Åsmund Ystad , daglig leder i Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk

Vedtaket om lisensjakt på 5 ulver i Østerdalen i januar 2005 skal etter snart to år prøves for Oslo Tingrett. Ulvene vil være like døde etter at saken er ferdig, men saksøkerne vil forhåpentligvis være litt klokere.

Saksøkerne er WWF Norge , Norges Naturvernforbund og Foreningen våre rovdyr, som stevnet Staten v/ Miljøvendepartementet for retten for å få stoppet ulvejakta og kjent vedtaket ugyldig.

Ulvene var imidlertid skutt før de fikk retten til å stoppe lisensjakta. Dermed var det for sent. Men gi seg - nei ikke snakk om. De ville at retten skulle underkjenne miljøforvaltningens faglige skjønn i saken.

Først hevdet riktignok saksøkerne med WWF i spissen at vedtaket var i strid med Bernkonvensjonens krav om at Norge er forpliktet til å ha levedyktige rovdyrbestander. Å skyte 5 av 20 ulver måtte være i strid med dette hevdet miljøvernerne.

Men etter at Miljøverndepartementet kom med tilsvar som beskrev det riktige innholdet i Stortings tolkning av Bernkonvensjonen fra 2004 innså saksøkerne at de hadde tatt feil. De hadde glemt eller oversett at Stortingsflertallets gamle fortolkning av Bernkonvensjonen fra rovviltmeldinga i 1997 var forkastet fordi den ikke holdt mål verken juridisk eller biologifaglig.

Nå ville miljøorganisasjonene derimot få fellingsvedtaket kjent ugyldig fordi Direktoratet for naturforvaltning ikke hadde spurt svenske myndigheter om lov til å rekne med de svenske ulvene når de skulle vurdere om ulvejakten ville true bestandens overlevelse. Ikke hadde de spurt Petter Wabakken heller, noe saksøkerne mener var en alvorlig unnlatelse.

Saken har tatt snart to år fordi Tingretten først nektet å behandle saken fordi ulvene var døde. Senere fikk saksøkerne medhold i Lagmannsretten i at de hadde rett til å få saken prøvd.

Derfor starter Oslo Tingrett behandlingen av de 5 døde ulvenes sak 23. oktober i år. Bortsett fra at en slik sak selvfølgelig er sløsing med offentlige midler, så kan saken gi et godt innblikk i norske miljøorganisasjoners håpløse omgang med fagkunnskap.

Rasmus Hansson hevder i Østlendingen 6. oktober at det er WWF m.fl som representerer det faglige perspektivet i denne saken. Mer feil er det ikke mulig å ta. I den grad Rasmus Hansson og WWF bygger på fag i den saken så heter det faget politisk biologi, en biologi som er tilpasset politiske ønsker. Dette tvilsomme faget hadde sin storhetstid i norsk rovdyrforvaltning på 1990-tallet.

Saken er den at norske myndigheter ikke trenger å spørre Sveriges regjering om tillatelse til å regne med verken grenseulver eller helsvenske ulver når de skal vurdere om tiltak i Norge truer bestandens overlevelse. Bestandens overlevelse er et biologisk begrep på samme måte som begrepet bestand. Vi trenger ikke tillatelse fra svenske myndigheter for å foreta en faglig vurdering om hvilken biologisk og genetisk betydning rovdyr i Sverige har for rovdyr i Norge og vise versa. Den biologiske betydningen er den samme okke som, enten Sverige vil eller ikke!

At det må en rettsak til for å få Rasmus Hansson og WWF til å godta elementær viltbiologi er mer et tegn lærevegring enn på kunnskap.