Rovdyr og menneske - hva skjer i Namdalen?

 

 

FORORD.................................................................................................................................... 1

INNHOLD.................................................................................................................................. 3

1. NATUR OG KULTUR............................................................................................................ 4

2.UTMARKSRESSURSENE OG BRUKEN AV DISSE............................................................ 5

2.1. Næringsliv.......................................................................................................................... 5

2.2. Beiteressursen.................................................................................................................... 6

2.3. De «usynlig verdiene»......................................................................................................... 6

3. BIOLOGISK MANGFOLD - HVA ER DET?........................................................................ 6

3.1. Vern av biologisk mangfold................................................................................................. 7

4. BÆREKRAFTIG BRUK......................................................................................................... 8

5. LITT OM FORVALTNING GENERELT............................................................................... 9

6. ROVDYRFORVALTNINGA............................................................................................... 10

7. DE GAMLE RETTENE......................................................................................................... 11

8. VERN ELLER BRUK?.......................................................................................................... 12

9. PRIMÆRNÆRINGER OG GENERELL UTVIKLING......................................................... 13

9.1. Sauenæringa..................................................................................................................... 16

9.2. Reindrifta......................................................................................................................... 17

10. KONSEKVENSENE AV ROVDYRFORVALTNIGA....................................................... 17

10.1. Sauenæringa................................................................................................................... 17

10.2. Reindrifta....................................................................................................................... 19

10.3. Økonomiske tap............................................................................................................. 22

10.4. Dyretragedien................................................................................................................. 26

10.5. Konsekvenser for natur og artsmangfold......................................................................... 28

10.6. Konsekvenser for lokalsamfunn...................................................................................... 28

10.7. Konsekvenser for sør-samene og deres kultur................................................................. 29

10.8. Menneskene og det de opplever..................................................................................... 30

Eli-Margreta Haugen, Kvelia................................................................................................... 31

Eystein Stordal, Namsos.......................................................................................................... 33

Bierna Bientie, prest for sørsamer :........................................................................................... 34

11. SAMMENDRAG/KONKLUSJON.................................................................................... 36

 

1. NATUR OG KULTUR.

 

I Olav Tryggvasons saga berettes at ” i Naumudal  var en langt større Mængde Troll, end som paa andre Steder. To av kongens hoffmenn så engang ved nattetider en stor hop av sådanne troll, sitte ved en ild som var opptent i en heller. Der hørte de disse troll beklage seg over den skade, kong Olav hadde tilføyet dem, ved dels å drepe mange av deres gamle venner (de av de gamle familier, som holdt fast ved  de gamle forfedres religion), dels ved å fordrive dem fra deres eiendeler, så at de måtte ta sin tilflugt hit til Namdalen.”

 

Sagaens beretning om trolla som klorte seg fast her, kan være et greit bakgrunnsbilde for også andre kulturmøter, som Namdalen har vært arena for.  Om storhetstida for de indre bygdene  i “merovingertida” (6-800 e. Kr.) skriver Jørn Sandnes i Namdalens Historie: “Grunnlaget for rikdommen kan vi neppe søke i jordbruk eller fiske, men helst utnytting og omsetning av varer som det var marked for lenger sør, først og fremst da skinn og pelsvarer. I skog og fjell var det ekorn, røyskatt, rev, gaupe, mår, rein, elg, bjørn, i sjøen sel, hvalross, kval og sjøfugl. Disse dyra gav skinn og andre produkter som stod høyt i kurs lenger sør i Europa. Handel med slike varer  var en av de viktigste forutsetningene for landnåm og busetting i Nord-Norge.”

 

To kulturer som har levd side om side, er bumannens jordbrukskultur og samenes rein-nomadekultur. Noen mener at sør-grensa for den samiske kulturen fra “alders tid” har vært i Trøndelagsområdet. Dette er det delte meninger om, men for eksempel navnebruk i fjellområdene kan tyde på at det er riktig. De nordligste og østligste områdene av Namdalen var det de gamle nordmenn kalte “Finnmarka.” Det var “skoglandet, der finnene bur, men ikke pløyer.”  I “Namdalens beskrivelse” fra 1597, heter det at Namsen kommer “neden af Finde fielldenne.”  Handel og samkvem mellom folkegruppene har det også vært: “Men hine lapper som holder til uti fjellene pleier 2 gange eller 3 hvert aar at komme hit ned med deres findeskatt, og da fører de dynevar, som ere gjort av renshuder, og findesko og findehanske ned og selge for mad, for sølv og for klede.”

 

Mellom grenseområdene i øst og kysten i vest finnes alle landskapstyper. Namdalen blir gjerne omtalt som et Norge i miniatyr. Dette gjelder både natur, næring og kultur. Vi har fjell, daler, elver, vatn, skog, myrer, elveterasser, fjorder og skjærgård.  Overalt og innimellom har jordbruket satt sitt preg på landskapet. Men dyrka-arealet kunne aldri bli særlig stort i forhold til utmarksområdene, til det er landskapet vårt for mangfoldig.

Gjennom hele vår historie har bruken av utmarka vært et viktig fundament for bosetting og næring i Namdalen. Det er der vi har høstet for gjennom slått, beite og seterbruk. Skogen har gitt materialer til hus, tømmervirke og ved.  Vilt og fisk har vært næringsgrunnlag både som mat og handelsvare, det samme med bær, sopp og andre vekster.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2.UTMARKSRESSURSENE OG BRUKEN AV DISSE.

 

2.1. Næringsliv.

 

Også i vår tid er utmarksressursene viktig i næringssammenheng. Det gjelder både den bruken som skjer gjennom utmarksbeite og skogsdrift, men også i stor grad gjennom næringer knyttet til det vi i dag forbinder med friluftsliv og rekreasjon.

 

 

ØKONOMISK AVKASTNING AV UTMARKA I NORD-TRØNDELAG I 1993-94:

 

Førstehåndsverdi:

 

Jakt

Storvilt 1994      596500 kg a kr. 40,-                                                                    23,9 mill kr.

Småvilt 93/94     78200 stk. = 62676 kg a kr. 55,-                                                   3,5 mill kr.

 

Fisk

Laks   55000 kg a kr. 30,-                                                                                       1,7 mill kr.

Innlandsfisk  138 000 kg a kr. 20,-                                                                           2,8 mill kr.

 

Hytter

12100 stk. a kr. 1000,-                                                                                          12,4 mill kr.

 

Tamrein 93/94

7810 stk - 202000 kg                                                                                              8,6 mill kr.

 

Husdyr

                            antall     vektøkning

sau/lam                88700     1020000 kg  a kr. 40,-

ungdyr/storfe       12716      378000 kg   a kr. 40,-                                                 55,9 mill kr.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Sum                                                                                                                     108,8 mill kr.

 

 

Kilde: Inn-Trøndelag skogeierforening.

                

Tallene som viser de økonomiske verdiene av utmarka, er en førstehåndsverdi bygd på anslag. Ringvirkningsverdiene, gjennom salg av tjenester, foredling og arbeidsplasser som følge av dette, kommer i tillegg. En beregning av inntekta fra elgjakt i Van Severens skoger i Namdalen i 1997, viser at den totale verdiskapinga ligger rundt 4 millioner kroner. Dette er en tredobling av førstehåndsverdien. For jord- og skogbruk er ringvirkningseffekter beregnet til 1: 3, for småviltjakt og laksefiske er forholdstallene rundt 1:25. Med en beregnet førstehåndsverdi på avkastning av utmarka (unntatt skog) til 109 mill kr (-94) i Nord-Trøndelag, er den totale verdiskapinga altså langt større. Førstehåndverdien av tamrein og husdyr(beitedyr) utgjorde i 1994 nærmere 70 mill. kroner, med ringvirkningseffekter betyr det altså 210 mill. kroner. Det er mange arbeidsplasser bak disse tallene.

 

 

 

2.2. Beiteressursen.

 

En måte å synliggjøre verdien av beiteressursen, er å se på hva forverdien tilsvarer i dyrka areal:

En vinterfora sau tar opp 250-260 forenheter på utmarksbeite. Det tilsvarer forenhetene som produseres på ett daa fulldyrka jord i Lierne. 3000 vinterfora sauer i Lierne (antall pr. 1/1-98) nyttiggjør altså beiterssurser som tilsvarer et areal på 3000 daa dyrka jord.

Om en bruker samme beregningsmåten for rein, kommer vi fram til følgende tall: Rein på beite i Nord-Trøndelag utgjør 6,9 millioner fordager i året (antall dyr x 365 d). Foropptaket er gjennomsnittlig 1 forenhet pr. rein pr. dag. Det totale foropptaket av rein blir altså nærmere 7 mill. forenheter i året. Det tilsvarer produksjonen fra 27 000 daa dyrka jord i marginale områder. Uten beitenæringene ville denne ressursen ligget ubrukt. Og det er altså snakk om en fornybar ressurs.

 

 

2.3. De «usynlig verdiene».

 

Utover de verdiene som kan beregnes i økonomi og arbeidsplasser, kommer verdier fra  høsting av bær og sopp. Disse ressursene betyr selvsagt også en del i form av arbeidsplasser innen foredling og servicenæringer, men det har vært vanskelig å finne fram til tall på dette. Denne bruken er  av stor betydning i ernæringssammenheng. For det første representerer de “matauk” i husholdningene. At det i tillegg dreier seg om mat som vi opplever som “trygg,” uten tilsetninger og rester av sprøytemidler, er i seg selv svært viktig for mange mennesker.

 

Bruken av utmarka representerer også  verdier som ikke finnes i noen regnskaper. Det er de verdier som har med naturopplevelsen å gjøre.  Muligheten og tilgangen til  både å bruke og nyte naturen, er for mange en av de viktigste grunnene til at vi fortsetter å bo her. For mange namdalinger er naturen vårt kulturhus, vår idrettshall og katedral.

 Det har med tilhørighet og livskvalitet å gjøre. Identiteten vår er formet av moltemyra og fjellbekken og sjøen.  For mange er våre fineste opplevelser og minner  knyttet til  naturen.

 

 

Uten alle trolla som gjennom tidene har klort seg fast, og som har levd i og av den natur vi har her i Namdalen, er det lov å undres over hvordan det hadde sett ut her. Vi må  tro at det fremdeles finnes noen troll som vil slåss for de verdiene vi alltid har vært avhengig av, både som enkeltmennesker og samfunn.

 

 

 

 

 

 

3. BIOLOGISK MANGFOLD - HVA ER DET?

 

“Det var skinande sommarkvelden, bjølleklang frå marka og myasong kring øyra, og dei to som var på vegen nord-over Kjelvik-kleiva, gjekk seint og høgtidssamt, liksom det var for godt ver å gå i, ein skulle heller sette seg ned og halde helg.

Det var slikt laug med sol over alle ting, over lauvlia og myra og alle snauberga. Bjørkeskogen dåma så det stemte for bringa, og lauvglansen stod tett og mjuk imot auga, i ungdom og ovmod; åt andre sida tok myra etter ein, ho blømde så brunt og tuvut og dogga kvitblått over tjønnene og dalsika vestetter, ho hadde bryllopp i kveld. Men fjellet var over det alt i hop, stod i kveldssola så mosabrunt og berggrått det var, det smilte over all bygda og langt til havs.”

                                                                                Fra “I Eventyre” av Olav Duun.

 

 

Få har vel skrevet om menneskenes liv i samspill med naturomgivelsene, bedre enn vår egen dikter Olav Duun.

 

Biologisk mangfold er det mangfoldet av liv som finnes på jorda. Begrepet omfatter både de levende organismer (artene), naturtypene (økosystemene) disse artene lever i, og det genetiske mangfoldet innen de enkelte artsgrupper. Sagt på en enklere måte: Biologisk mangfold er planter og dyr og deres leveområder, den levende naturen omkring oss.

Å ta vare på det biologiske mangfoldet betyr altså å ta vare på planter og dyr og deres leveområder. Men vi kommer likevel aldri til å kunne bevare dagens biologiske mangfold uforandret. Det ville i seg selv vært naturstridig. Naturen er i stadig forandring, og under påvirkning av en rekke faktorer.

Deriblant er menneskenes bruk av naturen en viktig påvirkningsfaktor. Artsmangfoldet er sånn sett både et naturprodukt og et kulturprodukt. Menneskene har gjennom sin lange historiske og forhistoriske bruk påvirket  leveområdene til ville dyre og plantearter. Så lenge vi er avhengig av en naturlig produksjon for å kunne leve, vil vi måtte fortsette vår påvirkning. Artsmangfoldet blir “skapt på ny,” som resultat av menneskenes bruk. Å verne om dette mangfoldet vil derfor handle om valg: Hva skal vernes? Hvilken bruk er mest hensiktsmessig?

Bevaring av utvalgte arter med høy symbolverdi, som store rovdyr, har  stor gjennomslagskraft blant det store publikum. Forvaltningstiltak som er rettet mot disse artene støttes i brede kretser. Det skjer selv om disse artenes betydning for økosystemets funksjon er omdiskutert. Det totale artsmangfoldet  og sammenhengen mellom  bruk og artsammensetning kommer da i bakgrunnen.

 

 

Det moderne landbruket har på mange måter negative virkninger på artsmangfoldet. Dette skyldes særlig to utviklingstendenser:

 

1) Marginal jordbruksmark tas ut av drift

2) Intensivering av drifta i de beste jordbruksområdene.

 

Et av de viktigste tiltakene for bevaring av artsmangfoldet i jordbrukets kulturlandskap, vil derfor være å sikre fortsatt drift i de marginale områdene. I disse områdene danner dyrkajorda spredte “øyer” i landskapet og gir leveområder for en rekke arter. Når dyrkajorda gror igjen

eller tilplantes, blir denne funksjonen borte.

3.1. Vern av biologisk mangfold.

 

Gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner, har Norge forpliktet seg til vern av biologisk mangfold. Stortingsmelding nr. 35 (1996-97) “Om rovviltforvaltning” bygger på flere konvensjoner, bl. a. Bernkonvensjonen (ratifisert av Norge i 1986) og Rio-konvensjonen (Biodiversitetskonvensjonen, 1993). Bernkonvensjonen pålegger landene spesifikke plikter med hensyn til vern av enkeltarter, med særlig vekt på trua og sårbare arter. Rio-konvensjonen, utarbeidet i regi av FN’s miljøprogram, er utforma som en global avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Denne konvensjonen setter ikke mål for omfanget av bevaringstiltakene og pålegger heller ikke partene å utvikle konkrete virkemidler, så som juridiske eller økonomiske virkemidler, for å gjennomføre tiltakene. I innledningen heter det bl. a: “ De kontraherende parter, som erkjenner det nære og tradisjonelle avhengighetsforhold mange urbefolkningssamfunn og lokalsamfunn som representerer tradisjonelle livsstiler, har til de biologiske ressurser,.... har blitt enig om følgende: Hver kontraherende Part skal, så langt det er mulig og hensiktsmessig, under hensyntagen til sin nasjonale lovgivning, bevare og opprettholde de urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper, innovasjoner og praksis, som representerer tradisjonelle livsstiler av betydning for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold....”

 

 

I Rovviltmeldinga er det lagt størst vekt på de tradisjonelle verneformene av enkeltarter. Det synes som man har bestrebet seg  på å tilfredsstille kravene til Bernkonvensjonen, og i mindre grad har vært opptatt av Rio-konvensjonens målsetting om bærekraftig bruk og opprettholdelse av urbefolkningers og lokalsamfunns muligheter til fortsatt bruk av ressursene. Reultatene av dagens rovviltforvaltning kommer dermed i konflikt med denne målsettinga i Rio-konvensjonen.

 

4. BÆREKRAFTIG BRUK.

 

Bærekraftig bruk vil si en bruk som høster av naturgrunnlaget på en måte som sikrer framtidige generasjoner muligheter til å høste det samme som oss.

Saue- og reindrifta i våre områder er økologisk bærekraftig, i den forstand at beitegrunnlaget ikke overutnyttes. Framtidige generasjoner har muligheter til å høste av ressursen på samme måte som i dag.

 

Beitenæringene er av særlig betydning i områder som er marginale i jordbrukssammenheng (for reindrifta er ikke annen jordbruksvirksomhet noe alternativ).

 

 At saueholdet er en “naturlig” tilpasset drift i utkantområdene skyldes flere forhold :

 

·        Kort produksjonssesong og forholdsvis små avlinger på innmark gjør avhengigheten av utmarka større. Drifta er bestemt ut fra det lokale ressursgrunnlaget.

 

·        Landbrukspolitikk og økonomiske rammevilkår: Dagens spesialisering og effektivitet i jordbruket er  resultat av en styrt politikk. 

 

·        Tradisjoner, kultur, fagmiljø og infrastruktur er også viktige faktorer når det gjelder valg av driftsform.

 

·        Beitenæringene, ofte i kombinasjon med skogbruk, er  viktig for sysselsetting og bosetting i disse områdene. Alternative arbeidsplasser er det få av. Uten beitebruken i utmarka, hadde sannsynligvis mye av småskala-jordbruket vi hittil har klart å opprettholde i Norge, forlengst vært historie.

 

Landbrukspolitiske virkemidler har ikke nødvendigvis vært sammenfallende med hva som er en mest mulig økologisk riktig produksjon. Uansett har de enkelte brukere måttet tilpasse seg disse, om de skal kunne fortsette i næringa med et levelig økonomisk utkomme.

Likevel er det fornuftig, og rett i forhold til økologi og miljø, at matproduksjonen i størst mulig grad baseres på lokale ressurser og naturgitte forhold. Dermed blir man mindre avhengig av tilførte produksjonsfaktorer: kraftfor, kunstgjødsel, sprøytemidler. Og behovet for transport reduseres. Beitenæringer er derfor en langt mer miljøvennlig og økologisk riktig produksjon i de områdene det her er tale om, enn for eksempel svin- eller kyllingproduksjon.

Melk er det allerede overproduksjon av, og neppe noe fornuftig alternativ om det skulle bli snakk om omlegginger i større målestokk.

 

5. LITT OM FORVALTNING GENERELT.

 

Naturressursene har gjennom alle tider vært sett på som samfunnets eiendom, og bruken og utnyttinga er derfor underlagt riksdekkende lover og regler.

 

Det er flere departement som har ansvar for lovforvaltning som gjelder bruk og vern av innlandsnatur. Landbruksdepartementet har med næringsutøving for jordbruk, skogbruk og reindrift. Miljøverndepartementet har ansvar for utnytting av vilt og fisk, vern av biomangfoldet og oppsyn med forurensninger. Utøvinga og kontrollen med de fleste lovene er delegert fra departement til Fylkesmannen og det embetsverk og de fagetater han rår over. Svært lite vedtaksansvar er delegert videre til kommunenivået.

Justisdepartementet med underliggende etater har kontrollen og oppsynet med den såkalte miljøkriminaliteten.

 

Det er to ting som er spesielt med dagens forvaltning. Det er ofte motstridende interesser mellom bruken og vernet av ressursene. Derfor er det også motsetninger mellom måla til departementa. Dette er i mange tilfelle frustrerende for de som er primærforvaltere, det vil si de som bor i distriktet og både skal skaffe seg et utkomme av det arealet de har råderett over og samtidig forvalte verdiene slik at de ikke blir forringet og forurenset.

Et annet forhold med forvaltninga er at lovanvendiga ikke er styrt lokalpolitisk. Forskjellige fagfolk får derfor svært stor makt og spesialinteresser vinner ofte fram på bekostning av en balansert løsning. Dette kan gjelde både for ei for sterk utnytting og for et for sterkt vern.

6. ROVDYRFORVALTNINGA.

 

Den nye Stortingsmeldinga “Om rovviltforvaltning” (1996-97) er en oppfølging av St.meld. nr 27 (1991-92) “Om forvaltning av bjørn, jerv, ulv og gaupe.” Forvaltninga av rovdyra skulle i følge denne ta utgangspunkt i kjerneområder for de enkelte artene og legge vekt på å sikre reproduksjon til artene i området. Innenfor disse områdene har rovdyrbestandene vært sikret gjennom et strengt vern og en høy terskel for uttak av skadedyr. Kjerneområder for jerv og bjørn  har altså i praksis vært forvaltningsmodellen for deler av Namdalen siden først på 90-tallet. Samtidig har gaupebestanden hatt en sterk vekst i perioden.

I følge den nye St. meldinga skal kjerneområdet for bjørn opprettholdes i Midt-Norge. I dette området er det nå registrert 1-2 reproduserende binner, målsettinga er 8-10 stykker innen 2010. Vurderingene av overlevingsevnen til bestandene på norsk side skal baseres på tallet innenfor hvert enkelt kjerneområde. Det betyr at man ønsker å oppnå levedyktige bestander av bjørn innenfor  begrensede områder.

Forvaltningsmål for gaupe er at “gaupe fremdeles skal forvaltes slik at sammenhengende bestander og reproduksjon blir holdt ved like over store areal..”

Målet for jervebestanden er “å sikre fortsatt sammenhengende utbredelse av jerv på Nordkalotten, og å sikre en tetthet og reproduksjon minst på det nivå som er i dag innenfor eksisterende kjerneområde.”

 Om ulv sier St.meldinga: “I tråd med norske plikter har departementet som mål å etablere reproduksjon av ulv i Norge, og viser til at norske og svenske myndigheter har et felles arbeidsmål om å få etablert minst 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia i første omgang. Inntil dette målet er nådd må ulven underlegges et svært strengt vern.”

.

Vi mener at det ut fra de erfaringene vi har av de siste års rovdyrforvaltning i Namdalen, er grunnlag for å kunne si noe om konsekvensene av denne forvaltninga. Med de målsettingene som går fram av den siste Rovviltmeldinga, mener vi  at det kan forventes en lignende utvikling også andre steder i landet.

 

 

 

7. DE GAMLE RETTENE.

 

HVEM EIER....?

 

Hvem eier alle skogene

hvor dyrene holder til

og blomst og strå

og bekker små

og solens bleke ild?

 

Hvem eier hvert

et kjølig vann

som blinker

på min vei -

og stjernene

og stillheten,

hvem andre vel

enn jeg...?

                   Heljar Mjøen

 

 “Aalmenningseiga er ingen manns eign,” sa de gamle. Retten til bruk og høsting av utmarka er bygd på eldgamle tradisjoner, og står sterkt i nordmenns bevissthet. Almenningene skulle være til nytte for bygdefolket, slik at de kunne drive si gårdsdrift og fedrift, og “bu og trivast i landet.”  Og bøndene skulle rådest til å gjøre seg mest mulig nytte av sånt som fantes i almenningen, til beste for samfunnet, når det “berre ikkje snøyddest for ettertidi.”

Dette er jo ei gammel oppskrift på det vi dag kaller “bærekraftig bruk.”

Mange opplever i dag at gamle bruks- og beiteretter er i ferd med å undergraves.

 

 Rovviltmeldinga lister opp følgende tiltak rettet mot sauenæringa:

 

“- Flytting av sau til særskilt tilrettelagte alternative beiteareal når dette blir vurdert som nødvendig for å hindre at en alvorlig skadesitusjon utvikler seg.

- Varig flytting til andre beiter utenfor kjerneområdet for særlig utsatte buskaper.

- Forberedt tidlig innsanking av en større del av de gjenværende buskapene.

Det bør gjennom bruk av virkemidler legges til rette for avgrensning og frivillig reduksjon av sau på beite i kjerneområdene, og for driftsomlegging til ammekyr eller mjølkeproduksjon, nisjeproduksjoner, andre saueraser, annet småfehold eller annen næringsvirksomhet for særlig utsatte buskaper.”

 

Tiltak rettet mot reinnæringa :

 

- Foreløpig flytting av flokken til mindre rovdyrutsatte beiteområder.

- Mer intensiv gjeting i perioder med store rovvilttap.

- Foreløpig inngjerding med utvidet kantgjeting.

- Utprøving av halsklaver.

- Omlegging av driften hos enkelt kronisk utsatte driftsformer.”

 

Flere av disse tiltakene vil måtte bety en innskrenkning av beiteretten.

8. VERN ELLER BRUK?

 

“All kunnskap som ikke bygger på erfaring, er bare informasjon.”

                                                                                                  Sitat.

 

Striden mellom vern og bruk, er blant anna en strid mellom ulike kulturer. De sterkeste verneinteressene har som utgangspunkt at når så mye av vår natur nå er ødelagt, er det nødvendig med et strengt vern av resten. Dette gir seg utslag i vernetiltak rettet mot enkelte arter og områder. Konflikten oppstår når vernet blir så strengt at det hindrer lokalbefolkningens tradisjonelle bruk. Særlig vond blir denne konflikten når dette rammer bruksmåter som er økologisk bærekraftig. Når våre utmarksområder rammes sterkt av vernetiltakene, må det jo også bety at naturen her er brukt på en slik måte at verdiene er blitt ivaretatt. Da oppleves tiltakene som urimelige og ufornuftige. 

 

Forvaltningstiltakene har i stor grad blitt basert på biologenes  beregninger omkring artenes antall og utbredelse. Den politiske aksepten for det som skjer, bygger mye på vår tids ofte naive og omfattende tiltro til akademisk kunnskap og ekspertise. Den samme ekspertisen får dermed også stor myndighet, når det gjelder å definere hva som er riktig miljøpolitikk. Dette har fått skje uten særlig mange kritiske blikk på hvilke særinteresser som også gjør seg gjeldende innen selve forvaltningsapparatet.

 

Kunnskap basert på erfaringer gjennom bruk og nærhet , “den folkelige kunnskapen,” har dermed fått svakere gjennomslagskraft. Hensynet til tradisjoner og kultur, politiske og økonomiske rammebetingelser, ulike verdi- og rettsoppfatninger o.s.v., har  kommet i bakgrunnen. Svært mange innen utmarksnæringene, og i lokalsamfunn som i stor grad er avhengig av disse, føler seg overkjørt av et arrogant og bedrevitende byråkrati.

 

 

 

 Riksmedias rolle i denne debatten kan best beskrives som: “Konflikten er lønnsom og underholdende, hold den i live!”  Dermed blir det også vanskelig å nå fram med en nyansert virkelighetsbeskrivelse overfor det store publikum.

 

En bevaringspolitikk som ikke inkluderer ulike oppfatninger, eller vurderer konsekvensene på et bredt grunnlag, kan ikke bli hensiktsmessig i forhold til det å ta vare på biologisk mangfold. En politikk i samsvar med økologisk bærekraftighet forutsetter at lokalbefolkningen blir hørt og tatt på alvor, om den skal fungere på en god måte. Det forutsetter igjen at fakta og kunnskap fra en rekke grupper blir  vurdert  i utformingen av tiltak. Det gjelder kunnskap fra både naturvitenskap og samfunnsvitenskap, og ikke minst den kunnskapen som er basert på erfaringer gjennom bruk.

 Slik konflikten mellom vern og bruk er blitt i mange utkantområder i dag, er verken  natur eller mennesker tjent med.

 

Namdalen har på mange måter blitt arena og slagmark for denne dyptgripende konflikten mellom vern og bærekraftig bruk.

 

 

9. PRIMÆRNÆRINGER OG GENERELL UTVIKLING.

 

Det er en allment anerkjent oppfatning at strukturen på vårt landbruk, som omtales som små-skala landbruk, har vært og fremdeles er en forutsetning for å opprettholde bosettingen i distriktene. Til ulike tider og under ulike konjunkturer endres denne oppfatningen, og den politiske vektleggingen. Men uansett kommer vi ikke utenom den kjensgjerning at landbruket er en viktig faktor for å opprettholde bosettinga i distrikts-Norge.

 

Tabell 1  : Utvikling i antall driftsenheter i landbruket totalt, antall driftsenheter sau og befolkningsutvikling i Namdalen, i perioden 1979 –1997.

 

	Driftsenheter i alt		Endring 1979/1997		Produsenter Sau		Endring 1979/1997		Folketall		Endring  1978/98
	79/80	1997	Tall	%	79/80	97	tall	%	78/79	1998	tall	%
Lierne	166	121	-45	-27 %	67	43	-24	-36 %	1769	1579	-190	-11 %
Røyrvik	38	27	-11	-29 %	22	6	-16	-73 %	721	663	-58	-8 %
Namsskogan	47	33	-14	-34 %	13	8	-5	-38 %	1399	986	-413	-29 %
Namdalseid	184	150	-34	-18 %	35	24	-11	-31 %	2064	1846	-218	-10 %
Snåsa	251	198	-53	-21 %	43	41	-2	-5 %	2694	2412	-282	-10 %
Grong	153	105	-48	-31 %	40	24	-16