vi er nødt til å få en reell trygghet for både brukere og sau – særlig når vi bruker en god del penger på hjemmebeite, sier Sørensen.
Ber om mer penger
Han forteller at de ulike husdyrbrukerne som har sau på hjemmebeite i Hedmark (rovviltregion 5) har fått beskjed om at Statsforvalteren nå ønsker å tydeliggjøre kravene som stilles for å få beitetilskudd og rett til rovdyrskadeerstatning.
– Vi prøver å begynne allerede i år, hvis noen har mulighet til å kjøpe inn materiell og slikt, å bruke de pengene vi har til rådighet for å gjøre det beste vi får til for alle, sier Sørensen.
Statsforvalteren har oppfordret rovviltnemnda i Hedmark om å sette av mer penger til utbedring av gjerder. Målet er at alle gjerder som hegner inn hjemmebeiter skal være satt i stand innen utgangen av 2027, men for gjerder som går langs vann, er målet innen utgangen av 2026.
– Kanskje må vi utsette noen frister. Det er arbeidskrevende og dyrt å sette opp rovviltavvisende gjerder. Nå venter vi på tilbakemelding fra nemnda når det gjelder det økonomiske, sier Sørensen.