Selvfølgelig skal vi jakte på truede arter

Rødlista er en matematisk øvelse som ikke sier noe klokt om store rovdyr i Norge.

Diskusjonen går høyt i media om at vi i Norge jakter på truede arter. Kritikken er knallhard fra miljøorganisasjonene som krever forbud mot bestandsregulering av rovdyrarter som er oppført på den norske rødlista. 

Stortinget har vedtatt konkrete bestandsmål for norsk rovdyrforvaltning. Forvaltningen skal styres etter dem. Men de vedtatte bestandsmålene sikrer store rovdyr i Norge en evig status som truede arter. Derfor har rødlista følgelig ingen selvstendig verdi som forvaltningsverktøy. 

Rødlista finnes både i en global versjon og i lokale nasjonale versjoner. På den internasjonale lista er ingen av våre fire store rovdyr truet. Nasjonale rødlister som den norske lages som en følge av at Norge er en av 81 stater som er medlemmer av den frivillige organisasjonen IUCN som utarbeider den globale rødlista og oppfordrer medlemsstatene å lage nasjonale lister.

Rødlista er verken et forvaltingsdokument eller et juridisk dokument. Den er rett og slett en liste med bekymringsfaktorer for at arter kan forsvinne. Store rovdyr på den norske rødlista vurderes etter en enkel matematisk metodikk. Denne vurderingen gjøres av en ekspertkomite som ifølge regelverket skal vurdere tingenes tilstand med utgangspunkt i muligheten for at alt tenkelig som kan gå galt, faktisk går galt.

Nasjonsgrenser er menneskeskapte grenser som har lite med biologi å gjøre. Likevel er nasjonsgrenser viktig i vurderingen av truede arter. Dette er en betydelig svakhet ved metodikken. Ekspertkomiteen kan justere truetheten i forhold til situasjonen i naboland, men dette gjøres i liten grad.

Men den største svakheten med rødlistemetodikken er at den ikke tillater vurdering av faktorer som trekker i en positiv retning.

Politiske vedtak teller ingenting

Fire stortingsmeldinger og rovviltforlik i Stortinget de siste 25 år, med klare politiske mål og en rekke tiltak i form av lover, forskrifter og økonomi teller ingenting. Fredningsvedtak teller heller ingenting.  At Stortinget har vedtatt en lov som gir inntil seks års fengsel for illegal felling av store rovdyr teller ingenting. At ethvert vedtak om felling av ulv i Norge er grundig behandlet innenfor nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner teller ingenting. 

For rødlista er det ingen forskjell fra 1800-tallets regime der alt var lov, og hvor folk fikk betalt for å ta livet av rovdyr med alle tilgjengelige fangstmetoder og til dagens situasjon med strenge lovreguleringer og fredningsbestemmelser, Statens naturoppsyn i alle bygder og forskningsinstitusjoner med tilnærmet full oversikt over situasjonen. Rødlista forholder seg kun til antall rovdyrindivider.

Rovdyr er politikk, ikke biologi

Vanlige faktorer som truer arter, som mangel på egnede leveområder og næringstilgang, er ikke-eksisterende for store rovdyr i Norge. I motsetning til truede arter som virkelig sliter på grunn av tap av leveområder eller klimaendringer er det å ta vare på store rovdyr en enkel oppgave, så enkel at den kan formuleres slik: Hvis Stortinget bestemmer at Norge skal ha store rovdyr, så har vi store rovdyr.  Store rovdyr er politikk, ikke biologi.

Rødlista er med andre ord kun en matematisk øvelse som sier lite klokt om store rovdyr i Norge. Det er også verdt å nevne at rødlistemetodikken for store rovdyr automatisk slår dårlig ut for lange smale land med hav på tre sider. 

Miljøorganisasjonene krever at den nasjonale rødlista skal ligge til grunn som levedyktighetsanalyse for norske rovdyrbestander. Dette er helt håpløst og faller på sin egen urimelighet all den tid at Stortingets bestandsmål er den største trusselfaktoren ifølge den samme lista.