På trykk i Klassekampen lørdag 9. februar 2019

Sosialpornografisk fra ulvesonen

 

Bjørn Skåret

Jeg har lest Klassekampens seks siders reportasje «Ulvetider» i lørdagsutgaven 2.02. og synes det er trist. Jeg synes det er trist å finne denne avisen i rollen som kolportør av sentimentalt sludder og lettvinne generaliseringer på «Se og Hør»-nivå med utgangspunkt i de personlige opplevelsene til to personer som angivelig skal ha våget liv og helse for den store sak: Å stå fram.

Bygdedyret finnes og tar sikkert også nye tekniske hjelpemidler i bruk. Men det er ikke i flertall, selv om noen føler det slik.

Det andre «narrativet» som Gjerseth Olsen vil formidle til folket, er en variant av det som vi finner hos de fleste journalister i riksmediene når de tar på seg den høytidelige minen og skal gi en tidsmessig analyse av «rovdyrkonflikten»: Den er et resultat av bygdenes utarming og avmakt i kampen mot påtvungne reformer, skolenedleggelser og befolkningsnedgang, dvs et forsøk på å forene ellers motstridende interesser i en motstandskamp mot hovedstadselite og andre onde krefter med ulven som samlende symbol.

Det er mye riktig i beskrivelsen av den økende motsetning mellom by og land som nåværende regjering har gitt økende fart og retning, Men ulvens symbolfunksjon er feilplassert. Det er vår tids miljøbevegelse og naturvernerne som gjør ulven til symbol. Her i ulvesonen og i økende omfang i nærområdene er den en konkret realitet som langt på vei har utryddet en tradisjonell næring – med de følger det får.

Det som forundrer meg, et hvor lett mediene har akseptert miljøvernmyndighetenes «narrativ», at det såkalte rovviltforliket av 2011 representerer År null i norsk rovviltforvaltnings historie, og at det ikke er interessant å gå litt nærmere inn på hva som førte oss dit. Det vet vi mye om. Og det burde faktisk interessere en avis som Klassekampen.