Lise Beate Estil

Jeg registrerer at flere "eksperter" har uttalt seg i media om ulveobservasjonen i Lierne. Det eksisterer tvil om det var ulv eller hund vi ble omringet av på fjellet. Denne skepsisen har jeg full forståelse for. Siden jeg selv er forsker, forstår jeg godt viktigheten av å vurdere alle mulige feilkilder før eventuelle konklusjoner tas. Videre er det viktig å benytte førstehånds informasjon. Denne informasjonen var det jeg sammen med min søster som sto for i det vi observerte dyrene. Siden ingen av ekspertene som har uttalt seg om saken har kontaktet oss angående denne observasjonen, ønsker jeg her å bidra til noe mer detaljert informasjon om hva vi observerte og noen spørsmål som jeg synes bør tas hensyn til før eventuelle konklusjoner tas.

I Adresseavisa av 8. august sto det at jeg tidligere kun har sett ulv på bilde. Dette er feilaktig informasjon. Jeg har bl.a. vært og studert ulvene som er i fangenskap på Langedrag og i andre dyreparker og vet godt hvordan ulv ser ut. Å skille mellom hund og ulv kun på bakgrunn av et bilde kan kanskje være vanskelig. Men når man i tillegg observerer dyrenes bevegelse og adferd blir forskjellene mye tydeligere. Jeg må presisere at vi observerte dyrene på kloss hold i over 20 minutter en lys sommernatt i Nord-Trøndelag - og der er det langt fra så mørkt på nettene på denne årstiden som i for eksempel Hedmark.

Jeg driver selv med forskning innen bevegelsesvitenskap og er vant til å studere bevegelser både hos mennesker og dyr. Generelt sett er det stor forskjell i måten hunder og ulver beveger seg på. Finnes det hunder som beveger seg like lett, raskt og grasiøst i trav som en ulv? Kanskje Sibirsk Husky? Men nei - det var det så definitivt ikke. Disse dyrene var større og mer robuste, med et svært bredt nakkeparti. "Ansiktet" var stort og mer trekantformet og med en lengre snute og pelsen var delvis, særlig ved skulder/nakkepartiet og på halen, lang og rufsete. Ulven har muskler og beinstruktur som fremmer utholdenhet og påvirker løpeteknikken. På grunn av sin spesielle løpeteknikk, som er tilpasset ulvens naturlige trang til å løpe langt med bruk av minst mulig energi, har ulven et svært lett trykk mot underlaget. Derfor klarer den også å løpe tilnærmet "lydløst". Skulderen og ryggen beveger seg tilnærmet vannrett bortover, uten store forskyvninger i høyderetningen. Dessuten er det karakteristisk for ulven at den lange halen henger ned i en bue. Dyrene vi så beveget seg akkurat på denne måten: lett, flytende, raskt og lydløst. Hvilken hund er det som løper slik og som er til de grader ulvelik? Ingen jeg har snakket med så langt har gitt meg et tydelig svar på dette spørsmålet.

Videre lurer jeg på: Hvor stor en sannsynligheten for at to ulvelignende hunder (som ligner på ulv både i utseende, bevegelse og atferd) springer rundt i fjellene? Hvor kommer disse hundene fra? Er det noen som har avlet opp dem og satt ut dem? Er det noen som eier dem? Men da skulle de jo vært tamme, og det var de definitivt ikke. Disse dyrene oppførte seg som ville dyr. Ville to hunder ha samarbeidet og ringet inn byttet på samme måte som disse to dyrene gjorde med oss? I tillegg må dette vurderes i forhold til sporene som ble registrert på åstedet dagen etter. Flere av disse hadde en bredde på over 10 cm. Hvilke hunder har så store fotavtrykk? I følge Erling Maartmann, Rovdyrkonsulent i Hedmark kommune, finnes det hunder som har fotavtrykk som er til forveksling lik ulv. Men er disse hundene så til forveksling lik ulv også på alle andre måter?

Det heter seg at ulv skyr mennesker, og derfor heller ikke angriper mennesker. Dette hadde vi også hørt og har derfor aldri fryktet ulv. Dessuten befant vi oss i et område der ulv sjelden har vært observert. Det var derfor en uvirkelig opplevelse da ulvene plutselig sto der og at de kom så nære. De omringet oss og vi skjønte raskt at de oppfattet oss som et bytte - uten at vi fikk det til å stemme hvorfor. Men da dyrene sto en meter på siden av oss og været, skjønte vi fort at det var fisken i ryggsekken vår som var byttet, og ikke vi. De var nok veldig sultne og hadde lyst på fisken vi hadde i sekken som de kjente lukten av, men torde nok ikke å angripe likevel p.g.a. at de ikke fikk det til å stemme med de to menneskene (som de nok var skeptiske til). Erling Maartmann utelukket ikke muligheten for at dette kan ha vært unge, men likevel fullt utvokste ulver, og at dette muligens kan forklare atferden. I tillegg må jeg opplyse om at det var varmt denne natten (det var meldt tropenatt), og det var en lett bris - to faktorer som sikkert gjorde fiskelukten fra sekkene våre ekstra tydelig. Det kan hende at fiskelukta har overdøvet "menneskelukta". Kanskje var det derfor de kom så nær oss. "Eksperter" har i media uttalt at atferden til de to dyrene som omringet oss ikke var typisk for ulver, og at det derfor mer sannsynlig var hunder. Jeg vil heller si at dyrene oppførte seg typisk slik ulver gjør når de er på jakt. Det virket som de beveget seg rundt oss og vurderte om de skulle angripe eller ikke, men da de kom inntill oss og været menneskelukta sviktet motet til slutt og de begynte å trekke seg forsiktig tilbake. Slik er min personlige (om enn ikke vitenskapelige) oppfatning av det som skjedde. Dette kan vel i hvert fall betraktes som en mulig teori.

I Adresseavisen av 9. august uttrykker generalsekretær i WWF Norge, Rasmus Hansson at Direktoratet for naturforvaltning (DN) ikke må si ja til Liernes søknad om fellingstillatelse av de to ulvene i det at grunnlaget er altfor svakt: "to søster som visstnok skal ha sett to ulver, som overhodet ikke har gjort dem noe som helst." Jeg håper med dette å ha fått frem at grunnlaget for en slik søknad ikke er så svakt som Rasmus Hansson vil ha det til.

Nylig har jeg selv tatt kontakt og hatt hyggelige telefonsamtaler med Erling Maartmann, Rovdyrkonsulent i Hedmark, og Birger Westergren, leder for Foreningen Våre Rovdyr, for å høre deres argumenter for at det skulle ha vært hunder, og ikke ulver, som omringet oss. De så jo ikke disse dyrene ved selvsyn, og derfor forstår jeg deres skepsis og aksepterer deres meninger. Men disse samtalene har likevel ikke fått meg til å rikke ved min overbevisning om at det var to ulver vi ble omringet av. At dyrene ikke gjorde oss noe var et lykketreff - og det priser vi oss lykkelige for!